Så var vi her igjen da, kjære Old 97’s. Siden 1994 har vi fulgt hverandre som gode venner gjennom tykt og tynt. Dere har laget cowpunk, country, rock og ganske så finpolert pop. Men vi har holdt ut med hverandre, akkurat som dere har holdt ut med hverandre innad i bandet.
På grunn av dere har jeg møtt fantastiske mennesker jeg aldri ville møtte hadde det ikke vært for fan-mailinglisten som var verdens beste sted å være tidlig på 90-tallet. Mennesker jeg fortsatt har kontakt med, 20 år seinere.
Og nå står vi her, 23 år senere, med en ny plate som verden skal få ta del i. Det er ingen hemmelighet at mange ga dere tyn for Grand Theatre platene. Jeg likte de to jeg.
På den forrige platen Most Messed Up, la dere alt på bordet og Rhett lagde de beste tekstene i karrieren og den beste Old 97’s platen siden 1997.
Jeg tror dette blir bra jeg, kjære gamle venner. Jeg tror folket der ute vil sette pris på Graveyard Whistling og alt den har å by på. Det har i hvertfall jeg gjort i denne prosessen. Så takk for at dere gjør det enkelt å fortsette å være venner.
For… hva gjør man etter 23 år som plateartist, skal man ta et steg til høyre? Eller til venstre? Eller hyre inn en DJ til å backe seg? Få Kygo til å remixe noe greier?
Old 97’s står enkelt og greit bredbent i stormen, gjør det de kan, gjør det de elsker og velger heller å gå tilbake til røttene på alle mulige måter.
De har dratt tilbake til Tornillo i Texas, til studioet der de spilte inn Too Far To Care, den første platen de ga ut på stort selskap, på legendariske Elektra, i 1997. Kanskje den beste platen de har laget. Ikke bare kanskje. DEN beste platen de har laget.
De har hentet frem igjen soundet som gjorde at vi falt pladask for dette bandet i 1993. De har tatt med seg energien som jeg knapt nok har sett at noen andre band har vært i nærheten av. De har tatt med seg den ungdommelige, fandenivoldske “vi skal vise dem hvordan rock’n’roll skal spilles” tankegangen.
Og så har de laget Graveyard Whistling. En plate der BANDET Old 97’s virkelig viser hva de kan. Et band som utrolig nok har holdt sammen, uforandret, siden de startet tidlig på 90-tallet. De legger ikke skjul på at det har vært ruskete perioder, særlig da de ble dumpet av Elektra og måtte starte på nytt. Men de er fortsatt gode venner, og det tror jeg definitivt kan merkes på denne platen. Og ikke minst når de spiller live.
Thank god we got these guitars,
in this devil of a world.
Turn it up, make a little noise!
Bakerst sitter Phillip Peeples og måker løs på skarptrommen sin. Han er kanskje det viktigste medlemmet i Old 97’s, der han egenhendig står for 70% av soundet med sin rytmiske tromming der skarptrommen alltid har knivskarp og perfekt lyd.
På gitaren spiller Ken Bethea alt. Surfgitar, countrygitar, rock, pop, ballader, folk-rock… you name it, han vrenger den perfekte lyden ut av gitaren til enhver tid.
Murry Hammond er den bebrillede bassisten som (med all mulig respekt) ser ut som en nerd, men er så kul at toget bare kan ta seg en bolle til sammenligning. Og så bassingen hans da… ooooohhh. Murry SPILLER bass, og uten den hadde Old 97’s vært kjedelige greier.
Og apropos kjedelige greier. Greit nok at Rhett Miller har en av rockens beste og mest uttrykksfulle stemmer med en temmelig god range, men hvis det er én ting han aldri er, aldri har vært og aldri vil bli – så er det kjedelig. Energien han utstråler live er eksepsjonell, og han er søkke svett etter to låter. Sammenligner man med f.eks Jeff Tweedys imitasjon av en syngende potetsekk når han spilte på Bergenfest i fjor, så er Rhett Miller en løpsk hydrogenbombe uten av-knapp.
Og sammen er de en tightere enhet enn de fleste band der ute. De har spilt overalt. De har vært gjennom flere kriger sammen, og de har en die-hard following som er temmelig unik – og har vært det siden de var ett av de fem store band tidlig på nittitallet. Sammen med Jayhawks, Backsliders, Uncle Tupelo og ikke minst Whiskeytown så definerte de grunnlaget til sjangeren som i dag kalles Americana.
Feidene med Whiskeytown og ikke minst (den gang) dophuet Ryan Adams er legendariske, og selv om Rhett Miller har løftet på lokket og fortalt oss litt mer om hvordan han også smakte på litt mer enn sunt er, så var de alltid det inkluderende, vennlige og snille bandet av de fem.
Og når de nå på en måte går full circle med Graveyard Whistling, og går tilbake til røttene, så er det dette inntrykket vi nok en gang får. Gjennom tekstene og energien.
Platen har alt vi håpet på og mere til. Gode tekster. Tøysete tekster (mer om det senere). Intense skarptrommer. Rivende gitarer. Remjende Rhett Miller i vilt stormløp.
Åpningslåten “I Don’t Wanna Die In This Town” er essensen av Old 97’s, komprimert i én låt. Gitarlyden, togrytmen fra trommene, den masjerende bassen til Murry. Og en Murry i storform som funderer over livets viderverdigheter. “I’m just a singer in a rock’n’roll band” sier han. La oss hoppe i bilen og komme oss vekk, jeg har ikke noe ønske om å gro fast og råtne i denne byen.
