Da er vi endelig i gang! Tirsdag markerer den offisielle starten på festivalen, og denne skribenten fikk med seg 12 timers sammenhengende søvn inn i tirsdagen i et forsøk på å få orden på feber og en forkjølelse som truet med å stenge ned lungene for godt.

Tirsdag startet med besøk av Jeremy Pinnell, en av de lokale artistene som utmerker seg med eksepsjonelt gode tekster og en fremtoning på scenen som gir ham enorm oppmerksomhet. Jeremy er bokstavelig talt tatovert fra topp til tå, og ser temmelig tøff ut – men vi merker fort at han er en hyggelig teddybjørn. Han setter seg ned og spiller tre helt andre låter enn manageren Terry foreslår, og vi får et helt strålende sett på teip.

Jeremy Pinnell – Foto: Arnulf Østerdal

Vi henger med Jeremy og Terry i hagen en stund, de er naturligvis venner av Crystal, som er vår aller viktigste ressurs her borte – så humoren sitter løst, og vi hygger oss stort.

Resten av dagen er avsatt til vår kjære venn Aaron Lee Tasjan. Han kommer kjørende i 12-tiden, delte rundhåndet ut klemmer til alle og satte seg ned for å spille for oss.

Og det er noe eget ved Aaron Lee Tasjan. Selv om vi har kjent ham i mange år – siden før han tok av, så er han stjernen her borte. Selv er han så ydmyk og vennlig som dagen er lang, men han har en aura ved seg som bare lyser rockestjerne. Og det er jo alltid en egen energi i rommet når Aaron er tilstede, han bare oser glede og inkluderende vennlighet. Aaron er enkelt og greit rein klasse.

Aaron Lee Tasjan – Foto: Arnulf Østerdal

Han setter seg ned, spør hva vi vil høre – og får beskjed om at vi vil høre det han føler er riktig akkurat nå. Så gir han oss ikke mindre enn fire låter, hvorav en ikke er innspilt – men øremerket den kommende platen. Og tro oss når vi sier at den låten vil blåse dere i bakken når vi slipper den. Som han sa «there’s really a lot going on in this song, but everything in it is true». Aaron Lee Tasjans Dust of Daylight Session blir noe helt spesielt – og med en låt eksklusivt for oss blir dette et av høydepunktene.

Etter frokostkonsertene, som gutta kaller det, så ble Aaron hengende i en times tid og skravle om gitarer. Arnulf hadde med en gave hjemmefra – og Aaron er nå den meget fornøyde eier av en Odin oktavpedal fra FjordFuzz. De to gitarnerdet så resten av oss ble bortimot flaue, men når nerder møtes så blir det jo god stemning. Han fikk smake på akevitten, og det falt naturligvis i smak. Amerikanske artister og akevitt ER en glimrende kombo, det er helt tydelig.

Etterhvert bryter festen opp, og vi vender snute mot heimen til Adrian og Meredith, der vi er invitert på en ekte East Nashvillesk barbeque. De disker opp med helt vidunderlig mat, hyggelig selskap og massevis av knallflotte folk. Vi møter både henne som sjekket oss inn på Americanafest, Beth Bombara og Nick Nace – som naturligvis hører at det er akevitt i huset og stuper rett i godsakene.

Torbjørn kjører et tight ship, så ti på åtte blir vi kommandert i bilen for å vende snuten mot Basement East og tirsdagens store happening «Better Together». I år er det «That Memphis Groove and Grind» som er tema, og en broket sammensatt artistrekke serverer låter som enten har Memphis i navnet, omhandler Memphis eller er laget av en Memphis-artist. Det er med andre ord en GOD del å velge mellom.

Will Sexton er kapellmester, men ærlig talt så var den første timen det kjedeligste vi har opplevd på Basement East disse tirsdagene vi har vært her. Det var veldig mye blues og dårlig soul. Alt i beste mening, men ikke særlig interessant eller bra. Selv ikke Amy LaVere klarte å dra opp stemningen. Det var langt mellom høydepunktene, og sengen ropte på en feberknott som mest av alt ønsket mer søvn. Vi møter igjen gamle venner og kjente, klemmene er ikke få når vi møter familien Latham, og vår gode venn Craig. Det er et av høydepunktene her borte å treffe igjen disse herlige og dedikerte menneskene!

Will Sexton – Foto: Arnulf Østerdal

Så overlates scenen til Lady Couch og Brian Wright & The Sneakups. Og da tar det av. Brian Wright, Jon Latham, Sally Jaye, Nikki Barber, Allen Thompson, Keisha Bailey – og mange fler er helt gnistrende gode på scenen. De leverer et sett med Memphisrelaterte låter som blåser lokket av Basement East – og når de avslutter med «It’s Hard Out Here For A Pimp» av Three 6 Mafia, så flipper alle fullstendig. Brian Wright holder på å le seg fillete over Jon Lathams rap-talenter (som er sinnsykt bra, må det sies), og de koser seg på scenen så det holder.

Cafe Rooster-gjengen overlater etterhvert scenen til Chuck Mead, men først får vi en liten bonus i at Aaron Lee Tasjan sammen med Elizabeth Cook kommer snikende inn og spiller «Memphis Rain» så lokalet vibrerer av glede. Deretter stikker Jesse Malin innom for å flise gjennom litt Big Star, og så er det klart for Chuck Mead.

Chuck og hans Grassy Knoll Boys trøkker til som vi er vant til, og hadde med seg både Webb Wilder og Jerry Phillips (sønn av Sam Phillips. DEN Sam Phillips), og de spiller naturligvis fletta av de fleste. Mark Andrew Miller er verdens tøffeste bassist, og når jeg blir stor skal jeg bli like kul som ham. Når de spiller Mott The Hooples «All The Way From Memphis» med Mark på vokal – så kommer Jon Latham inn for å kore sammen med Chuck Mead. Planen til Chuck var at Otis Gibbs skulle synge låten, men Otis er i Indiana og kunne ikke komme tilbake til festivalen i år.

Jon Latham – Foto: Arnulf Østerdal

Av andre høydepunkter kan vi nevne Will Hoge, et ellevillt bra gitarshow fra Liz Brasher som kjører et skikkelig show så ørene flagrer, og en helt enorm versjon av «Suspicious Minds» fra Sweet Lizzy Project. Når så Mojo Nixon kommer inn i rød og hvitrutet dress, og synger kyllingsangen mens han hopper rundt og kakler som en kylling så kan det ikke bli mer sinnsykt. Alvin Youngblood og John Paul Keith har fortsatt ikke kommet på scenen, men vi må gi tapt og toger ut i Nashvillenatten der temperaturen har droppet fra 38.7 etter et heftig (men kort) regnvær, og finner hjem til sengen.

Det blir en lang dag med masse sesions, i dag kommer Ben Jarrell, Smooth Hound Smith, Malin Pettersen og Amund Maarud på besøk. Og i kveld skal vi på konsert(er) igjen… send mer penger. Og penicillin.

Alle foto: Arnulf Østerdal

Forrige artikkelAmericanafest – mandag 9. september
Neste artikkelAmericanafest 2019 – onsdag 11. september
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here