Aleksander S. Nilsen – Lead Me

Aleksander S. Nilsen er for meg et ubeskrevet blad, men jeg skimtet ordene «Bombshelter Studios, Nashville» i mailen jeg fikk tilsendt, og det var strengt tatt nok til å få et klikk på YouTube-linken i mailen. Bloggfavoritt Anders Bjørnvold har jo gjort begge sine plater i det studioet, så oppmerksomheten var fanget…

Og så snart videoen starter og Nilsen kommer seg opp av senga, så fyker det deilige toner inn i øret mitt – og et øyeblikk er det som å være på konsert med Vintage Trouble. Som kjent het den første platen deres Bomb Shelter Sessions, (innspilt i Bomb Shelter Studios i Los Angeles). Tilfeldigheter, selvsagt – men for oss geeks så er det jo morsomme detaljer likevel.

Det er mye i denne låten som minnet meg om nevnte Vintage Trouble, og naturlig nok alle gode gamle låter som VT i sin tur har hentet inspirasjon fra. Men det er noe med energien og groovet som ga meg en ubendig lyst til å bare hoppe opp og ned.

Det er ekte, genuin rock’n’roll, smeltet inn i et saftig soul-sound som bare fyker rett i hjerterota og legger seg tungt på elsk-kontoen. Her har vi fått nok en låt til sommerens biltur-playlist. Man kan ikke oppnå en større ære enn det.

Sjekk ut Nilsen på Facebook.

Singelen er ute digitalt IDAG, og den finner du på alle digitale lyttekanaler – eksempelvis her:

Vi tok en prat med Nilsen angående den nye låta, det nye prosjektet, fremtiden, fortiden, inspirasjonskilder, låtskriving og stakkaren i bagasjerommet…

Kommer det etterhvert en hel plate fra Aleksander S. Nilsen?

Nå skal jeg slippe noen singler først i sommer og så blir det EP-slipp i august. Deretter går vi tilbake i studio og spiller inn enda en EP. Så plukker jeg de beste låtene fra de to og slipper fullengder neste år. Må spre det utover for at det skal gå opp økonomisk. Jeg pleier å få igjen en slump på skatten. Det er sånn jeg sparer til innspilling. Krysser fingra!

Er det noen liveplaner i tiden fremover, for å presenterer den nye prosjektet for Det Norske Folk?

Planen er absolutt å spille live. Det er hovedgrunnen til at jeg lagde plata. Først og fremst blir det en gig i Oslo i forbindelse med EP-slipp i august, og så ligger det i korta at jeg booker en høst/vinter turne. Dato for release kommer om litt. Planen er jo å spille så mye vi klarer.

Hvem har du med deg på innspillingene og etterhvert live ?

Jeg spilte inn hovedkompet live hos Kristoffer Follestad i Cantus studio i Oslo (fun fact:Vokalen er også live på Lead Me) sammen med Svein Andre Røe på bass og Jonas Kjærnsrød på trommer. Jonas spiller i band som Norsk Råkk og Rotvelt. Svein har fartstid i band som Fant, Olafly, og bandet vi to hadde sammen som het Amnestiet. Svein var selvskreven på bass, men Jonas, som jeg ikke hadde jobba med før, kom med rett før vi skulle i studio.

Det var en annen sound enn gutta har drevet med før, men etter vi hadde spilt inn var de så fornøyde med resultatet at de ville være med videre. Noe jeg er utrolig glad for. Man trenger dedikerte folk hvis man skal drive med dette.

Etter hovedkompet var spilt inn satt jeg og kåla på midi keyboard på Vormsund i noen måneder. Når jeg hadde ideene klare så hyra jeg Jon Estes i Nashville til å legge orgel og piano. Hadde jo ikke råd til å fly helt til Nashville, men jeg hadde en klar mening om hva som skulle inn, så det handlet mer om å få en som faktisk kan spille og har godsakene tilgjengelig.

