For fjerde år på rad, og dermed godt innenfor det vi kan kalle tradisjon, presenterer vi herved Dust of Daylight redaksjonen sine anbefalte album fra 1. halvår av kalenderåret vi nesten er ferdig med. Som vanlig har hver mann fått i oppgave å plukke ut to album som har gjort inntrykk fra månedene som har gått og som fortsatt vil glede utover sommeren som kommer. Ingen best-så-langt liste dette, men våre personlige anbefalinger.
Craig Finn – We All Want The Same Things
Knut Andrè anbefaler Craig Finn og hans tredje soloalbum. Den tidligere Hold Steady sjefen lager noen av de aller beste platene der ute, men får kanskje ikke aller mest oppmerksomhet. Årets plate er nok et bevis på hans eksellente låtskrivertalent og er du på jakt etter et album med historier breddfullt av små detaljer og samtidig en overordnet forkjærlighet for arbeiderklassens store og små utfordringer, så tror vi du finner det i We All Want The Same Things.
Matthew Ryan – Hustle Up Starlings
Mer deilig rock for ørene fra den samme kanten, for anbefaling nummer to fra Knut Andrè er Matthew Ryan’s blodferske album, Hustle Up Starlings. Ryan følger opp den glimrende Boxers fra 2014 med et album som treffer klokkerent i blinken over album som beveger seg litt rundt i samme mediaverden som Craig Finn sitt. Det får langt mindre oppmerksomhet enn det fortjener. Albumet er produsert av Brian Fallon (Gaslight Anthem), som også deltok på Boxers, men da som gitarist. Låtene på Hustle Up Starlings starter ofte litt nede, men Ryan løfter de til solide rockehøyder underveis. Start for eksempel med “Battle Born” og “All I Ever Wanted”, to av de litt roligere låtene på plata, solid og vakkert.
The Sadies – Northern Passages
Terje var ikke sein med å velge seg Northern Passages av The Sadies som en av sine anbefalinger. Det er helt naturlig all den tid dette bandet leverer noe som nærmest er karrierebeste. Sjekk for eksempel “God Bless The Infidels”. Man skulle tro både Gram og Chris var tilbake i manesjen. I anmeldelsen fra tidligere i år skrev Terje følgende; Hvis jeg tok mine 100 favorittplater og kvernet det sammen til ei plate, så er det ikke usannsynlig at det ville låte sånn ca som The Sadies. De kan ha passelige doser country, de kan låte passelig garasje, passelig folk, og de kan ha de fineste popkrusseduller man kan finne i en platesjappe nå til dags. Gitarbasert rock av beste merke, med andre ord.
Son Volt – Notes Of Blue
Andre anbefaling fra Terje er Son Volts perfekte albumleveranse fra februar, Notes of Blue. Alle vet at denne redaksjonen elsker Son Volt og Jay Farrar, så det ville være helt unaturlig å utelate denne skiva. Det var Knut som fikk gleden av å sette ord på årets album fra Farrar og gutta, han oppsummerte slik; Jay Farrar har igjen levert et album som er en oppsummering av hvem han er, hva han elsker og hva han tror på. Og spør du meg så er det er den eneste autensiteten som spiller noen rolle!
Mountain Goats – Goths
Første tips fra Jan Kristoffer er fra en av hans favorittartister, John Darnielle og hans The Mountain Goats. Goths er ikke bare en tittel på albumet, det forteller helt konkret noe om den røde tråden på plata som handler om å være på utsiden av samfunnet og i dette tilfelle dypt inne i en gothverden. Darnielle er en formidabel lyrisk låtskriver og han arbeider fram noen utrolige historier ved hjelp av sin eminente bruk av språket. Musikalsk er dette litt mer nedpå enn forgjengeren Beat The Champ fra 2015 og dette er nok ikke alles kopp med te, men du verden for en verden som åpner seg om du har litt åpne kanaler og slipper inn Darnielle og bandet i hodet ditt.
Otis Gibbs – Renraw
Vår gode venn Otis Gibbs har nettopp besøkt Norge på en lengre norgesturne på kryss og tvers i landet. Dust of Daylight var med på flere av konsertene og redaktør Rune fikk pratet mye med en av de låtskriverne vi har aller mest respekt for i disse dager. Jan Kristoffer anbefaler hans siste album Mount Renraw og fra omtalen i vinter kan vi lese; Sangene hans er ufordekt politiske, ærlige, og befinner seg i samme landskapet som både Tom T. Hall sine folkelige, men samtidig poetiske historiesanger, og John Prine sine morsomme, men alltid ektefølte tekster som på sitt helt unike vis dokumenterer alminnelige Amerikanske liv. Mount Renraw har blitt et intimt album fult av temaer som opptar Gibbs som person og kunstner, og han klarer å fascinere oss med disse temaene også. Otis Gibbs fortsetter å skjemme oss bort, og om vi fortjener det er en helt annen sak.
Bash & Pop – Anything Could Happen
Etter den vellykkede Replacements gjenforeningen i London i 2015, så fikk Tommy Stinson blod på tann og hadde lyst til å rocke ordentlig igjen. Så da tok han fram det gode gamle Bash & Pop navnet og resultatet kom tidligere i år med albumet Anything Could Happen som anbefales på det varmeste av Roald. Stinson rocker i vei, men han har også passet på å legge inn noen country- og bluestoner for å glede et større publikum. Sjekk ut låter som “Bad News” og “Never Wanted To Know”, så får du det beste av begge sider av Anything Could Happen.
