Søndag 29. januar 2017 er ført inn som en merkedag i min bok. Ikke bare fordi Aaron Lee Tasjan skulle holde sin aller første konsert i Norge noensinne, ikke bare fordi denne konserten var en konsert jeg hadde ventet og håpet på i flere år, men fordi han leverte en av de beste konsertene jeg har opplevd.
Svenske Ellen Sundberg hadde fått æren av å varme opp publikum denne kvelden, noe hun klarte helt utmerket. Hun er usedvanlig sjarmerende, men viktigst er at låtene og musikken hennes holder mål. Ellen Sundberg kommer vi garantert til å høre mere fra.
Etter en liten pause var det endelig klart for stjernen fra East Nashville å entre scenen. Buckleys var fylt til bristepunktet av forventninger. Han tok tak i samtlige av de rundt 170 som var tilstede fra første låt, «Ready To Die». En fantastisk fet låt som handler om å være villig til å dø for en sak – dø for noe du virkelig tror på. En perfekt åpning på konserten.
Han har noe av det samme som John Prine i seg den godeste Aaron. Med det mener jeg måten han kan synge om alvorlige ting og hvordan han krydrer det hele med en god porsjon humor. Han er en engasjert ung mann som ikke redd for sparke litt ræv. Som når han sender en klar hilsen adressert til Donald Trump i låta «I Love America Better Than You».
Aaron Lee var selvsikkerheten selv, der han sto alene på scenen med kun en kassegitar. Men henger kassegitaren på rett mann er det alt man trenger. Gitaren hang perfekt på Aaron. Søndag eide han hele lokalet fra begynnelse til slutt.
Aaron Lee Tasjan er for meg en av de viktigste artister innen americana-sjangeren. Han er en som stikker seg ut – en som tar sjangeren videre flere hakk i et jafs. Han er både punk, glamrocker og alt-countrymann med et passe stort glis. Denne gutten kommer til å bli stor – altså han er allerede stor – jeg mener han kommer til å bli virkelig stor. Han er en sabla god gitarist. Det er ikke uten grunn at trettiåringen hadde rollen til Johnny Thunders som lead guitarist i New York Dolls for noen år siden.
Han smilte, sang og sjarmerte publikum i senk. Han fortalte gode innledende historier om låtene. Høydepunktene sto i kø denne søndagskvelden. Favorittlåtene mine kom på løpende bånd. Låter som «Ready To Die», «Memphis Rain», «The Trouble With Drinkin’». Fantastiske «12 Bar Blues» som opplevdes som om han var i en dialog med salen. Herlige, «Sixty-Six Dollar Blues» også «Lucinda’s Room» da, FOR en låt. Og selv om jeg visste han kom til å gjøre det, ble jeg nesten lamslått når han lot «Bitch Can’t Sing» gli over i Glamrockeren «Get It On».
Tiden hadde stått stille i nesten to timer da Aaron Lee Tasjan gikk av scenen. På slutten av konserten sto jeg helt bakerst i lokalet og konstaterte følgende kvalitetsstempel – alle i publikum hadde vendt baren ryggen, alt fokus var rettet mot scenen og baren lå der som et ødeland. Jeg har opplevd dette på Buckleys noen få ganger før. Og denne konserten var helt der oppe sammen med Jason Isbell i 2013 og Richmond Fontaine i 2016. I særklasse med andre ord.
Jeg tror jeg kan oppsummere denne kvelden som noe vår alles Guy Clark sang om i låta «Stuff That Works». For etter at jeg takket Aaron Lee Tasjan for en fantastisk kveld og satte kursen mot siste toget hjem, slo det meg plutselig – det er kvelder som dette som holder meg gående, kvelder som dette kan jeg leve lenge på og lene meg på når det butter litt imot. Ute i nattelufta i Arbeidergata synger jeg:
Stuff that works, stuff that holds up
The kind of stuff you don’t hang on the wall
Stuff that’s real, stuff you feel
The kind of stuff you reach for when you fall
Velkommen tilbake Aaron Lee Tasjan!
