Det siste albumet til The Stray Birds. Det er alltid trist når band man har blitt glad i går hver til sitt og sier takk for nå. Jeg ble oppmerksom på The Stray Birds en sen kveld på Mercy Lounge under Americanafest i 2015. Egentlig var jeg bare på vei forbi for å høre noe annet, men så var det stemmen til Maya de Vitry da. En stemme man ikke kan gå forbi om man har ører montert på kroppen.
Jeg ble sugd inn i settet, og husker ikke engang hva jeg egentlig hadde tenkt å se og dermed gikk glipp av. Kjøpte platen Best Medicine, og spilte den om og om igjen. Den akustiske feelingen på plata, kombinert med Maya de Vitrys stemme som er som en fløyelsmyk blanding av Gillian Welch og Natalie Merchant gjorde den til en av mine favoritter det året.
Når oppfølgeren Magic Fire kom ut, så var den et steg opp og frem for bandet. På den tiden gikk jeg arbeidsløs hjemme og stanget i veggen etter et års sykemelding – og var under opptrening etter en bilulykke. Medisinen var trening, og UT Å GÅ. Magic Fire gikk på repeat i ørene mine mens jeg gikk min gradvis lengre morgentur – og det var fler enn én Fyllingsdøl som stirret rart på den lille tjukkasen som tuslet i regnet og kom med usammenhengende dansetrinn mens han lyttet til den aldeles ellevilt gode «Sabrina».
Hadde jeg ikke hatt musikken i den perioden, så hadde det trolig klikket grundig for meg.
Så The Stray Birds har fått en stor og viktig plass i hjertet mitt, og det er på mange måter trist å vite at dette er det siste vi får fra dem. Samtidig er det en tid for alt, og solokarrierene blir spennende å følge.
Det er også en godt å vite at det siste vi får fra The Stray Birds er dønn solid, og spekket med aldeles nydelig vakre låter. Mye av bruddet skyldes nok et brudd mellom de Vitry og strengevirtuos Oliver Craven. De ble enige om å fortsatt lage musikk sammen, men det gikk nok ikke i det lange løp.
Men Let It Pass skulle ut til verden, og selv om de bestemte seg underveis for å avslutte samarbeidet og avlyse høstens turné, så har platen blitt en perfekt svanesang for et band som har betydd mye for meg – selv om tiden vi fikk sammen var begrenset og kort.
The Stray Birds gikk i studio med blanke ark, der alle skrev låter og samarbeidet om arrangementer. De synger sin egne tekster, og det er ikke til å legge skjul på at alle har enorme kvaliteter som låtskrivere, vokalister og instrumentalister.
Musikalsk så har de tatt sjumilssteg siden debuten Borderland fra 2010, og ikke minst fra Best Medicine. De har behold harmoniene, og koblingene til «old time» musikken, men både pop og rock-elementer er minst like viktige på Let It Pass.
Det er tøft gjort å åpne platen med en låt som «The Bridge», som enkelt kan leses som en takketale fra bandet, en forklaring på hvorfor det gikk som det gikk – samtidig som det er en låt om bruddet mellom de Vitry og Craven. Den oppsummerer det hele på forbilledlig vis, og er like kraftfull som den er vakker.
Låtene spenner over omtrent like mange sjangere som det er låter på platen, men det blir aldri usammenhengende eller forvirrende – for det holdes tett sammen av harmonier og spilleglede.
Høydepunkter ved siden av «The Bridge» må for min del sies å være rockeren «Quicksilver Highway», den deilige balladen «Light as a Fire» og platens to høydepunkter «Nothing To Say About It» – som er så sakral som det er mulig å få til utenfor et kirkerom, og trykkeren «Truth is in the Night» som bare gir deg lyst til å hoppe rundt og synge med.
Det triste med denne platen er at den ikke får noen turné til å bygge oppmerksomhet rundt den, og trolig bare vil forsvinne i jungelen av glitrende plater «ingen» får hørt. Det understrekes vel bare av det faktum at selveste Yep Roc har valgt å bare slippe den på CD og digitalt, og ignorerer vinylformatet i denne runden.
Takk for turen, Birds. Det var en fornøyelse så lenge det varte!
(Foto: Laura E. Partain)
