The Stray Birds – Magic Fire

Fjorårets Americanafest i Nashville var en festival slik vi elsker det. Musikk overalt, og mulighet til å oppdage band man ikke kjente fra før ved å være på feil sted til rett tid. Eller omvendt. På vei mellom to spillesteder svingte jeg innom en scene der et bluegrassorkester holdt på å rigge seg til. En time senere stod jeg ved merch-bordet og fikk signert plate. Konserten jeg egentlig skulle se ble glemt når jeg fikk høre stemmen til Maya de Vitry i harmoni med Oliver Craven og Charles Muench.

Siden den gang har de laget den lekre Bright Shadows sammen med Ana Egge. Men nå har de gått i studio sammen med Bob Dylan og Levon Helms gode venn Larry Campbell, og resultatet har blitt Magic Fire. En aldri så liten vridning i retning, men samtidig som de har latt Campbell forme dem på nytt, så har de beholdt kjernen i sitt musikalske uttrykk, og laget en plate jeg har blitt utrolig glad i.

Det åpner tilforlatelig i samme retning som forrige plate, med den flotte “Shining In The Distance”. Men allerede andre låt slenger oss i veggen med et overraskende lydbilde. The Stray Birds tråkker seg en helt ny sti med en låt som kunne vært plukket fra John Hiatts Family Values.

For “Third Day In A Row” åpner opp en helt ny verden for bandet. Larry Campbell har laget en genuin Heartland-rockelåt som fint kunne vært plukket fra Tom Pettys Southern Accents, komplett med Eagleske harmonier – The Bandske overtoner, bluegrasselementer og en deilig fele – og kombinert er det en av de mest radiovennlige og behagelige låtene jeg har hørt i år.

Når de så følger opp med “Sabrina” så er jeg solgt. Den siste tiden har mye av musikklyttingen funnet sted i løpet av min daglige treningstur (ikke litt ljug engang!). Og når denne første gangen traff ørene, så må jeg innrømme at jeg noe ufrivillig tok et par (kanskje til og med fire) dansetrinn. Jeg vurderte et øyeblikk å prøve på en liten piruett, men både ortoped og manuellterapeut har på det sterkeste frarådet slike utskeielser med det første – så jeg lot det klokelig være. Men ønsket var der…

Det skal også innrømmes at et par andre turgåere stirret litt i overkant overrasket.

Jeg skulle ønske jeg kunne si det var på grunn av mine elegante dansetrinn, men det var vel heller sjokk over å se en lett haltende tjukkas i fullt regnutstyr danse på stien… Vi får håpe de hadde noe å skrive om på Facebook etter turen.

“Sabrina” altså. Err’emulig å lage noe så deilig fengende?

De nærmer seg popmusikk i “Radio” og “Where You Come From”, popmusikk fra 70-tallet, den gang den ble laget på den amerikanske vestkysten. Samtidig beholder de det harmoniske lydbildet sitt – og det hele er så deilig fengende og friskt. Så hopper de elegant tilbake til noe som tangerer Bluegrass i “Fossil”.

Hele veien er tekstene gjennomførte og lyriske, og roterer rundt en akse av kjærlighet. Det er lengsel, savn, glede og kjærlighet. De forteller at de har jobbet sammen som aldri før, som en enhet der de har jobbet med tekster, harmonier og arrangementer nesten som én person.

De sniker til og med inn en utrolig deilig countrysviske, som låter som en en duett med Glen Campbell og Patsy Cline – innspilt i 1973. “Somehow” er en av de fineste nye countrylåtene jeg har hørt på lenge.

Og så var det Maya de Vitry igjen da. Når hun gjør sin egen Gillian Welch, og dypper stemmen sin ned i dype toner, så er det gåsehudtid. Vakrere blir det ikke.

Shining like a Mississippi pearl
at the edge of the world

På “All The News Is Bad” låter de som en country-gospel-gruppe fra tidlig på 60-tallet. Det er så blendende sjarmerende og ekte at jeg mest av alt får lyst til å gi dem en klem.

Platen avsluttes med en låt som kunne vært hentet fra en The Band-plate. Larry Campbell har nok hatt en liten finger med i spillet her, for det høres nesten ut som harmonier mellom Richard Manuel og Levon Helm.

Magic Fire er et av årets aller beste album.

Kjøpes hos Big Dipper på vinyl. Sjekk ut The Stray Birds på Facebook.