fbpx

Americanafest 2019 – fredag 13. september

Seint i seng og tidlig opp, det har blitt fast rutine her på bruket. Fredagens gjester i stua var Karen & The Sorrows, som snudde opp ned på stua vår med flott musikk og herlige personligheter.

Karen & The Sorrows Foto: Arnulf Østerdal

Så snart de var ute av huset så satte Charles Wesley Godwin seg ned på stolen i stuen og leverte tre låter som klistret tekstnerdene i huset til veggen. Godwin er på vei til Norge i løpet av vinteren, og der skal virkelig de som liker gode growlere med gjennomførte tekster få kose seg!

Charles Wesley Godwin Foto: Arnulf Østerdal

Fredagen blir ellers stående igjen som unødvendig bortkastet. Vi tok turen inn til sentrum for å se Curse of Lono, og takk og pris for det. For de har blitt et gnistrende godt band som virkelig låter som en enhet. Vokalist Felix spilte tidligere i Hey Negrita, og har med seg trommisen derfra. De husket VELDIG godt sine tre konserter under Bergenfest for mange år siden, og håpet å bli invitert tilbake snart.

Musikken lager en skikkelig herlig stemning, og Felix synger bedre enn noen gang. På scenen trøkker de til og endevender alt – til tross for at klokken er litt før to på formiddagen.

Etterpå er det lunsj på Pucketts, og vi må dessverre gå oppover Broadway. Nashvilles tidligere hovedgate har – bare på de 5-6 årene jeg har dratt dit – blitt et helt groteskt bad-taste party som ikke hører noen steder hjemme. Smekk full av pedal-taverns med drita fulle utdrikkingslag ombord, og nyvinningen “Hot-tub truck”, der halvnakne jenter bader i et basseng på lasteplanet med fullt innsyn. ALLE pubene (og det har blitt mange fler de siste årene) har band i gang, og alle har høyttalere ute. Som står på fullt. Det er rett og slett helt grufullt, og ikke ti ville hester får meg tilbake dit i “normal” åpningstid.

Tradisjonen tro drar vi innom Bloodshot-festen, men 40 varmegrader sender oss hjem etter å ha hørt tre låter fra Ruby Boots. Som stiller som elektrisk duo, og ikke imponerte i år.

En tur hjemom for å lette litt på trykket, og så raser vi ned til Cannery. Som er dagens andre store tabbe. Den første var å ikke sjekke programmet før man gikk fra Curse of Lono, for ved siden av spilte Brian Wright…

På Cannery er det i år fire venues, så man kan alltid regne med at det finnes god musikk i hvertfall ett sted. Men ikke idag. Greit nok, man var kanskje litt snudd på hodet etter settet til Vandoliers, men likevel. Ingen av de fire stedene leverer noe som fenger, så vi blir gående hvileløst omkring mens vi venter på storkanonene. Denne dagen kunne vært brukt så mye mer konstruktivt, men vi er altså så slitne at ingen orket å hoppe mellom konsertsteder. Så da ble det Cannery for andre dag på rad.

Gutta stupte inn dørene for å rekke konserten med Eileen Jewell, og var særdeles fornøyd etterpå. Selv svingte jeg ned gangen for å se Liz Brasher på Mercy Lounge. Og hun brakte med seg varene, for å si det sånn. Vår glitrende venninne fra åpningsfesten på Basement East stilte i rød glitter, og ikke bare er hun en helt gnistrende god gitarist – men hun har en stemme som fyller det lokalet med varme og energi. På et tidspunkt mister hun gitarstroppen, og jeg som kom inn litt seint ser ikke helt hva som foregår – siden det er smekkfullt på Cannery denne kvelden, jeg står nemlig langt bak, og er naturligvis kort i beina.

Men min venn Craig var som vanlig tidlig inn, og helt foran scenen rapporterte han at stroppen falt av, Liz forsøkte å spille ved å bare holde gitaren på hoften – for å holde konserten i gang. Bak scenen stod Charlie Sexton og så på. Han skulle være grei, og snek seg ut på scenen for å hjelpe. Griper tak i gitarstroppen og skal klipse den på gitaren (vi er fortsatt midt i en låt her, og Liz er ingen Jeff Tweedy, for å si det sånn – hun står ikke stille når hun spiller). Hun snur seg rundt, for å se hvem fra roadiecrewet som hjelper, og ser at det er Charlie Sexton (!!). Som alle normale mennesker, så gjør hun det alle normale mennesker ville gjort – midt i en låt, der man har holdt ting igang for å ikke bryte showet.

Hun stopper helt opp, slår hendene ut og hyler “eeeeeeeeeeee… Charlie Sexton!!!”. En helt normal kveld i Nashville der altså, der Charlie Sexton gitarroadier for deg. Dette setter naturligvis ikke akkurat noen demper på hennes energi, så vi får et jordskjelv av en avslutning, før hun blåser oss i bakken med en kun bass/trommer/vokal Mahalia Jackson-låt.

