Lenge før han begynte å få skjegg flyttet hele familien til Whitey Morgan fra sør til nord i USA for å finne seg arbeid i bilindustrien i Michigan. En av årets beste låter handler nettopp om hva som hendte da nedgangstidene rullet over Detroit og bilprodusentene sa opp mengder av ansatte. Morgans far var en av de som mistet jobben og da Morgans gode venn, Don Duprie, dukket opp med “What Am I Supposed To Do” i kofferten, var det ingen tvil om at den skulle være med på Morgans kommende album, Hard Times and White Lines.
Selv om Morgan vokste opp i nordlige deler av USA beholdt familien sine sørlige tradisjoner. De spiste den maten som bestemor alltid hadde laget og de spilte den musikken de alltid hadde gjort. Morgan hadde et nært forhold til sin bestefar som introduserte han tidlig for bluegrass og country og gitarspilling. Da Morgan var i slutten av tenårene gikk bestefaren bort og Morgan arvet hele platesamlingen og en Gibson J200 etter han. Etter å ha spilt trommer og vært en selvopptatt rockerebell i tenårene, gjorde arven noe med Morgan og han følte at bestefarens platesamling med Hank og Merle snakket til han på en måte som musikk aldri hadde gjort tidligere. Gitaren han arvet har han oppkalt et helt album etter. Grandpa’s Guitar kom ut i 2014.
Morgan kastet trommene, sa opp begge jobbene sine, solgte alt han eide og kjøpte en van og la ut på veien i et par år før hans debutalbum, Honky Tonks and Cheap Motels, kom ut i 2008. Nå er det klart for Hard Times and White Lines, hans femte album og kanskje hans aller mest countrypregede. Der han tidligere alltid har vært en honkytonk connoisseur og en hardrockende outlaw som tråkket i de samme stiene som Waylon en gang gjorde, er Whitey denne gangen levende opptatt av å fortelle historier. Historier som er akkompagnert av countrymelodier og arrangementer som er mye mer moderne country og southern rock enn klassisk honky-tonk.
Sounden til Morgan er ikke i nærheten av å bli utvannet selv om han tar noen steg bort fra den klassiske honky-tonk rocken som han har vært mest kjent for. Som han selv sier så er sounden hans noe som blir til mens han lærer mer om musikk. Han har hele tiden hatt det samme trestykket med seg, men etter hvert som han spikker seg innover dukker det opp strukturer som han må prøve ut nærmere. Slik føles det også virkelig når han på Hard Times and White Lines knekker til med låter som “Bourbon and the Blues”, “Around Here” og “Tired of the Rain”. Alle tre er skrevet i samarbeid med Travis Meadows. Meget vellykket tror jeg vi får si at det samarbeidet har vært. Disse låtene er country for alle. Morgans whiskeyhese stemme, de lengtende tonene fra steelgitaren og de enkle, men smart fortalte historiene som skriker klassisk country fra ende til annen.
Når han i tillegg covrer artister som ZZ Top og Dale Watson på den måten han gjør i henholdsvis “Just Got Paid” og “Carryin’ On This Way”, to låter som skjener hver sin vei bort etter x- og y-aksen, og skaper en sjangerdiversifisering som få andre gjør etter han, da snakker vi om en selvsikker fyr og en som snakker til et bredt publikum.
“Hard To Get High” har absolutt alt en god break-up sang skal ha. Piller, kokain, whiskey, smerte, depresjon, røyk, neon, jukebox og gudene veit ikke hva slags landskap Morgan beveger seg i. Det er klassisk vondt på ekte outlaw vis og det er til tider så bekmørkt at han tviler på om det i det hele tatt kan fikses.
It’s hard to get high, when you’re feelin’ this low
Helt til slutt må vi tilbake til platas høydepunkt. “What Am I Supposed To Do”. Dette er låten som strengt tatt bør ta Morgan og bandet opp på hitlistene i USA. Dette er livet til mange amerikanske menn og kvinner. Så tøft og brutalt er det. Hva gjør man egentlig når man ikke har jobb og kanskje ikke eier annet enn det man har i kofferten? Hva har skjebnen i vente rundt neste sving?
I sit by as the city slowly dies
And I wonder about my fate
All the sympathy on the evening news
I’ve had about all I can take
I’m forty-five and I’ve got no place to hide
I’ve got nothing left to lose
Is this what I get after all that I gave?
What am I supposed to do?
Whitey Morgan har som vanlig på egenhånd produsert albumet og innspillingen er gjort i Neve Room i det legendariske og vakre Sonic Ranch Studios i Tornillo, Texas. Morgan fortsetter med Hard Times and White Lines å følge i fotsporene til artister som har stått han musikalsk nære i tidlige år. Selv om det er litt mer country i monitor enn tidligere, er det fortsatt mye outlaw her. Sporene som Waylon, Merle og David Allan Coe har satt etter seg trekkes fram gang etter gang. Hvis dette er slik du liker musikken din, så er defintivt Hard Times and White Lines noe for deg. Albumet er bånnsolid fra start til slutt og vil garantert alltid huskes for den allerede klassikererklærte “What Am I Supposed To Do”.
[…] | Omtale | […]