«Gåsehud over hele kroppen». Slik åpnet jeg den første anmeldelsen jeg skrev om musikken til Caroline Spence, da hun slapp debutplaten Somehow i 2015. Allerede da sammenlignet jeg elementer av stemmen hennes med Emmylou Harris. Og på hennes tredje soloplate Mint Condition er Dronningen selv på plass for å kore på tittelsporet.
For midt i Carolines personlige tap av bestemoren hun satte høyt, og tilegner albumet til, så skrev hun de 12 låtene som ikke bare har blitt hennes beste album til nå – men som for meg vil bli stående igjen som et av årets aller sterkeste album.
Caroline har vokst som tekstforfatter, hun har vokst som artist og hun har utrolig nok vokst som vokalist. Det er en inderlighet og en varme i stemmen hennes som gjør at alt hun synger føles ekte, som om det angår deg personlig.
Produsent er nok en gang Dan Knobler, som vi ble kjent med da han spilte gitar med Caroline på hennes Dust of Daylight Session. Og Knobler vet virkelig hvilke knapper han skal skru på. Han har løftet lydbildet, puttet inn litt skitten gitar her og der, penslet det hele med et snev av Tom Petty og generelt gitt Caroline et eget lydbilde som kler stemmen hennes som en perfekt hanske.
Han spiller også det aller meste av gitarer på platen, samt litt tangenter. Jason Bruger tar seg av tommene, og Michael Rinne spiller bass. Deretter har hun besøk av Danny Mitchell på tangenter, Kris Donegan på gitarer, 10 String Symphony på strykere, og så klinker vi likegodt til med gullrekka Becky Warren, Erin Rae og Emmylou Harris på kor.
Forrige plate Spades & Roses var tildels ettertenksom, ganske nedpå og veldig rolig. Til sammenligning så er Mint Condition sprudlende i lydbildet, full av potensielle hits, låter som setter seg i øret og gir deg lyst til å utøve et dansetrinn eller syv.
På åpningssporet «What You Don’t Know» tøffer de seg skikkelig, og gitarene til Knobler trøkker oss skikkelig tilbake i stolen mens Caroline rocker i vei slik vi har sett henne sammen med Sons of Bill i gamle dager. Becky Warren korer og gir den det rocka trøkket som løfter låten.
Den halvakustiske perlen «Angels or Los Angeles» følger opp. Nydelig tekst, nydelig vokal og Erin Rae korer helt vidunderlig mens Caroline forteller historien. Og som hun skriver. Dykk ned i teksten på denne, det vil du ikke angre på!
‘Cause ‘ll never know what’ll save you,
Or bring you to tour knees.
She’s putting her money one of the two
God’s angles, Los Angeles.
Favorittsporet mitt på plata er muligens «Song About A City». En veldig positiv og sprudlende låt til meg å være, javel – men den har en så utrolig fengende melodi og en basslinje som bare klistrer seg i bakhodet. Refrenget er helt uimotståelig, og Caroline forteller om en søken etter et sted å finne et sted å føle seg hjemme. Med en liten tvist. Det er jo en kjærlighetssang, men det er så så elegant gjort.
Erin Rae er igjen på plass i bakgrunnen på «Sometimes A Woman Is An Island». En nydelig tekst om styrker og svakheter, og hvordan man kan gjøre alt bedre ved å stå sammen når det stormer.
Bare introen på «Who’s Gonna Make My Mistakes» signaliserer at det er Becky Warrens tur bak kormikrofonen. Lydbildet kunne sklidd rett inn på et av Beckys album, og Caroline leverer så til de grader en gnistrende vokal med trøkk og sjel. Teksten som handler om å få gjøre sine egne feil er nok et eksempel på hvordan hun ber jenter stå opp for seg selv, slik hun blant annet gjorde i «Softball» på forrige plate.
I et land der likestilling og kvinnekamp fortsatt ligger skremmende langt bak vår norske hverdag, så gir hun yngre jenter en stemme og støtte til å kjempe om enkle og innlysende rettigheter.
«Sit Here And Love Me» er en nydelig, akustisk ballade der gitaren og pianoet er de viktigste komponentene sammen med Carolines inderlige stemme. Det er så vakkert at det er vanskelig å ikke pådra seg en kraftig klump i halsen og litt fukt i øyekroken.
Får du ikke lyst til å hoppe litt rundt når du hører «Long Haul», så må du sette deg ned og ta et lite oppgjør med deg selv og ditt eget humør. For dette er en skikkelig feel-good låt med trøkk og en ørefengende groove som ikke slipper taket. Lettbeint melodi til tross, det er ikke noe kjapt og lettbeint bak teksten. Det er så solid og helstøpt alt som leveres på denne platen, og Caroline er virkelig tilstede i teksten og låten.
Kjærlighetslåten «Wait On The Wine» beskriver en situasjon vi alle har vært i. Hvem har ikke sittet der og hatt noe de skulle hatt sagt, men ikke turt før alkoholen har rettet opp ryggraden og gitt oss mot nok til å fortelle det vi har på hjertet. Så får du selv lytte på teksten og sjekke resultatet… det starter slik:
Sober, I’m too sober
to say what I need to say.
Over, yeah I’m over,
hidin’ my love for you away.
Caroline viser frem stemmen sin i de to nestene låtene «Who Are You?» og «Till You Find One». Det er både trøkk, inderlighet, lengsel og smerte i spekteret. Og hun gir alt! Dette er et veldig godt eksempel på hvordan alt hun synger låter så dønn ekte og ærlig. Strykerne på «Till You Find One» kler i tillegg stemmen hennes så perfekt, og hun bare vokser og vokser i mine ører.
Platen avslutter med tittelsporet «Mint Condition». Her er Dronningen selv på plass, og sammen synger de så gåsehuden er et faktum, verden holder pusten og solen presser seg frem bak skyene.
Mint condition, mint condition
Back when we were two kids
Just hopin’ and wishin.
This this laughter we see
ain’t no no aberration
So we keep our love in
mint condition.
Mint Condition har blitt en perle. Når året skal oppsummeres, så ligger denne høyt på mine lister, og Caroline har virkelig tatt steget opp blant de virkelig store kvinnelige stemmene som er aktive i dagens Nashville. Det er tydelig ut fra platekontrakt på Rounder Records, og bookingselskapet i Europa håndterer blant annet Jason Isbell…
Og i november kommer hun ENDELIG til Norge.
Turnélisten ser sånn ut, og vi er overlykkelige over å ha fått en konsert til DoD Live:
9. november: Krøsset, Oslo. Billetter her.
11. november: Arnemoen, Ringebu. Billetter her.
12. november: DoD Live: Torbjørns Konserthall, Bergen. Billetter her.
13. november: Amtmandens Eft. Tromsø. Billetter her.
