fbpx
Forsiden Alle poster DoD LIve Chip Taylor – En gigant i aksjon!

Chip Taylor – En gigant i aksjon!

Lørdag 4 februar, tidlig ettermiddag tikket følgende tekstmelding inn, «Vi kör från Gardermoen nu». Meldingen kom fra Rootsy-høvdingen Håkan Olsson, som var på vei mot Skarnes med Chip Taylor og kona Joan, samt pianist Gøran Grini i bilen. En snau time senere sto jeg og trippet i snødrevet utenfor På Hjørnet Kafé midt i Skarnes sentrum. Inne på kafeen var det ommøblert, og ferdig rigget til å ta imot prominente gjester fra New York.

Når den store bilen til Rootsy svingte inn på plassen der jeg sto, og når en smilende Chip Taylor hoppet ut av bilen, begynte det for alvor å gå opp for meg hvilken smått surrealistisk kveld som lå foran meg. Jeg mener – her sto jeg – på mitt hjemsted, lille Skarnes, og tok imot en av tidenes største låtskrivere. Altså, Chip Taylor har hatt flere låter inne på Billboard-listene enn det er sitteplasser inne på kafeen han skal spille på denne kvelden. Chip Taylor, mannen som skrev låta “Wild Thing”, låta som Jimi Hendrix spilte da han satte fyr på gitaren sin på Monterey Pop Festival i 1967, et øyeblikk som den gang 17 år gamle Ed Caraeff klarte å fange med kameraet sitt og som ble til et av musikkhistoriens aller mest kjente bilder.

Chip Taylor 8Dette var en av mange tanker som spant rundt i meg, da jeg fulgte Chip Taylor opp den gamle Samvirkelagstrappa og inn på kafeen til Mona Riis. Mona er den perfekte kaféeier å samarbeide med når det kommer til å arrangere konserter, hun er vennligheten selv, den fødte vert, og hun sjarmerte både Chip Taylor og kona Joan når hun serverte en skikkelig norsk og odalsk middag, samtidig en ganske så eksotisk rett for ekteparet fra New York, – hjemmelagde kjøttkaker, brun saus og poteter.

Mens kveldens gjester var stappmette på husmannskost og hvilte ut backstage, kom publikum seilende inn fra snødrevet utenfor. Inne på kaféen bar stemningen preg av store forventninger. Mange visste mye om kveldens artist, mens andre hadde latt seg friste av mine predikener om hvor stor og fantastisk Chip Taylor er, og hvor utrolig det var at han skulle spille her på Skarnes.

Chip Taylor 4

Som annonsert på forhånd gikk jeg frem til mikrofonen klokka åtte. Jeg hadde tenkt ut en god del jeg skulle si samtidig som jeg ønsket alle velkommen til årets første Dust of Daylight konsert på Skarnes. Jeg så på Chip og Gøran som ventet på sidelinja, så ut på publikum i den fullpakka kafeen, jeg kjente hjertet mitt hoppe vilt, kjent lufta vibrerte, glemte alt jeg skulle si, men fikk stotret frem en formaning om at folk måtte være helt stille under konserten. Så kom Chip frem, applausen sto i taket – konserten var i gang.

Utenfor scenen er Chip Taylor den hyggeligste mannen du kan tenke deg. På scenen er han en autoritet som har hele rommet i sin hånd, uten at det går på bekostning av vennligheten. Han tok oss med på en fantastisk tur gjennom denne konserten, fra guttedagene i Yonkers, NY. til i dag, hvor han stolt fortalte om kona Joan som endelig hadde kommet over fra Amerika for å følge han rundt om i Norge.

Chip Taylor 7Fra countrymusikk til rock, fra pop til singer/songwriter. Jeg har sjelden sett så mange tårer bli felt i løpet av en konsert, som jeg gjorde denne kvelden. Men når hver tåre erstattes med et smil, vet du at du er med på noe stort. Og Chip Taylor er virkelig stor, også denne kvelden på Skarnes. Han spilte låter fra forskjellige epoker av karrieren sin, reinspikka country som han ga ut på syttitallet, låter han skrev for andre på sekstitallet. Han sang om alt fra barndom til krigsofre, flyktningbarn til en kjærlighetserklæring til kona Joan. Og som om ikke låtene hans fortalte nok historier i seg selv, så fremsto han som en konge av storytelling.

Slik sett ble dette kanskje mer en slags forestilling, enn bare en konsert. En sterk en sådan, for det å sitte på en liten kafé på Skarnes og høre Chip Taylor selv få med seg samtlige på en allsang på «Wild Thing» er i seg selv en vill ting. Det å høre Chip Taylor selv synge «Angel Of The Morning» slik at voksne menn ikke klarer å holde igjen tårene, er en sterk opplevelse. Denne kvelden var full av slike øyeblikk, full av små men store ting. Som stemmen som i en sang var stor og kraftfull, for så i neste hvisket med en kraft som traff som ei kule. Når Gøran Grini briljerte med tangentene sine, når kona Joan strålte som en sol når Chip sang «Joan Joan Joan».

Selv satt jeg som en frydefull guttunge på første rad når han fortalte om hvordan han og brødrene sine, «The Voight boys» i barndommen hadde lagt mynter på togskinnene, slik at toget skulle kjøre over de. Frydefull fordi jeg og kompisene mine noen tiår senere, gjorde akkurat samme ting på togskinnene som går forbi rett utenfor kaféen her på Skarnes. Vi la femøringer og ølkorker på skinnegangen og lot toget presse de helt flate. En kontrast å ta med seg inn i låter som sier noe om at ikke alle har slike minner å lene seg på. For i låter som «Refugee Children» og «Fuck all the perfect people» kommer det tydelig frem at Chip Taylor også skriver viktige låter i forhold til samfunnsdebatten i dag.
FOR en konsert! FOR en mann!

Chip Taylor 3Etter konserten selges og signeres det plater så det står etter. Det knipses selfies som aldri før. Alle vil ha et bilde av seg med Chip og Joan. Kvelden forløp seg så knirkefritt som det knapt er lov å håpe på. Publikum fikk magien de hadde drømt om. Chip Taylor fikk det publikumet han hadde drømt om. En stor kveld på Skarnes var over, Chip Taylor og følget hans forsvant ut av kaféen og ut i bilen igjen. Jeg ble stående litt ute på den samme plassen som det hele startet noen timer tidligere, så bilen med Roosty logoen forsvinne ut i snødrevet igjen. Følelsen jeg sto der med, kan knapt beskrives. Det siste jeg kan huske jeg så, var folk som tok ned, og med seg plakater på veien ut. (det sier sitt).

Men fortsatt henger det en plakat på oppslagstavla på samvirkelaget på Skarnes. Jeg har ikke hjerte til å ta den ned. Jeg lar den henge der som et minne – Chip Taylor, På Hjørnet Kafé, Utsolgt!

(Alle foto: Vidar Pettersen)

Forrige artikkelLeslie Stevens – The Donkey and The Rose
Neste artikkelSon Volt – Notes of Blue
Rune Torsteinsen
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here