Klokken halv ti denne torsdagskvelden i april inntok Alejandro Escovedo og gitarist Antonio Gramentieri scenen på Madam Felle, og i to samfulle timer hadde de publikum i sin hule hånd. Et eksemplarisk publikum var ute for å høre musikk denne kvelden, og alt fokus var på de to som kom for å fortelle historier og synge sine sanger.
For vår del åpnet dagen mye tidligere, når vi lett forsinket svingte inn på Madam Felle for å gjøre opptak til en Dust of Daylight Session. Det er jo alltid når det er noe spesielt som skal skje at trafikken i Bergen stopper opp, og den totale mangelen på omkjøringsveier gjør jo at alt står i syv steiner i timevis ved den minste hendelse.
Escovedo og Gramentieri var heldigvis ikke ankommet, men vi fikk oss en prat med bookingagent Trygve fra Talent Farm, som har hentet godbiter som Sam Outlaw, Jason Isbell, og Richmond Fontaine de siste årene.
Det er noe med å møte sine helter som av og til gjør meg lamslått og stum. For de som kjenner meg så er ikke akkurat det et karaktertrekk de ville sette på meg. Men noen ganger er det full stopp, som når man møter Brian Henneman og John Moreland. Og Gillian & Dave.
Men Alejandro og kona Nancy dukket opp og var de hyggeligste og varmeste mennesker du kan håpe på å møte. Vi fikk oss en god prat før en aldeles gnistrende lydsjekk, og gjorde unna videoopptakene på rekordtid. Lydmann Paul Inge var som vanlig i full kontroll, og sørget for at “to temmelig høylydte el-gitarer med ganske så rufsete pedalbrett” låt kuler og krutt.
Etter en liten stund kom spørsmålet “det er ingen av dere som tilfeldigvis har en akustisk gitar på lur?”. Vel, Alejandro… vi er jo i Bergen – la oss se hva vi kan fikse. “Kenneth!”, sier jeg. “Kenneth har nok gitarer til alle musikere! Vi må ringe Kenneth!” T-Bone kastet seg på telefonen, fikk tak i Kenneth som hadde glemt billettene hjemme og var på vei hjem for å hente dem. Han grep med seg Gretschen sin, og en time seinere stod Alejandro på scenen og lydsjekket den med et stort smil. (Jeg kommer tilbake til hvorfor dette lille sidesporet er viktig seinere i denne konsertrapporten).
Like før klokken 21:30 kommer Alejandro og Antonio gående inn på scenen. Alejandro med en stor tékopp, 30-35 giger på kort tid tar på stemmen, og té var medisinen han sverget til.
Mens Antonio stemmer opp henger Alejandro på seg Kenneths gitar, og forteller om bakgrunnen for første låt. Han har valgt å starte med “San Antonio Rain”, og forteller om hvordan han som barn dro på ferie med sine foreldre til California – og endte opp med å bli boende der. Uten at foreldrene noen gang ville helt fortelle hvorfor de plutselig flyttet.
Og så kommer det godbiter på løpende bånd. “Broken Bottle”. “Five Hearts Breaking”, “Bottom Of The World”. Alejandro krydrer kvelden med små historier og anekdoter fra det som har vært et omfattende og tidvis hardt musikerliv. El-gitaren kommer etterhvert også frem, og selv om det er Antonio som tar seg av de fleste gitarsoloene, så har de to utviklet en utrolig connection de siste månedene – og Alejandro er ikke fremmed for å fyre avgårde en solo som får kjevene til å gå i gulvet på Madam Felle.
Han kommer med en litt oppgitt, litt sint, kanskje litt fortvilet hilsen til den sittende presidenten i USA, og peker på det faktum at hvis ting går som planlagt så ville hans far blitt kastet ut mens Alejandro og søsknene ble boende på den amerikanske siden av muren. Og som han sa; han følte at hans far hadde bidratt litt ekstra til amerikansk kulturliv ved å fostre 8 heltidsmusikere blant sine 12 barn, der han selv og broren har spilt sammen i True Believers og har hver sine solokarrierer. Niesen Sheila E. spilte med Prince, to andre brødre spilte i Santana i mange år… totalt sett et ganske så omfattende bidrag til kulturen.
De hadde reist rundt i Europa den siste måneden, og fått se og oppleve hvordan høyreradikale krefter vokser frem overalt – med det som mål å splitte på hudfarge og etnisitet. Alt annet enn det noe så inkluderende som musikk setter seg som mål.
Så spilte han en helt enorm og råsint versjon av “Sally is a Cop” som fikk gåsehuden til å dukke opp og håret på toppen av hodet til å plassere seg noen millimetre lengre bak.
Noen av høydepunktene for min del var “Luna de Miel”, “Everybody Loves Me” og “Always a Friend”. Historien han fortalte før “Luna de Miel” var en hjerteskjærende fortelling om bryllupsreisen for et par år siden der han og kona Nancy ble fanget i en kategori 4 orkan i Mexico. Jeg husker jeg fulgte dramatikken via Facebooksidene til Alejandro den gangen, men at det var så ille som han fortalte kom aldri frem på samme måte den gangen.
De satt i huset de hadde leid og så at veggen ble flerret vekk, og sa på et tidspunkt farvel til hverandre – ringte sine barn og gjorde det samme, og forsøkte å forberede seg på at slutten var kommet. Til slutt gikk det jo bra, men i etterkant dro Alejandro rett ut på turné, og så en ny turné og så fikk begge to PTSD, Post Traumatic Stress Disorder, og fikk rett og slett et år på sidelinjen der de måtte håndtere reaksjonene etter opplevelsen. Utrolig sterkt å høre!
Kvelden gikk så alt for fort, og ekstranumrene bestod av en sololåt fra Antionio Gramentieris prosjekt Don Antonio, før Alejandro gjorde seg klar til å avslutte med “Castanets”. Kenneth – gitarens eier – spør litt dempet og høflig om han kan spille “Rosalie”. Han får et blikk som jeg tolker som “Hva? Vi er ikke et danseband som tar requests” før de trøkker til med en “Castanets” som er helt monumentalt stor.
Så er kvelden over. Alle er fornøyd med resultatet og konserten, det er smil over alt og folk ser lykkelige ut over å ha delt to timer med usigelig vakker musikk. Men så snur Escovedo og går bort til Kenneths gitar på siden av scenen. Han henger den på seg, kommer ut fra scenen, og går nesten opp på bordet der vi sitter foran scenen og sier henvendt til Kenneth – “Siden du så generøst lånte bort denne fantastiske gitaren, og spurte veldig pent så skal vi ta en låt vi ikke har spilt sammen”. Det hører med til historien at Kenneth ble tilbudt (og takket nei til) både penger og gratisbilletter i bytte mot gitarlån, og det imponerte tydeligvis Escovedo tidligere på kvelden.
Så står han der. 2 centimeter unna, helt akustisk, uten mikrofon og kabel i gitaren, og så får vi “Rosalie” fra min favoritt-Escovedo plate A Man Under The Influence. Trolig den vakreste versjonen av låten noen sinne fremført. Antonio henger seg på i bakgrunnen og spiller små fills på el-gitar, og de nyter godt av god kjemi og mange spillejobber, for han sklir helt naturlig på plass og gjør akkurat de riktige tingene som fela gjorde på platen den gangen… Alejandro roper akkordskiftene på broen på slutten, og det hele er bare perfekt.
FOR en avslutning på en fanastisk kveld. Takk, Alejandro. Velkommen tilbake any time!