Jack Stillwater leverte redaksjonens samlede favoritt med platen The Farmer Trilogy i 2016. I kjølvannet av den utgivelsen så ble det utstrakt turnèvirksomhet, og bandet fikk mye oppmerksomhet. Låten «Sin City Borders» ble plukket ut til soundtracket i filmen Kings Bay – og Jack Stillwater red på en velfortjent bølge av medgang. 

Men så skal man lage oppfølgeren da. Til en så monumental plate som The Farmer Trilogy. En konseptplate som ble særdeles godt mottatt, og som pusher den norske americanasjangeren til å yte. Man skal vise at bandet har utviklet seg, både som band og som låtskrivere og melodisnekker. Vise at suksessen ikke var en døgnflue, at det BOR noe i dette bandet – som trenger å komme ut, som fortjener plass i ørene våre. 

Jeg skal ikke gå inn i noen lang diskusjon om valget av platetittel. La det holde å si at min personlige oppfatning er at tittelen er platens eneste feilspor. 

For musikalsk – med Norwegicana, så har Jack Stillwater så til de grader levert en verdig oppfølger til The Farmer Trilogy. Fra platen kliner til med innertieren «You’re Gonna Make Me Lonesome» – som i en perfekt verden hadde vært en umiddelbar verdenshit med 200 millioner avspillinger på alle plattformer, så viser Jack Stillwater at de har krysset alle boksene. De har utviklet seg som band – de er tighte, samspilte og de LÅTER rett og slett målrettet og fokusert. De har skrevet enda bedre tekster, laget enda bedre låter – og de viser så til de grader at The Farmer Trilogy så langt fra var en «lucky strike». 

«You’re Gonna Make Me Lonesome» låter som et uforståelig outtake fra Alejandro Escovedos A Man Under The Influence. Uforståelig med det i tankene at låten hadde sklidd rett inn på platen. Og Alejandro er et referansepunkt som følger meg. Terje Espenes synger tidvis som Alejandro gjorde i sine aller beste dager, men samtidig med sitt eget umiskjennelige sound. 

Stillwaterne gikk til Bendik Brænne med planen om en oppfølger til trilogien. Og det er en match made in heaven. Brænne tar dem med ut i et amerikansk ørkenlandskap, et gudsforlatt sted i New Mexico et sted – omkranset av mørke, dystre norske skoger som skygger for sola og skjuler snusk og fanteri. 

«You’re Gonna Make Me Lonesome» er en enkel fortelling om et forhold. Og samtidig en komplisert fortelling om et forhold. På overflaten låter det ganske rosenrødt og fint, men så er det noe mørkere som lurer like bak et hjørne. Espenes legger lagene tett opp til hverandre, og du er aldri helt sikker på om dette kommer til å gå bra eller ikke.

De mørke krokene utforskes nærmere på singelen «Deep Dark Woods», der Brænne har dratt ørkenbandet med inn i en mørk, norsk skog. Gitarene til Morten Huseby lager et skittent ørkenbilde over det. Tangentene til Bendik Brænne og bassen til Odd Inge Rand bygger en stemning som er som hentet fra scenen i Doors-filmen der Jim Morrison som ung ser sin første dødende person langs veien, mens «Riders on the Storm» kliner oss til kinosetet med fornyet styrke.

Rytmeseksjonen får virkelig tøffe seg på denne platen. Bassen til Rand og trommene til Arne Harald Foss er tighte som Fantomets trikot, feilaktig vasket på 90-grader og tromlet litt for varmt. På «My Baby’s Got A Secret» briljerer de virkelig, der bassen til Rand og kantslagene til Foss driver hele låten helt aleine. Husnes crooner låten i mål, og det er bare så inne i svartskogen tøft. Jeg tipper Brænne har dyttet bandet ut av komfortsonen, og bedt dem ha det gøy og utfordre seg selv. Vi er fortsatt i en tekstmessig litt mørk avdeling, der protagonistens utkårede går rundt og skjuler en hemmelighet.

