En av landets beste vokalister og tekstforfattere, backet av et av landets aller beste band – uansett kategori? Ja takk! Så de til de grader ja takk.

Odd-Erik Lothe har invitert med seg Mighty Magnolias, spilt inn platen i Snaxville hos brødrene Maarud, og bedt Bendik Brænne produsere. Og så har like godt Yngve Sætre mikset platen sammen med Brænne.

Jeg har ventet på denne platen helt siden Odd-Erik Lothe inviterte Migthy Magnolias med i studio for å spille inn låten sin «Rust» – en av de beste norskspråklige innspillinger som noen gang er gjort.

Da de slapp videoen i 2018 skrev jeg: «Det er enkelt og greit nesten uansvarlig fengende fra Lothe og Magnoliaene – vi ønsker oss rett og slett mer…». Og entusiasmen har ikke avtatt, for jeg har spilt låten med nesten overraskende jevne mellomrom til meg å være.

Låten kom opprinnelig ut på Lothes soloplate «Songar» fra 2018, i en latinoversjon som jeg personlig ikke har helt fot for. Lothe er kjent fra både Fabel, Finn-Erix og ikke minst Green Granadas – og Ine Tumyr fra Mighty Magnolias har vært med ham i flere sammenhenger – blant annet på platen Kjærleik og hat fra 2016. Den gang var også Emil Nordveit fra Magnolias med – og jeg var mildt sagt begeistret for platen da jeg skrev om den den gangen.

Den doble platen Songar fra 2018 er på ingen måte dårligere enn Kjærleik og hat, men den er en form for samleplate delt i to – «Då» og «No», der han presenterer låter fra hele karrieren – både Fabel og soloplater, i nyinnspillinger. Den har et nedpå og rolig vise-uttrykk, men alle som har sett Lothe i Green Granadas vet at det er en rocker der som av og til trenger utløp.

Stemmen til Odd-Erik Lothe kler den behagelige visepoppen perfekt. Den lover solfulle sommerdager, og på en god dag tror jeg han kunne sunget all coronabekymring vekk om han fikk sjansen.

Men så er det denne rockeren som vi gjerne vil se mer til. Og når han får Mighty Magnolias i ryggen så er alt helt riktig. Lothe trøkker til, og lar stemmen får bryte seg fri fra visesangeren.

Platen åpner da også med tittelsporet Rust – en av mine favorittlåter. Håpet om at livet er mer enn forfall, i et lydbilde som kunne vært hentet fra den første platen til Traveling Wilburys – hele låten er rein lykke.

Å, liv, e du meir enn rust
finns det villfarne veia vi endå kan gå?
finns det drauma vi endå kan nå
e vi meir enn rust?

Så var jo spørsmålet da kan de følge opp? Og svaret er ja med et ørlite forbehold. Jeg kunne nok ønske meg litt mer trøkk her og der, noen av låtene blir litt for likt i uttrykket som det tidligere solomaterialet – og med det bandet i ryggen føles det av og til som et potensiale som ikke helt blir innfridd.

Men samtidig – nivået her er skyhøyt. Låtene og tekstene er nesten ulovlig sterke, og det låter altså så usaklig bra i absolutt alle ledd. Brænnes produksjon er gnistrende – han har en egen evne til å finne sjelen til tekstene og presentere den lydmessig. Og vi får naturligvis rockelåtene – men om jeg kunne fått ønske meg noe, så skulle jeg ønske at flere låter gikk litt lengre unna viseuttrykket og trøkket litt mer til. Jeg håper og ønsker at de tar erfaringene fra denne platen og videreutvikler den, der de spiller enda mer på styrkene til Magnolias.

Odd-Erik Lothe og Emil Nordtveit har delt vokalarbeidet mellom seg – der Emil synger på flere av låtene han og Lothe har skrevet sammen. Og selv om Emil nok er litt mer bekvem når han synger engelsk – så funker Mighty Magnolias særdeles godt på norsk.

Det er naturlig at man blir mer sårbar som vokalist når man plutselig skal synge på norsk. Det er noe trygt å ved å synge engelsk, men på norsk blir det mer «ekte» med en eneste gang – og på «Junimorgon» så er Emil litt for forsiktig. Men på «Teater» kliner han til og står fjellstøtt på norsk.

Mitt liv e et teater
en falma plakat stykket
e spelt for lenge
spenningskurven e flat

En av platens fineste spor heter «Eg når aldri fram», og tar opp følelsen av å ikke komme noen vei. Lothe beskriver det eksemplarisk ved å gi vår generasjon navnet «Generasjon stagnasjon». En deilig croonerlåt, der gitaren til Emil Rolland bare flerrer taket av huset med sin deilige knurring.

Dei seie at ungdommen streva
dei kalla dei generasjon prestasjon
men eg kan endå huske då eg sjøl brann og sveva
då livet utrygt og vakkert som en eksplosjon
no e vi her; generasjon stagnasjon

En av Odd-Erik Lothes styrker som låtskriver et evnen til å beskrive livet. Han er i stand til å beskrive øyeblikk og hendelser, og maler det med tydelige strøk inne i hodet vårt. Et av de aller beste eksemplene finner vi på «Vi kika på mars», som mimrer om en sommer som tydelig har satt spor. Billedbruken og måten han forteller, trekker oss inn i historien, og plutselig sitter vi der og kikker på mars vi også…

Det va den sommaren som aldri forsvann
sola kom i vekesvis, den berre stod der og brann
vi sa: det her skjer aldri igjen
og vi kjende oss små i livet under himmelens spenn
det va mus i veggen, tørt i springen og gulnande gras
i en kveld med varme vinda drakk vi glas etter glas
og vi kika på Mars

Et av favorittsporene mine, der alt stemmer er «Erlend», der røsker de opp i det hele og Mighty Magnolias gir Lothe en dønn stabil vegg å lene seg mot. Her har Brænne lokket frem lyder fra hele rockehistorien, og sniker inn noen saftige låter han fant et sted seint på 60-tallet, og gir oss et epos av en låt som er en verdig avslutter på Rust.

Forbrødring er ordet som trekkes frem i platens linernotes, og Rust er i så måte en oppvisning i hvordan musikere fra forskjellige bakgrunner kan møtes i et felles uttrykk.

Odd-Erik Lothe, Mighty Magnolias og Bendik Brænne har sammen laget en plate som smelter sammen norsk visekunst og amerikansk ørkenrock til et uttrykk som kler både Odd-Erik Lothe og Mighty Magnolias. Samarbeidet mellom Emil Nordtveit og Lothe har resultert i låter fra skrivebordsskuffen som har fått nytt liv både via nye melodier og nye tekster på norsk. Dette samarbeidet har et enda større potensiale, og jeg håper trioen Lothe/Magnolias/Brænne lager flere plater til sammen, for av og til kan en ting ikke gjentas for ofte…

Når status fra Covid10-året 2020 skal gjøres opp, så er Rust noe av det fineste vi har fått levert. Bytt ut en av de utallige strømmekonsertene med en time med Odd-Erik Lothe og Mighty Magnolias, og bare lytt!

Vinylen slippes i følge Big Dipper 8. mai.

Forrige artikkelVerdenspremiere: Nathan Kalish – No Hope
Neste artikkelDoD Sessions: Kasey Anderson
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here