Hver jul kjøper vi en stor bøtte med «Quality Street» sjokolade i heimen. Og det er like spennende hvert år, for selv om det er en tradisjon så husker i hvertfall ikke jeg hva som skjuler seg bak det fargede papiret på de ulike bitene.

Så man må bare pakke opp, og satse på at sjokoladen man har valgt har en bit med et godt skall og et enda bedre innhold.

Litt som Unnveig Aas og hennes andre soloplate.

Det første som slo meg da jeg hørte åpningssporet var «hvem skrudde tiden tilbake til 1983?». Det neste var «hvorfor får dette meg til å tenke på Madonna?». Og den tredje tanken var: «eeehhh… er nå dette like bra som forrige plate? Det føles ikke like… » og så kom refrenget.

Og det eneste jeg tenkte da var: «Dette er et av de fineste og mest fengende refrengene som er laget i Norge siden Mercury Motors lagde norges fineste poplåt med «Smash The Moon» i 1990.»

For tittelsporet «Young Heart» er en todelt snopepose av en låt. Med en veldig interessant oppbygging og struktur, og et så fengende og livlig refreng at du blir rent ut svimmel ved å tenke på hvor fint det er. Det er en aldeles brilliant pedal-steel som ligger i bakgrunnen og gjør dette unikt. Ja vel, teksten er ganske tung og direkte, men hun får det samtidig til å låte så utrolig hyggelig å ikke få sove med tunge tanker i hodet. Det fører til at man gjør seg noen tanker rundt tematikken, og virkningen er oppnådd. Man har nådd inn og noen har hørt etter…

The hardest nights
Are those that I can ́t get no sleep
I lie awake thinking of
The demons that I can ́t defeaT

Så kommer andre låt, «Biggest Love», og mistankene mine er bekreftet. Unnveig har tatt alt hun liker fra musikken jeg ikke kunne utstå på 80-tallet og laget noe som rett og slett er helt vidunderlig fint.

For her har hun hentet det mest fengende og minst irriterende fra Abbas lydbilde, blandet inn overganger fra de fineste øyeblikkene til Brian May og laget en utsøkt kjærlighetssang om Den Store Kjærligheten. Pedal steelen til Skadsdammen ligger i bakgrunnen og gir dette litt countrykredibilitet. Hvorfor hadde ikke flere plater på 80-tallet pedal steel, egentlig?

Jeg synes Unnveig har tatt noen lange steg som tekstforfatter på denne platen, men her lyser produksjonen minst like sterkt.  Det er Unnveig selv som har produsert i samarbeid med Kenneth Ishak. Innspillingene er gjort i Studio Observatoriet og i Snaxville. Ishak har mikset, og sammen har de to laget en perle av en plate.

Bandet består av gamle kjente som Roger Græsberg, Morten Andreassen, Krister Skadsdammen og selveste Alexander Lindbäck på trommer. Ishak bidrar også musikalsk, sammen med blant annet Bendik Brænne.

Foruten nevnte Abba, Madonna og Brian May, så er det her store lydflater som kunne passet rett inn på en plate med Shakespear Sisters eller Maggie Reilly.
En låt som «Right From The Start» er så fengende at det grenser mot lovbrudd, det er også en av låtene som lener seg mest mot 80-tallet.

Selv om 80-tallet er en veldig tilstedeværende referanse, så er det ikke altoppslukende og eneveldig. Her er det veldig mye annet å kose seg med. Det som synes tydelig er at Aas og Ishak har valgt det lydbildet som passer hver enkelt låt, for å fremheve teksten og budskapet på best mulig måte. En form for «Dette er det låten trenger, da får den det»-innstilling. Det gjør også platen variert og spennende, og for å trekke frem Quality Street analogien, så er jo det halve moroa.

Unnveig kunne jo gjort det «enkelt», og bare planket forrige plate – men her handler det like mye om å utfordre seg selv som å gi låtene liv. Jeg synes det er særdeles vellykket.

Jeg må trekke frem «November», som er en høstlåt som faktisk gjør høsten litt mer levelig. Greit nok, teksten er kanskje ikke den lystigste, snarere tvert imot. Men melodien er så deilig at det er en fryd.

November was the month of death
We hoped you could handle it
You said you saw her go up to the sky
With the music

Please don’t
Give up and give in

Og for å trekke frem variasjonen her, så får vi en kjapp tur innom en hyggelig jazzklubb i «Everything Unsaid», og stuper vi rett ned i Nick Cave-land med «My Man».

Young At Heart inneholder rett og slett 10 av de beste bitene fra Quality Street. Sjokolade-trekket som dekker det myke, saftige fyllet i midten er akkurat tjukt nok til å ikke ta oppmerksomheten vekk fra tekstene. Samtidig er fyllet i midten perfekt balansert av melodien og produksjonen – som gir låtene et ekstra løft og gir lytteren et ønske om å høre ekstra godt etter.

Følg Unnveig på Facebook. Kjøp platen på Big Dipper.

 

Forrige artikkelSinglefredag: Kenneth Norum, Olav Larsen, Kristen Englenz
Neste artikkelMichael McDermott på vinyl
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here