General Forsamling kommer som kjent fra Varhaug, Jærens perle, og er brennaktuell med en EP med tre nye låter om livet slik det av og til kan arte seg når man isolerer seg på de forblåste slettene mellom Høg-Jæren og Nordsjøen.
«Alkohol» heter åpningslåten og er en hyllest til det pure og rene i livet, det destillerte som fortrenger alt det mørke og elendige. Alkoholen gir mening og støtte i både hverdagsliv og festlige lag, mer enn noe annet reseptbelagt legemiddel kan gi. Men Generalen forklarer også hvor hårfin grensen mellom nytelse og misbruk er. Det vil alltid være en fare til stede for at alkoholen på sikt vil ta livet av verten sin, innenfra. Som en annen etsende parasitt. Det ligger flere alvorstanker bak den Townes-aktige klimpringen og teksten til «Alkohol» enn det man hører ved første lytt.
I «Sånn Kan Dæ Gå» er frykten for at fremtiden blir pulverisert og annerledes enn planlagt det store altoppslukende temaet. Hva skjer hvis en sene ryker i fingeren og gitarspilling blir umulig. Kanskje blir livet meningsløst uten dette innholdet? Kanskje er alternativet en ordentlig jobb? Kanskje en vanlig jobb er begynnelsen på slutten? Det føles uutholdelig å ikke vite om framtiden blir slik man har forestilt seg at den skal være. “Sånn Kan Dæ Gå” er funderende mørk fremtidsblues av ypperste merke.
«Den som lær sist» er en mørk og dystopisk klimpreblues i Cohensk og van Zandtsk stil, der Generalen advarer mot holdningen til de kjepphøye og skamløse folkene som levde livet i unge år som at det fantes et klasseskille og at de var blant de høyerestående av arten. Hovmod står alltid for fall og all dårskap og manglende ydmykhet er blitt straffet med brutale fall på en rangstige det ikke lenger prates så høyt om. Hvor er de nå disse menneskene? Trolig bor de alene. Kanskje er de unge bestemødre med en hang til å smugdrikke rødvin på dagtid og gleder seg mer til det årlige besøket fra feieren enn til julaften? Eller kanskje er de ensomme mannfolk med filttøfler, kronisk bihulebetennelse, lett overvektige og med en bunke uttørkede bingotusjer på hjørnebordet?
Det er en fryd å la seg rive med av Generalens små oppdagelser og musikalske mørke stunder. Det å fantasere om disse sære og innesluttede menneskene i det åpne landskapet. Om alt de gjør og alt det vi tror de gjør. Hvis ikke du har funnet dette syndens univers i General Forsamling sin musikk tidligere, så er det fortsatt ikke for sent. Det er håp for de aller fleste.