Rhett forteller at han alltid har lagt godt med dobbel bunn i låtene sine, slik at man etterhvert oppdager mer dybde og innhold – jo mer man lytter. Men på den deilige, pedal-steel tunge cowpunkeren “Bad Luck Charm” er han temmelig direkte og gir klar beskjed.
Baby, I’m a bad luck charm.
Could you please believe
I didn’t mean to do no harm.
Baby I’m a bad luck charm.
Det er så klassisk Old 97’s, og når de følger opp med “All Who Wander”, der gitaren til Ken er akkurat så seig og grinete som må til for å lage det unike soundet de har skapt seg – så skjønner vi at de har hatt godt av å gjenoppdage seg selv, og å utforske hvem de er og var som band.
Under innspillingen ble alt gjort i samme rom som i 1997. De bodde i de samme soverommene, og når Rhett åpnet skuffen i nattbordet, så fant han en lapp han skrev 20 år tidligere. Miller sier: “We weren’t trying to remake Too Far to Care, but to make something where fans would say, ‘This band hasn’t lost a step in twenty-some years.’ “
En av favorittene mine på platen er “Jesus Loves You”. Et temmelig distinkt syn på kristendom går igjen på flere av låtene på platen, men på “Jesus Loves You” tar han seg en prat med en jente som frustrerende nok er mer glad i Jesus enn i ham…
Jesus loves you, more than I do.
Just because he, doesn’t know you.
Not like I do………….
He’s got the power and the glory.
He’s got a pretty kick ass story.
What do I got?
I got the hots for you.
Bandet fliser rett over i rockeren “Good With God” – der surfgitaren til Ken er tøffere enn toget. Tøffere enn ALLE togene. Brandi Carlile har fått rollen som Gud, og er stemmen som svarer Rhett i teksten og setter ham en smule på plass. De gjorde denne på Late Night With Seth Meyers for noen dager siden, da med Nikki Lane i rollen som Brandi Carline (og dermed Gud). Og det var etter min mening enda mer passende. Flere av tekstene på platen diskuterer mortalitet og det faktum at de er tilbake på samme sted, bare 20 år eldre. En ganske naturlig progresjon, men det er viktig at de peker på det på denne måten.
Rhett Miller er aldeles gnistrende i countryperlen “She Hates Everybody”. Teksten om jenta som hater alle, men heldigvis ikke ham er perfekt på alle måter. Refrenget “She hates everybooooody but me” vil bli en liveklassiker.
Vi nevnte tøysete tekster. Og det passer bra med en slik midt i en slik fest av en plate. Bar-rockeren “Irish Whiskey Pretty Girls” kanaliserer The Pogues når Rhett synger sin hyllest til vakre jenter, whiskey og heftig musikk. Tittel på platen er også hentet herfra.
I got a real good reason for staying here,
that I can’t recall right now.
I got a few choice things to tell you,
but I choose to keep it down.
I never was good at talking.
Graveyard whistling’s more my style.
I got 96 tears, and only one wedding ring.
Den eneste låten som for en gangs skyld ikke helt funker, er Murrys bidrag. Vanligvis så leverer han perler av en annen verden – se bare på “Crash on the Barrelhead” og “Valentine” fra Satellite Rides. Men denne er på en eller annet måte produsert i filler, og passer ikke inn hverken lydmessig eller temamessig på platen.
Rhett forteller at han har skrevet så mange låter som forherliger overdreven drikking i barer, at han ville lage en låt som tok et litt annet standpunkt. I elleville “Drinking Song” så gjør han nettopp det. Bandet dundrer på som et løpsk godstog, og Rhett flerrer ut en tekst om skadene ved å gjøre drikking til en livvstil – og som han sier, ironisk nok ble det en låt som det passer perfekt å drikke til…
“Turns Out I’m Trouble” er en liten fortsettelse av temaet fra Most Messed Up, men aller mest den røde tråden på Graveyard Whistling, der de kikker litt skjelmsk bort på det faktum at de har blitt 20 år eldre, og har begynt å tenke på at livet er kortere i den andre enden enn for 20 år siden.
Spesielt platens siste spor, som er min favoritt på denne platen, retter ryggen og aksepterer dette face on. “Those Were The Days” er en genial oppsummering av et levd liv, så langt. Bandets unike evne til å lage glade låter om tunge temaer er et et konkret valg fra Rhett Miller. Han sier ærlig at han (i motsetning til denne skribenten) ikke orker å høre på triste menn med kassegitar synge triste sanger om triste temaer, mens alle hysjer for at de skal høre etter. Han lager gjerne triste sanger, men kan kamuflerer dem med lystig musikk, slik at alle skal hoppe rundt og synge med. Rhett Miller er en entertainer, og han vil glede folk. Det sitter i ryggmargen hans, og jeg kan ikke annet enn å respektere ham for det .
“The trick the Old 97’s have held on to is to take a song that may have a darker theme and present it as something to be screamed along to in a club. I don’t want to sing sad songs in a sad way. You don’t even realize there’s a tombstone sticking out in the middle of it until the eighth or tenth listen.” sier Rhett Miller – og røper hemmeligheten til Old 97’s suksess. For som vi vet, vi nordmenn er ikke lykkelige annet enn når vi lytter til triste sanger.
Det er få band der ute som har gitt meg like mye som Old 97’s. Takk og pris fortsetter de å gi, uten å kreve noe tilbake. Og jeg simpelthen elsker denne platen. Takk for det, Old 97’s – here’s to 20 more years!
Platen er tilgjengelig hos alle som selger sånne godsaker. På blå, rød, grønn eller sølvfarget vinyl – og med tilsvarende farget cover. Så her er det bare å velge. Eller kjøpe alle.
Big Dipper har alle fire fargene inne.