GospelbeacH holdt hoff i Kongens festsal, og brakte med seg store mengder Californisk solskinn inn i de Bergenske musikkhjerter.
Først og fremst. Alle snakker om været. Men ingen gjør noe med det… annet enn i Bergen. Vi tilbrakte deler av ettermiddagen i går i selskap med Sadler Vaden fra the 400 Unit. Han spurte jo naturligvis om det alltid regnet i Bergen. Vanligvis når amerikanere spør om slik, så forteller jeg historien om den gang regnrekorden glapp. De første 60 dagene var det litt morken stemning, men så kom rekorden på banen – og plutselig heiet alle på regnet. For der tror jeg litt av Bergenserens egenart ligger. Gi en Bergenser et alternativt fokus, og entusiasmen som alltid ligger der vil automagisk blomstre.
Og det så vi i går. Selv på en festivaldag der avisene rant over av dommedagsprofetier rundt regn og vind, så møtte tusenvis av Bergensere opp på Bergenhus Festning, og jeg har vel knapt nok sett SÅ mange mennesker gå smilende rundt i øsende regnvær som jeg så i går. Det var smil, det var latter, det var sang og det var dans. For helt seriøst så betyr regnværet fuck all når du er på festival full av fantastisk musikk, deilig mat (jeg anbefaler spesielt Chipotle hos Los Tacos (dette innlegget er IKKE sponset)), og våte, smilende mennesker.
Torsdag på Bergenfest var et perfekt eksempel på det norskeste av de norske utsagn: “Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”. Og de eneste to jeg møtte i går som var sure, var en sunnmøring i tynn windbreaker og jeans, som ikke helt var forberedt på at det skulle være SÅ vått – og en sørlending som ikke likte regn.

Så hvis du lurer på om du skal trosse været for å dra på Bergenfest, så er svaret ja! Du har dusj og tørre klær hjemme. Musikken er her akkurat nå. Sånn generelt oppsummert, så hadde vi det dritgøy i går. Jeg merket ikke engang at det regnet. Nesten.
Det skal sies at den ene timen ble tilbrakt innendørs i Håkonshallen, før resten av kvelden forgikk utendørs. For inne i det majestetiske rommet hadde GospelbeacH rigget seg til for å gi oss sol, strand og varme i musikkformat.
På Facebooksiden til GospelbeacH kan vi lese: “Artists We Also Like
The Byrds, The Dead, The Band, Buffalo Springfield, Tom Petty and the Heartbreakers, Jackson Browne, Cheap Trick, the Flying Buritto Bros, the Cars, Free, Joy Division..for starters”
Og DET kan vi virkelig høre. HP Gundersen har tydeligvis vært sterkt delaktig i å hente dette bandet til byen, og akkurat det er vi særdeles takknemlige for. Selv om – og dette trodde jeg ikke at jeg kom til å si – men jeg tror faktisk GospelbeacH hadde passet bedre i Magic Mirrors. For frontmann Brent Rademaker boblet over av energi, og prøvde hele tiden å få et sittende publikum til å løsne opp og slippe seg løs. De var trege å få med på allsang (Tom Pettys “Breakdown” feilet miserabelt), klapping og dansing. Men Rademaker lot ikke det legge noen som helst demper på konserten. Han danset, hoppet, sang, klappet og spilte og jobbet med publikum helt til siste slutt.
Lyden var nok litt for høylydt for Håkonshallen. Bassen, og basstrommen spesielt, ble til tider veldig brumlete, og slokket ut en del av fasettene i lydbildet. Teltet hadde nok gitt GospelbeacH den perfekte settingen, og muligheten for Rademaker til å piske publikum til mildt hysteri. Men harmoniene var der hele veien. Bandet låter kuler og krutt. Det er sjarmerende vindskeivt til tider, men det gjør det hele ekte.
Energien og sjarmen til Rademaker var det som virkelig løftet GospelbeacH opp i taket på Håkonshallen, og de flerret gjennom låter fra begge platene sine. Fra åpningen med “Sunshine Skyway” så var vi hensatt til en strand i California. Høydepunkter var “Hangin’ On”, “Strange Days”, “California Fantasy”, “Kathleen” – som han dedikerte til kona som satt like ved siden av oss og smilte fornøyd hele veien – og den rivende tøffe “The City Limits”. Og selvsagt “You’re Already Home”.
Den sprudlende sommerpopen med røtter i seint 60-tall på USAs vestkyst gir oss virkelig sommerfølelsen, og de som var tilstede satte virkelig pris på det de fikk. Det var lang kø for å komme inn, og Håkonshallen var full en halv time før konsertstart. Og det skyldtes virkelig ikke bare været, for folket hadde ventet på dette bandet…
På de to siste låtene fikk til og med Rademaker publikum til å reise seg og klappe i (tidvis) takt, og når de kom tilbake med ekstranumrene så kastet han hatten sin inn i publikum (og ga den senere bort til den overlykkelige mottageren), før han fikk alle til å komme helt inntil scena for å rocke vilt. Da svingte det virkelig i Håkonshallen – jeg tror kongens fester på 1200-tallet ville bleknet i forhold, til tross for bedre tilgang på sverd.
GospelbeacH vant Bergenspublikumet, og Bergenfest vant over regnet. Vi gleder oss til neste møte med denne sjarmerende gjengen. Etter konserten fikk nerder og skranglefanter signert plater, og det var en særdeles takknemlig Rademaker som virket oppriktig overlykkelig for å få spille på Bergenfest med fullt band. Denne gjengen må bli en fast gjenganger, for et mer perfekt Bergenfestband tror jeg man skal lete lenge etter. Neste år må de lage historiens svetteste beachparty i teltet!