Mickey & The Motorcars Foto: Arnulf Østerdal

Deretter gjelder det å løpe opp til High Watt for å se Mickey & The Motorcars. De to Braun brødrene (resten av familien spiller som kjent i Reckless Kelly) er på hugget denne kvelden, og kjører show. Gitaristen er helt insane god, og lager et steikandes godt show. Konserten taper seg faktisk litt når han setter seg bak pedal steelen sin, for de mister intensiteten når han sitter stille. Det er likevel liksom aldri feil med pedal steel. Det er dessverre utrolig dårlig lyd på High Watt, masse feeding og nesten umulig å høre vokalen. Og når den beste låten er en Reckless Kelly-låt (selv om Mickey var med på å skrive den), så blir det hele litt tamt sammenlignet med de to Reckless Kelly showene jeg har sett her borte.

Deretter starter den underligste jakten jeg har hatt på Cannery. Komplekset har som nevnt 4 konsertscener, med konstant musikk. Ikke én av disse har noe som faller oss i øret og er verdt å bruke tid på. Slik starter en hvileløs vandring mellom de fire scenene for å finne noe å høre på. Og det føles som bortkastet tid, siden det er så mye annet bra som foregår andre steder i byen. Men Americanafest er full av feilvalg, og iår ble det i overkant mange. Men planen var å høre mest mulig ukjent, for å finne noe som fenger – og det skjer i hvertfall idag. Altså å høre mest mulig ukjent. Uten å finne noe som fenger.

Lilly Hiatt Foto: Arnulf Østerdal

Så kommer festivalens største kollisjon; Lilly Hiatt er satt opp samtidig som American Aquarium inne på Cannery. Det er 15 meter å gå mellom scenene, så planen er ca halvt sett av hver. Lilly spiller på den minste scenen, så vi starter der siden vi regner med at vi ikke slipper inn der oppe midt i konserten. Festivalen har nemlig startet for lokalbefolkningen – som kun er ute i spredte mengder på “school nights”. Fredag kveld er det smekk fullt på Cannery, og vi tar ingen sjanser. Vår venn Craig er primus motor for planleggingen av lørdagen, så han er glatt med på planene våre for fredagen i bytte.

Lilly trøkker til, med ny gitarist siden vi så henne sist – men det samme smilet, den samme energien og den samme spillegleden. Det er drithøyt, og litt bedre vokallyd på High Watt enn forrige sett – men det er fortsatt langt fra god lyd. En liten deja-vu til første gang vi hørte henne – også her på High Watt. Da er jeg overbevist om at lydmannen hadde gått hjem. Litt bedre i kveld, men fortsatt ikke bra.

Vi får låter fra Trinity Lane, og etter at jeg har fått hørt min favoritt – “Trinity Lane”, så smyger jeg meg bakover for å se siste 2/3 av settet til American Aquarium.

Og det er en grei ting å huske for alle som skal på konsert: Har du mulighet til å se American Aquarium, så gjør det. Alltid. BJ har med seg et par nye folk, men denne gangen er jeg ikke bekymret for hvordan det vil låte. Jeg VET det vil være bra. Og det er sensasjonelt. BJ Barham har så komplett stålkontroll på bandet sitt OG på publikum. Han er som en svovelpredikant som bare pisker tilhørerne til ekstase.

American Aquarium. Foto: Rune Letrud

Jeg har aldri sett dem bedre. BJ forteller historier, og gir altså så enormt mye på scenen at det er en herlig fryd å se på.

Foy Vance. Foto: Arnulf Østerrdal

Etter konserten henger meg og Craig ved merchbordet for å si hei, og blir slukt inn i en gigantisk og utrolig svett Barham-klem når han møter gamle venner. Han forteller at han skal turnére overalt neste år, og da er både Norge og Australia (!) på planen. Vi gleder oss.

Arnulf kommer løpende opp fra Cannery Ballroom, der har han sett på Foy Vance, og deretter jaktet på Keith Urban backstage. Han var nemlig surprisegjest på Vances showcase, og siden Arnulf på mystisk vis har ordnet seg backstage-adgang så føltes det visst naturlig å ta litt bilder av Urban. Sånt skjer visst bare i Nashville

Keith Urban. Foto: Arnulf Østerdal

Så går veien videre ut i Nashvillenatten for å spise noe grisamat før vi skal sove. Spising blir glemt her borte, og undertegnede sliter med noe febergreier som begrenser matlysten – som samtidig er en fordel. Så plutselig blir man oppslukt av sulthysteri.

Lørdag kommer Kasey Anderson på besøk, og søndag kommer både Andrew Leahey, Erica Blinn og Elliot Bronson til sessions…

Nasville er forøvrig på én måte som hjemme. Det er lørdag morgen, og utenfor vinduet går noen av naboene tur med bikkjene sine, mens andre klipper plenen. Klokken 8. Lørdag morgen. Fint det.

Siste artikler

Lest dette?