På «Nothing Good Seems Seems To Come» har Brænne programmert et trommegroove som gjorde at jeg skvatt litt, men du verden så godt det kler låten. En eksepsjonelt velprodusert låt, der vi finner instrumenter som lagvis bygger en monumetal godbit som atter får meg tilbake i Escovedo-land – særlig arrangmentsmessig, men med koringer som gitt Brian Wilson en klump i halsen av rein glede. Det er nesten Springsteenske kvaliteter over melodi og tekst på denne låten, og vi snakker moderne klassiker. Det ender kanskje ikke så godt, men sånn er det jo med de beste låtene…

Nothing good seems to come
from loving you.

Og apropos moderne klassiker. Vi får en låt med klassisk countrytwang på «I Keep Losing You», og Espenes leverer et av de beste vokalsporene på platen – mens blåserekken med Brænne og Sindre Mølmen Blostrupmoen på trompet gir låten det lille ekstra. «Foreverman» er et lite hvileskjær av en låt som ikke helt vet hvor den skal, men de henter seg kraftig inn igjen når de atter tar turen ut i ørkenen på «Follow You Down». 

Det føles som vår protagonisk går gjennom et goldt apokalyptisk landskap, der bandet veksler mellom steintøff ørkenrock og deilig country for å formidle stemningen i teksten. 
Vår mann er på leting etter hun som forsvant, og bildene de bruker kunne vært hentet fra McCormacks «The Road». 

«Broken Hearted Town» er en slik låt vi får så mange av fra våre amerikanske venner, om småbylivet og utfordringene på landsbygda. Det er overraskende få tilsvarende låter fra norske låtskrivere – men Espenes har satt seg ned og laget en tekst som ser på utfordringene ved små plasser. Og Jack Stillwater har laget en av platens aller beste spor, som enkelt og greit bare har alt jeg elsker ved musikk komprimert inn i én låt. Og så den koringen da, dere… kombinert med tangentene til Brænne så er det helt nydelig. 

Den litt tidlig Tom Pettyske «Sold Down The River» låter litt uferdig i mine ører, det føles som om den ikke helt har funnet formen, og jeg får ikke helt dreisen på den. Kjenner jeg verden rett, så er nok dette en av de fleste andres favoritt. Sånt skjer hver eneste gang…

Men så får vi «Rebel Heart» da. Og hva skal man si egentlig? Det er bare å hylle Espenes og Jack Stillwater for å lage noe av det tøffeste vi har hørt på en norsk plate. Den bygger seg opp, og legger til element etter element inntil den når sitt crescendo og forlater oss i ørkenen – i sin imponerende enkelhet. Bare hør på hvordan instrumentene etablerer den skitne ørkenstemningen jeg snakket om tidligere – elegant produsert, elegant arrangert og selv om det høres enkelt ut – så er det usaklig vanskelig å få noe til å høres så bra ut. 

«Little White Lie» avslutter Norwegicana, og jeg må bare si det før noen andre gjør det – akkurat nå er det slik at alt Bendik Brænne tar i – blir til gull. For det lille trikset han gjør med koringen på denne låten er så elegant – og den lille detaljen løfter låten til Beach Boyske høyder helt alene. 

Norwegicana har blitt en maktdemonstrasjon av en plate, der Jack Stillwater virkelig viser hva som bor i dem som band, låtskrivere og tekstforfattere. Bendik Brænne har klart å finne akkurat den lyden som kler bandet akkurat nå, og løfter bandet til nye høyder med sin produksjon. Bandet har virkelig fulgt opp glitrende The Farmer Trilogy med en ny bestenotering, og vi kan ikke annet enn å bøye oss i støvet. 

Skal Stillwaterne atter dra i land «Årets album» tittelen? Jeg sier bare lykke til, norske musikere. Jack Stillwater har lagt lista skyhøyt i år, men jeg håper og tror at resten av landets utøvende musikkunstnere tar utfordringen – for DET kan gi oss et utrolig musikkår!

Jeg tar av meg hatten for Jack Stillwater. Jeg tar av meg hatten for Bendik Brænnes overjordiske produksjon. Vi gleder oss til å se dere på veien i 2019! 

Forrige artikkelKyle Daniel – What’s There To Say? (EP)
Neste artikkelCaleb Caudle, fredagsvideo og norgesturné
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here