“I do not play no rock and roll, y’all. I play the straight natural blues. Now, only way you can rock Fred, you have to put him in a rocking chair, or either lay me down”.
Mississippi Fred McDowell.
Er blues bare en form? Er det en sinnstilstand? Hva er ren blues? Jeg vet ikke om dette er spørsmål Jay Farrar stilte seg selv mens han skrev materialet på Notes Of Blue, men det er ting jeg har tenkt en del på de siste to ukene i selskap med Son Volts nye album. Det jeg har kommet fram til er at blues i aller høyeste grad er en sinnstilstand og at sjangeren i stor grad formes av den enkelte utøvers tilnærming.
Mississippi Fred McDowell nektet kanskje for at han spilte rock and roll, men alikevel så er det lite som rocker mer enn Mississippi Fred McDowell. Så for de av dere som er veldig opptatt av form og autentisitet så kan jeg bare melde at Jay Farrar ikke har skrevet en “bluesplate” i den tradisjonelle forstanden. Stilartene på Notes Of Blue spriker fra hypnotisk akustisk fingerspill til intense elektriske riff. Alt levert i et slør av blått og innenfor bluesens tidløse ordforråd. Et par klassiske Son Volt øyeblikk er det også blitt plass til.
Jay Farrar er en mann som liker å grave helt ned til røttene, men han er ingen purist. Det han har løftet ut av jorda er ikke evig troskap til gamle tradisjoner men ny inspirasjon og spilleglede. Notes Of Blue gjør det samme for Farrars fascinasjon for bluesen som Honky Tonk gjorde for hans forkjærlighet for countrymusikken. Nemlig å løfte bluesen og countryens søken etter trøst og frelse tilbake opp i lyset og puste nytt liv i musikken uten å bøye seg for rigide tradisjoner og forventninger. Kort oppsummert er ikke Notes Of Blue en plate fylt med “straight natural blues”, det er en plate som HANDLER om blues.
Hovedinspirasjonen har Farrar funnet i de stemningsfulle gitartuningene til blant annet Mississippi Fred McDowell og Nick Drake. Jay Farrar har hatt et langt forhold til blues og vi kan høre spor av blåtoner helt tilbake på Son Volts tredje studioalbum Wide Swing Tremolo, men det var på Sebastopol, Jays første solo album, at vi virkelig fikk et innblikk i hans fascinasjon for “sjangeren” på låter som for eksempel “Damn Shame” og “Outside The Door”.
“Notes Of Blue” er spilt inn i Red Pill studios i Farrars hjemby St. Louis, nok en gang i samarbeid med John Agnello. Mark Spencer og Gary Hunt er tilbake også denne gangen, men Dave Bryson (trommer) er byttet ut med Jacob Edwards.
Farrar gjør klokt i å åpne platen med to sanger som hadde passet rett inn på hvilken som helst av Son Volts tre 90 talls plater. Notes Of Blue kan tidevis være en seig og dunkel affære, så det å samle fansen rundt seg med to kraftfulle anthems, som i disse tider begge fungerer som en ren vitamininnsprøyting, er et aldri så lite sjakktrekk. I en liten periode mente jeg at disse to låtene, uansett hvor utsøkte, tuklet litt med platenes helhetsinntrykk og kontinuitet, men nå kan jeg virkelig ikke se for meg platen uten disse to sangene.
“Promise The World” åpner det hele med nydelig steelgitar fra Jason Kardong og Gary Hunts fele. Dette kan egentlig bare beskrives som “vintage Son Volt”. Om ikke Farrar får en eneste ny fan med Notes of Blue bør i hvert fall trofaste følgere være mer enn fornøyde med denne vakre åpningslåten. “Back Against The Wall” kan beskrives på samme måte og inneholder Farrars tøffeste elektriske gitararbeid siden tidlig på 90-tallet! Etter et bedritent Amerikansk presidentvalg og ikke minst et heller traurig år er det godt å høre noen trøstende ord fra Jay Farrar:
What survives the long cold winter will be stronger
can’t be undone.
Og
May you always go the distance
through the darkness and the light.
Det blir nok en noe brå overgang for enkelte når Farrar plutselig åpner slusene for platens første “bluesrocker” (beklager Mississippi Fred McDowell) – “Static”. En passende tittel på dette intense og hypnotiske kuttet.
Today’s world is not my home..
Synger Jay Farrar på “Cherokee St” og det er nok “Cherokee St” i fordums tid Jay synger om her, ikke den travle, hippe gaten den er i dag.
I’ve seen the smile of a Cherokee Street girl
and I know what it feels like to fly…
Jays forkjærlighet for “gamle Amerika” og ikke minst sin hjemby skinner igjennom på flere av låtene. Og hele platen har, i mangel på et bedre ord, et slags noir preg. Vi får servert flere mørke skisser av karakterer fanget i en verden full av fortapelse og urbant forfall, på sanger som “Lost Soul”, “Midnight” og “Sinking Down” som alle skylder sin gjeld til Mississippi Fred McDowell og Bo Diddley med sin voldsomme intensitet og ordknapphet.
Darkness might be your only friend
it’s always midnight way down in hell.
Synger Jay på den bekmørke “Midnight”. Jays noe forvrengte vokal og de tunge gitartonene (manet fram via en bassforsterker!) maler bilder av tung sorg og endeløse netter.
“Sinking Down” låner for ørvig refrenget sitt fra folk standarden “Moonshiner” (som Farrar i sin tid gjorde nærmest en definitiv versjon av på Uncle Tupelo plata March 16-20).
De to siste låtene jeg vil trekke fram er også kanskje platens to største høydepunkt: “The Storm” og “Cairo And Southern”. To tidløse akustiske perler som begge kunne ha blitt skrevet en gang på 30 tallet. Her sikter Jay seg inn på det høyere stemmeregisteret sitt, og kombinert med det hypnotiske akustiske fingerspillet skaper han en stemning som nærmest er umulig å beskrive. Jeg blir dypt rørt av disse to låtene. Det er en oppriktighet og kjærlighet å finne her som få andre artister kan måle seg med. Det er også subtile politiske referanser å skimte her. På “The Storm” synger Farrar:
I spent all my money on a Delmar Avenue girl…
Delmar Avenue har i lang tid markert en grense mellom den fattige og rike delen av St. Louis. Med en relativt store klasseforskjell på hver side av linjen.
Notes Of Blue fader ut med den funky og noe nifse “Threads And Steel”. En passende avsluttning på en blå nattevandring gjennom Jay Farrars St. Louis, Missouri.
Så sitter vi her igjen, med et nytt brev fra Jay Farrars musikalske reise i hendene. Noen av dere vet kanskje ikke hva som akkurat traff dere, mens andre kanskje ser på Notes of Blue som en naturlig oppfølger til Honky Tonk. Jeg registrerer i hvert fall at plata har blitt relativt godt mottatt og det er jeg glad for.
Jay Farrar har i alle år fulgt inspirasjonen sin hvor enn den har ledet ham. Dette har nok kostet ham både fans og platesalg i det lange løp, men det har vært en velsignelse for oss som har fulgt ham med et åpent sinn. Jay Farrar har igjen levert et album som er en oppsummering av hvem han er, hva han elsker og hva han tror på. Og spør du meg så er det er den eneste autensiteten som spiller noen rolle! “Straight natural blues” eller ikke.
Kjøpes på vinyl hos Big Dipper.