Grandaddy – Last Place
Roald anbefaler også å få med seg Grandaddy sin Last Place fra første halvår 2017. Dette er bandets første album siden Just Like The Fambly Cat i 2006 og Jason Lytle styrer Grandaddy skuta inn i samme farvann som de tidligere har seilt i. Dette er alternativ rock slik nesten bare Grandaddy kan gjøre det og selv om bandet kanskje ikke får så mange nye fans med Last Place, så er det ingen tvil om at de som var fans vil ha stor glede av et meget solid album fra California-bandet.
Roger Græsberg & Foreningen – Triste Sanger og Vals
Første anbefaling fra Rune T. er Roger Græsberg & Foreningen og deres Triste Sanger og Vals. Rune skrev i sin omtale; Sjeldent har triste sanger og vals gjort meg så glad som denne plata gjør. Men så er den da også så uendelig mye mer enn hva tittelen tilsier. Den er modig, utfordrende, glad, melankolsk, trist og vakker. Den er også så veldig mye mer enn en countryplate på norsk. Det å lage countrymusikk på norsk, er noe i nærheten av musikalsk ekstremsport. Dette blir litt som å balansere på en knivsegg, og hvor du fort kan tråkke feil og resultatet kan bli veldig kleint. Men Roger Græsberg er en balansekunster av rang, han leker seg med ordspill og metaforer, og trår aldri feil.
Colter Wall – Colter Wall
Rune T. anbefaler også Colter Wall, som for øvrig kommer til Norge i august. Fra vår omtale tidligere i vår kunne man lese; Det at vi har fått en som «vedlikeholder» de veiene som de store låtskriverne og poetene gikk opp for oss for mer 40 år siden, er både spennende og tilfredsstillende. Colter Wall virker som en vi kan stole på. En som ikke drømmer om å eksperimentere med alle slags sjangere, men som i årene som kommer vil foredle det talentet han har blitt gitt. Alt på dette albumet er godsaker for fans av Townes, Earle, Prine og Cash, men når man hører avslutningsporet og det som er albumets virkelige grand bijou, «Bald Butte», så skjønner vi at den unge mannen definitivt også kan skrive materiale som står fjellstøtt på egne bein.
Susto – & I’m Fine Today
Rune L. anbefaler bandet Susto, men du finner ikke plata på Tidal eller Spotify. Sjekk heller ut Bandcamp-siden til bandet, der finner du den i sin helhet. Rune omtalte selv albumet i januar i år og hadde dette å melde; Debutplaten til Susto fra 2014 var en godbit som har hatt noen runder her hjemme. I fjor høst fikk vi oppleve dem live på Americanafest i Nashville, der et svett publikum fikk se og høre et spillesugent og dønn ærlig band som bygger stein på stein og etablerer et hengivent publikum overalt hvor de ferdes. & I’m Fine Today har blitt en utrolig plate. Susto har utviklet seg så til de grader, og måten de bygger seg opp som band ved å turnére nesten konstant gjør virkelig utslag i både låtene og konsertene.
Caroline Spence – Spades & Roses
Andre anbefaling fra sjefen er Caroline Spence sitt nye album, Spades & Roses. Damen med den guddommelig vakre stemmen leverer varene igjen og Rune hadde følgende å si om albumet; Når Caroline Spence nå følger opp den flotte, gåsehudfremkallende Somehow fra 2015, så er det enkelt og greit med det som vil bli stående som et av årets aller fineste album. Hun har tatt et nytt steg opp og frem, og et nytt steg inn i seg selv som artist. Fremhevet sin egenart, og levert låter på et nivå som er direkte inspirerende og vidunderlig. Caroline har absolutt alt som trengs for å bli en av de aller største. En stemme som umiddelbart leverer deilig gåsehud. En stemme som er så genuin og ekte, og som formidler ærlighet. Tekster som gir deg noe, som gjør at du føler at hun synger TIL deg, ikke FOR deg. Og et trøkk og en intensitet i musikken sin som viser at hun mener alvor.
Marty Stuart – Way Out West
Så var det mine egne anbefalinger til slutt. Jeg starter med Marty Stuart sitt album av året. Et gnistrende godt og variert album som kretser rundt et tema og som kanskje er litt mer særere enn jeg først tenkte. Men jeg er fortsatt veldig glad i det og instrumentalene på albumet er nesten det tøffeste siden både Vanguards og Dick Dale. Way Out West hopper fram og tilbake på countrymusikkens tidslinje, men den stopper opp ved alle de kule epokene og vi får høre Stuart og hans Fabulous Superlatives briljere og eksperimentere så det lukter kveg, krutt og leirbål lang vei. For det er Vesten dette handler mest om, ikke så mye Bakersfield eller Nashville eller andre kjente steder, men Vesten. Stuart får igjen countrymusikken til å handle om ørken, urbefolkning, grenseområder og kul gitarlyd, akkurat som den en gang alltid gjorde for 50-60 år siden.
Jade Jackson – Gilded
Californiadame med Mike Ness som produsent og mentor. Det kan ikke bli så halvgalt det vel? Langt i fra, det funker som bare juling på Jade Jackson sitt debutalbum, Gilded. På Gilded serverer Jackson oss låt etter låt av en kvalitet så man ikke tror det man hører. Californisk country og rock med alltid treffsikre melodier. Det skinner tydelig igjennom at Jackson har fått hjelp fra Ness, men det skinner også like mye igjennom at hun har hentet inspirasjon fra for eksempel Johnny Cash og Lucinda Williams og mange andre artister som hun vokste opp med og som hun oppdaget utover i tenårene. Intense tekster, strålende melodier, perfekte arrangementer, en smellvakker vokal… Det er som en er godtepose som aldri blir tom, i hvert fall kommer den til å vare langt utover på året her hos meg.