Etter ei natt på Skype med Bombshelter studioet i East Nashville var sporene lagt. Var forøvrig Anders Bjørnvold som fikk meg til å tenke i den retningen. Han har jo spilt inn begge skivene sine i Bombshelter studioet. Tror faktisk Jon spilte på skivene hans også.
Siden Jon bor i Nashville trenger jeg jo selvsagt en på tangenter fremover. Og en ekstra gitarist. Har noen i tankene, men hvis folk som leser dette kjenner kallet er det bare å ta kontakt.

Hvorfor akkurat denne typen musikk og sound?

Først og fremst savna jeg å spille høyt. Jeg bodde i San Francisco fra 2004-09, og der joina jeg et Rnb band som vokalist etter et tilfeldig møte på by`n. Hadde aldri spilt i band før, bare sitti for meg sjøl og pludra på kassegitaren, og plutselig stod jeg på ei scene i Concord, California, foran en haug med ungdommer og skulle liksom være frontman.

Det ble beste giggen ever. Sang det jeg klarte. Gjorde noen «moves». Fikk kontakt. Fant meg sjøl litt kanskje. Likte å stå på scenen og skape noe. Når jeg så kom hjem igjen starta jeg mitt eget prosjekt som het Amnestiet. Måtte gå gradene. Begynte å spille i band når de andre gutta la opp. Droppa å jobbe i reklamebyrå. Fikk meg deltidsjobb på et barnehjem og skrev låter hele tida. Men det føltes riktig. Vi spilte masse rundt. Norsk pop. Akustisk. Ble signa på EMI. Fikk litt radiospilling her og der.

Men etter noen år merka jeg savnet etter energien av mer rytmisk basert og elektrisk musikk. Jeg husker giggene fra San Francisco som en veldig åndelig greie hvor jeg bare datt ut på scenen. Nå spiller jeg jo gitarene på skiva, men drømmer vel litt om å være rein vokalist når vi får inn en annen der. Det må hvertfall prøves.

Dessuten har savnet vært stort etter å synge på engelsk. Bodde jo i USA en stund og liker hvordan språket flyter så lett. Og så er det jo et større publikum da. Alle snakker jo litt engelsk og kan få noe ut av teksten.

Jeg har ikke noen overhengende plan ift sjanger når jeg skriver. Men det er jo klart at min kjærlighet til gammal rock og soul har en innvirkning. Husker jeg hørte Lenny Kravitz «Are you gonna go my way» i -94. Jeg trodde det var skikkelig gammalt. Den retro sounden traff meg sinnsykt hardt. Hadde aldri hørt noe så kult. Ingen i familien hørte på sånn. Det var storebroren min, som elsker rap, som hadde rappa plata fra ei dame på fest fordi han ikke ville høre på driten. Den plata hørte jeg veldig mye på. Det var liksom der dette soloprosjektet begynte. For over tjue år siden i Drammen.

Men akkurat hvem og hva som er inspirasjonen er ikke så nøye for meg når jeg lager låta. Jeg bruker ganske lang tid. Skriver ikke ting ned. Lærer meg teksten etterhvert som jeg beveger meg fremover. Hvis det ikke virker naturlig går jeg videre. Det må føles ekte. Føler jeg har opparbeidet et greit bullshit filter. Tekstene må bety noe. Det er aller viktigst. At jeg ikke skal stå å synge luft. Det er svært få låter jeg fullfører. Låtene er ikke ferdig før de er spilt inn.

Vi øvde ikke så mange ganger før vi dro i studio. Ting må ikke bli for satt. Det skal være lov å ta noen andre veier under innspillinga. Det er jo da man virkelig skjønner om noe funker. Når man skal feste det på tape for godt. Har også skjønt en ting med dette bandet nå. Vi bokser best når vi er inneklemt i hjørnet.

Og helt til sist, som rein folkeopplysning; var stakkaren i bagasjerommet forsvarlig sikret til enhver tid ?

Jonas er profesjonell stuntmann så vi tok sjansen:)

Vi kommer garantert tilbake til Nilsen og det nye prosjektet hans utover sommeren og høsten.

Forrige artikkelDoD Sessions: Michael McDermott
Neste artikkelHard Working Americans – Rest In Chaos
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here