For to år siden så skrev vi om Aleksander S. Nilsen, og hans låtprosjekt “Lead Me“. Dette utviklet seg etterhvert til bandet The Crates, som slapp den uimotståelige EPen Food for Lovers i desember 2016. Det har siden dryppet ut et par singler, og nå er endelig LPen klar. White Trash Morning.
Det første som slår meg når dette treffer ørene er at The Crates har utviklet seg enormt siden vi fikk høre første låt i 2016. Samtidig har de beholdt dette umiddelbare som gjør at man reagerer. Noen låter gir en lyst til å hoppe. Noen får du bare lyst til å bøtte en sixpack med øl og sitte i mørket og høre på repeat, noen vil du lytte til for å finne ut hva de har laget.
Det er en spennende plate de har laget, der de blander garasjerock, popmusikk og lett psykedelia i en skjønn forening. Hele veien med gode tekster, et intenst trøkk og nesten uansvarlig iørefallende melodier.
Jeg har så mange favoritter på denne platen. Singelen “B-Sides” er i en særklasse når det kommer til fremtvinge ellevill hopping. Den intense “Don’t Want It” er en slags moshpit av The Doors, Buffalo Springfield og Buddy Guy. Og den livsforlengende “Justah” må da seriøst være noe av det beste som noen sinne er utgitt på en norsk langspiller?
Måten den starter på, den er liksom allerede igang når låten starter – og så bare løfter den seg rett gjennom taket og måker seg selv ut i atmosfæren på ren musikalsk energi. Refrenget er gull verdt, og sitter klistret på hjernen akkurat som riffene. Dette er rett og slett usaklig deilig.
Jeg må nevne den vakre “A Little Bit On The Side”, som er en låt som er litt på siden av de andre – den er så nedpå at selv Odd Nasty og Dobbel Derek hadde blitt stolte av forsøket på komme mest mulig bakpå. Nydelig stemning, steingod tekst, og en drøm av et beat.
“8 O Clock” er en til av disse uimotståelige perlene. Den starter pent, men fliser etterhvert avgårde på to skrikende hjul. Trommene denger oss videre i låten, Nilsen synger seg bom fast i øregangene, og vi kan ikke annet enn å smile, smile, SMILE! Selv om de bedriver uhumsketer i kjelleren..
Det er noe litt stadiorock-aktiv over “Oh Girl”, den kunne funket like godt foran 20 svette personer på en klubb som på et fullstatt Wembley.
Gjør deg selv en tjeneste, og ta noen runder med White Trash Morning. Gutta planlegger verdensherredømme, og det hadde pokker meg ikke overrasket om de fikk det til…
