Hannah Aldridge – Gold Rush

Endelig er den her! Den svært så etterlengtede andreplata til Hannah Aldridge.

Hannah Aldridge platedebuterte på overbevisende vis i 2014 med plata Razor Wire.
Debuten høstet gode kritikker verden rundt, noe som selvsagt gjør at forventningene til andreplata er skrudd opp et par hakk, og som igjen gjør den litt skummel både å gi ut og å sette seg ned å lytte til.

Etter noen få runder med Gold Rush er all tvil feid vekk, og etter enda flere runder er det bare å konstatere – alle teite tanker om den vanskelige andreplata var bare tull. Hannah Aldridge Rocks!

Plata er langt mer rocka enn den første, noe jeg også forventet etter samtaler med Hannah selv i fjor. Hannah fortalte den gang at det er rocken som står henne nærmest og at det er rock hun holder på med.

Som sagt så gjort. Dette her er catchy rock, en slags moderne southern rock, med mørke tekster.

Plata er spilt inn i Nashville og produsert av Jordan Dean og M. Allen Parker. Videre er den mastret av Hannahs far, Walt Aldridge i Muscle Shoals. I tillegg til Hannah på vokal og gitar finner vi på bass – Sean Savacool, på trommer – Garret Dean, tangentene håndteres av produsent Jordan Dean og på el-gitar finner ingen ringere enn Sadler Vaden.

Sadler Vaden er kjent med egne soloalbum, og ikke minst som gitaristen til Jason Isbell i hans 400 Unit. I mine ører har Hannah Aldridge valgt seg den perfekte gitaristen på denne plata. For det er ikke til å komme fra at Sadler Vaden bidrar meget godt til at denne plata har blitt så rocka som den er. Fint er det da også at låtene til Hannah lar Sadler leke seg godt og gir han god plass til å boltre seg.

Gold Rush har blitt ei helstøpt og god plate. Ei plate med låter som spenner fra tung dyster rock, nesten litt rock-noiraktig på låta «Lace» via radiovennlig rock i knallfine «Burning Down Birmingham» til akustiske «Gold Rush». Musikken hennes er innom mange av rockens genre.

Tekstmessig leverer hun så det holder, og heldigvis fortsetter hun der hun slapp med Razor Wire. Dønn ærlige, tøffe, såre og personlige tekster om småbyliv og om ting som gikk til helvete. Hannah skriver tøffere enn de fleste om disse tinga, og hun går ikke av veien for å sparke litt ræv på de som har svikta henne opp igjennom åra. Hun tør å jage sine egne demoner via tekstene.  Hun byr rett og slett skikkelig på seg sjøl. Her handler det om levd liv på godt og vondt, og det er neppe helt tilfeldig at plata starter med disse linjene.

I was born in a crossfire
I was born with my hands around my neck
I did not come here to be fragile

Denne plata har blitt det jeg håpet på. En knallbra oppfølger til den gode debuten. Den stemmen jeg ble dønn forelska i i 2014 er tilbake, og den er om mulig enda bedre.

Hannah Aldridge har hatt en stadig voksende fanskare både her til lands og rundt om i Europa de siste årene. Denne gruppen med fans kommer til å vokse kraftig med årets plate, det er det ingen som helst tvil om.

Hannah Aldridge is back, and she rocks!