Den beste oppdagelsen vi gjorde under fjorårets Americanafest, var Kyle Daniel. På forhånd hadde jeg sjekket ut alle som spilte på festivalen, og Kyle var en av de som jeg raskt satte på MÅ SE listen min. Dessuten fyrte jeg avgårde en epost og spurte om han hadde lyst til å besøke oss på vår Dust of Daylight Session som vi skulle filme hos Andrew Leahey. 

Kyle var klar, og stilte opp sammen med bandkompis Seth Rentfrow. Med seg hadde de den første EPen Kyle Daniel – som var den som fanget interessen min. De leverte et knippe låter både fra første EP og fra den de skulle i studio og spille inn etter Americanafest. 

Dagen etter opptaket så vi Kyle Daniel og bandet live på Acme Feed & Seed, og du store allstyrendes for et liveshow det var! Kyle har absolutt alt som trengs for å bli det neste store på Americanahimmelen i kjølvannet av Brent Cobb og Chris Stapleton, og han har både erfaringen selv og dyktige folk i ryggen. Etter at han vant en stor blues-konkurranse i Kentucky da han var 16 år, med påfølgende finaleplass i den internasjonale finalen i Memphis, har Kyle jobbet som merch-ansvarlig for Vintage Trouble, og som turnémanager for Taylor Swift. Han har vært på turnégitarist for både Bob Seger og Miranda Lambert, varmet opp for Jason Isbell og Black Crowes – og manageren hans idag har jobbet som turnémanager for Vintage Trouble. 

 

På det private plan så har Kyle flyttet fra Bowling Green i Kentucky til Nashville, og fjoråret ble sterkt redusert på grunn av en infeksjon i ørene, som gjorde at han nesten mistet hørselen på venstre øre. 

EPen What’s There To Say har fem låter, og slår man sammen denne med debut EP-en Kyle Daniel, så har man et veritabelt kanonalbum som gir oss store forventninger til fremtiden. 

Kyle åpner med låten «Born To Lose», komplett med svære gitarer med alle de beste triksene fra 70-tallets gitardueller og tostemte soloer. Oppvokst i Bowling Green, som ble berømt etter at Trumps pressetalskvinne diktet opp en skoleskyting på det lokale colleget, så vet Kyle litt om gjennomsiktigheten ved et lite småbysamfunn (i Amerikansk målestokk, i hvert fall), der avhengighet og utfordringer med rusmisbruk ofte er forholdsvis omfattende og ikke minst synlig. Han sier selv han ønsket å skrive en låt om mennesker han kjenner fra hjembyen som har slitt, men uten en sint pekefinger eller moraliserende tekst. 

Lydbildet i låten tilegner han Allman Brothers, som han har vært blodfan av siden barndommen. Og det er ikke vanskelig å høre hva han mener med det… 

De usaklig deilige gitarene fortsetter inn i «Don’t Give Up On Me Now», en hyllest til alle som sliter i oppoverbakke. Kyle oppfordrer til å støtte opp om sine medmennesker – og låten han har skrevet sammen med Seth Rentfrow er en monumental pick-me-up for alle med ører for gitarmusikk. Rentfrow er ekstremt viktig for Kyle Daniels liveshow, der han gir alt på flanken – med koring, andrestemme og energi som er helt unik. På plate leverer han de samme elementene med stil.

«God Bless America (Damn Rock’n’Roll) er den mest iørefallende låten på EPen. Nesten på nivå med den herlige «Hangover Town» fra forrige plate, så bygger de et lydbilde som gjør at du ikke kan motstå repeat-knappen når låten er slutt. Dette kan gå om og om og om igjen i mine ører uten at jeg går lei. 

Still burnin’ bridges and out of control
with no real direction, nor a place to go
just tryin’ to live, but refuse to grow old
God bless America, damn rock’n’roll 

Refrenget er så fengende, produksjonen så utsøkt og alt  bare roper hitlåt. 
Selv om tittelen kan skremme de fleste av oss i disse «Hva ER det Amerika driver med?»-tider, så er låten han og Seth Rentfrow en hyllest til 60- og 70-tallets baby boomere, som fikk beskjed om at rock’n’roll var djevelens verk av prester, myndigheter og lokalsamfunn – samtidig som de ble puttet på fly og transportert over halve kloden for å krige på Amerikans vegne. Det er Kyles langfinger i lufta til etablissementet, og en hyllest til hippiekulturen og alt den stod for.

En av låtene vi fikk høre i stuen til Andrew Leahey, da Kyle og Seth spilte inn sin DoD Session – var nydelige «Somewhere In Between». 

En låt som handler om å ikke helt ha nådd målene man har satt seg, skrevet sammen med Seth Rentfrow og Jackie Leigh. Kyle gir alt på vokalen, og etter eget utsagn ble låten spilt inn med en motivasjon om at den skulle låte som om den var hentet rett fra en Tarantino-film.

Platen avsluttes med favorittlåten min fra Kyles DoD Session – tittelsporet «What’s There To Say». Hvor Kyle og Seth virkelig VIRKELIG viser hva som bor i dem som vokalister, der de tostemte vokalpartiene passer sammen som det stødigste grunnfjell. 

What’s there to say
when you’ve set her soul on fire
There ain’t a thing
makes it easier to burn.
When there ain’t nothing left,
but a selfish man’s desire.

Det er et brudd, naturligvis, og Kyle er helt klar på at det er han som er årsaken til at det er slutt – og at det ikke ble gjort på en pen måte. Han prøver å si at han håper det er lov å tilgi, selv om han har dritt seg grundig ut. For som han sier – hva sier man egentlig når man har gjort noe slik mot en den man var glad i ?

VI gleder oss stort til å følge karrieren til Kyle Daniel fremover, og med en svensk gitarist på flanken så skulle det ikke overraske meg om vi ser dem på skandinaviske scener om ikke så alt for lenge. 

DU får kjøpt EPen (og den forrige) på Kyles webside. Følg Kyle Daniel på Facebook.

Forrige artikkelAsbjørn Ribe – Blått & grønt & gult
Neste artikkelJack Stillwater – Norwegicana
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here