Med For Those About To Pop, så har The Yum Yums utgitt sin så langt beste plate, og dermed også den beste power-pop platen som er sluppet i Norge noen gang. En perfekt sommerplate, som er som skapt for å spre glede i lyse sommernetter.

Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne – det finnes ingen her i landet som er i nærheten av Morten Henriksen når det skal lages fengende melodier, harmonier og gitarhooks. Det finnes vel knapt noen andre i verden som er på Henriksens nivå i denne sjangeren.

Hadde han laget musikk i en mer kommersiell sjanger, så hadde han trolig vært søkkrik og ulykkelig i Los Angeles. Heldigvis for oss har Henriksen hele veien vært tro mot sin egen musikalske sjanger, for det han i sin tid etablerte i The Yum Yums var en gren av powerpop som blandet Ramones, bubblegum, punk og glam i en perfekt smeltedigel som er umulig å ikke bli glad av.

Jeg ble oppmerksom på Henriksen i tiden han spilte i The Cosmic Dropouts på slutten av 80-tallet. På det tidspunktet var frontfigur Arne Thelin en mytisk figur som var i klinsj med både den ene og andre – alt rapportert til oss i periferien via Puls og Beat. Og Henriksen spilte gitar og laget melodier som gjorde Dropouts særdeles spennende. Og når jeg noen år seinere jobbet i Herreavdelingen, så etablerte Finn Bjelke (nå med egen radiokanal) The Yum Yums som avdelingens husband. De spilte i studio både nå og da, på fester og avslutningsfester og på et tidspunkt ble vi som var tilskuere på Herreavdelingens (første) siste sending dratt inn i studio for å bidra med klapping på direkten – coachet av den legendariske trommisen Bulle. Det er nok det nærmeste jeg har vært å bli ekte popstjerne.

The Yum Yums har en oppskrift som er dønn enkel. Det skal være fengende gitarhooks som bare måker deg i veggen og klistrer seg fast i hjernen. Koringene skal sitte, perfekt timet og låte som alt det fineste fra 50-tallet. Rytmeseksjonen er nødvendigvis ekstremt viktig. Uten en blytung og dønn stabil trommis og bassist så ramler alt fra hverandre. Okei, ikke så enkelt likevel. Men det er en oppskrift som har fungert, og som har brakt oss gnistrende plater som den fullstendig legendariske Sweet as Candy fra 1998, som har to av de aller beste poplåtene som noen gang er laget i «Be With Me» og «Crazy Over You». Oppfølgeren Blame it on the Boogie fra 2002 hadde tekster som gikk litt dypere enn de «vanlige» tekstene til Henriksen. Okei, ikke mye – men litt.

I et ferskt intervju med Decihmanbloggen, så uttaler han : «Jeg er overhodet ikke interessert i noe intellektuelt fjas. Skriver man om (i vårt tilfelle) om jenter, vil teksten være like aktuell om 20-30 år, som i dag. Lovey dovey-tekster med overdreven bruk av Baby Baby og Yeah Yeah Yeah holder i massevis! Om man klarer å legge inn en egen liten vri, er man i mål!».

Jeg elsker det!

Whatever Rhymes With Baby sementerte lydbildet og viste stayerevnen til bandet. Altså, hør på gitarintroen på «Come On Come On» – perfeksjon, og en av verdens beste plateåpninger. Den ble sluppet i 2009, men kom ut som en remix i 2010 som en del av releasebonanzaen til House of Rock Records (jeg har fortsatt en særdeles slitt t-skjorte fra HORR!). De slapp samtidig to andre plater med band der Henriksen var gitarist og låtskriver – Bad all Over med Caroline & The Treats (som nå er i gang igjen etter en lang pause), og Twisted! med Vibeke Saugestads Twistaroos.

I 2013 kom The Yum Yums forrige plate, Play Good Music, og som alltid så åpnet platen i 200, og bare økte på. Åpningslåtene på alle platene den mannen har laget er beyond fengende, og man blir bare sugd inn lyden og platene. Henriksen har skjønt hvor viktig det er, på samme måte som første setningen i en bok definerer hvor bra en bok er.

Play Good Music låt ikke på langt nær like bra som de tidligere platene, særlig trommelyden og bassen var preget av graut, men låtene og melodiene var fortsatt like perfekte.

Og så kommer da 2020, og vi får servert For Those About To Pop, som er sommerens soundtrack for alle som vil føle på ekte musikkglede, rein lykke med gitarer i fokus, og korte enkle låter uten tull, fjas og budskap. Dette er rein underholdning. Ekte glede og pur rock’n’roll. I intervjuet med Deichman uttaler Henriksen at passe lengde på en låt er «ca. 2-3 minutter er flott! Har man mer på hjertet kan man gi ut en bok!». 

Selv tekstnerder som meg forstår at musikk av og til er bare underholdning, ikke nødvendigvis et verktøy for å dele følelser og tunge situasjoner. Men det finnes musikk som er laget kun for å tjene penger, og det finnes musikk som er laget kun for å spre glede. The Yum Yums er så til de grader plassert i sistnevnte kategori.

For Those About To Pop åpner som vanlig i 200, og bare klistrer oss til veggen med tittelsporet. Den finurlige omskrivingen av AC/DCs For Those About To Rock er like frekk som den er genial, platen er produsert av Henriksen og svigersønn Christian Jacobsen. Og de har gjort alle de riktige tingene. Rytmeseksjonen er krystallklar og dønn stabil i midten. Gitarene er i fokus på hver sin side, og vokalen er dønn i senter – med krisp og spretten koring på flankene. Det er så deilig perfekt balansert, og det er AKKURAT slik en Yum Yums-plate skal låte.

Altså, hør på koringen på «Bubblegum Baby». Her er det Beach Boys og Ronettes, Phil Spector og Brian Wilson lagvis i perfekt harmoni. Og apropos Ronettes – sjekk ut «Say You’ll Be Mine». Og hva med groovet på «Lie To Me»? Melodien og koringen er altså så frisk og freidig at det trolig er på kanten av det som er lovlig. Og sjekk ut «Let’s Worry About Tomorrow» – som en stadiokiller av dimensjoner. Og så klappingen overalt. Jeg elsker måten det blir brukt på i slike låter. Hadde jeg kunnet gifte meg med klappingen i «First Move», så hadde jeg gjort det.

Det er egentlig ikke noe stort poeng å trekke frem enkeltlåter, for dette er en helstøpt enhet av perfekte poplåter, som alle har sine små godbiter å by på for de som lytter. Tekstene er bygget over Henriksens mantra «Jeg er overhodet ikke interessert i noe intellektuelt fjas.». Her er hele grunnfjellet tuftet på uskyldig 50-talls naivisme, der jenter er uoppnåelige, tilnærmet mytiske og veldig flørtete. Og gutta er de patetiske beilerne som.. vel, som vi er.

She’s got ass, she’s got class.
And she laughs at my silly jokes
She’ll do the pony, she’ll do the stroll
She likes both rock and roll
And she’s awsome, and then some.

Akkurat nå, akkurat denne uka – så er For Those About To Pop min favorittplate i hele verden. Ta med The Yum Yums på ferie, og jeg garanterer at du får en fin sommer!

Platen er tilgjengelig digitalt, og kommer på vinyl i løpet av få dager.
Du kan bestille den direkte av Morten på mortyyumyum@gmail.com – den blir også tilgjengelig hos BigDipper og på CD etterhvert, og dette er enkelt og greit din nye favorittplate.

Forrige artikkelSpilleliste: Sommerens Soundtrack 2020
Neste artikkelFredagsvideo: Jon Latham & The Lifers – Learning Now
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here