Reckless Kelly har fulgt meg tett i nesten 20 år, siden jeg kjøpte debutplaten Millican på Basement på Lillehammer i 1998. Platene de har gitt ut siden den gang er stort sett blant mine favoritter på alle områder, og med unntak av feilskjærene Somewhere In Time og Good Luck & True Love, så har de to siste platene Long Night Moon og den ferske Sunset Motel vist hva som fortsatt bor i dette bandet, 20 år etter debuten.
I september fikk jeg dessuten en nesten 20 år gammel drøm oppfylt, når jeg endelig fikk oppleve Reckless Kelly live på en trang og svett klubb i Nashville. Publikum hadde en viss overvekt av Texanere, og flere av dem hadde kjørt i 8-10 timer for å få med seg det i underkant av en timeslange showcaset på Mercy Lounge.
Bandet gikk på scenen, smilte, ønsket velkommen og så bare trøkket de til og løftet taket. Så enkelt kan det gjøres, når bandet har evnen, sjarmen og selvtilliten som trengs. De fyrte av et sett spekket med gamle godlåter, og nye råtasser fra Sunset Motel, og beviste igjen at de er et av sjangerens aller beste band. Utstrålingen til brødrene Braun er det som virkelig løfter bandet up-and-beyond, men også dynamikken i låtene og liveopptredenen er det lille ekstra som gir bandet egenart og en unik stemme.
Rytmeseksjonen bestående av Jay Nazz og Joe Miller var ganske fersk på forrige plate. Miller (som kom fra oppløste Back Porch Mary) har funnet sin plass i bandet, og danner med grunnleggende medlem Nazz en dønn solid rytmeseksjon både live og på plate. Gitarist Abeyta er alltid på akkurat rette sted med riktig riff og i front står brødrene Braun fjellstøtt – der vokalist Willy har en stemme som enhver ville dødd for, og den tostemte vokalen med broder Cody er særpreget som gjør at vi elsker dette bandet.
Bandet slapp Sunset Motel dagen etter konserten i Nashville, og var med rette spente på mottagelsen. Skal man dømme etter responsen de fikk når de spilte nye ting live, så hadde de lite å frykte. Og når man så har levd med denne platen i nesten tre måneder, så plasserer jeg den veldig veldig høyt i bunken over mine favorittplater fra Reckless Kelly.
Åpningen med rockerne “How Can You Love Him (you don’t even know him)” og “Radio” er to av de tøffeste låtene de noen sinne har laget. Sistnevnte har jeg hatt gående på repeat i timesvis, og den er en av historiens mest perfekte billåter.
Balladene, om man kan si det om to låter med såpass mye trøkk, “Sunset Motel” og “The Champ” er virkelige perler, og “One More One Last Time” er saftig countryrock komplett med munnspill og fele – og en tekst med substans. Braun funderer over livet og mangelen på fremdrift, og om det er verdt å ta en siste sjanse.
“Moment In The Sun” er nok et eksempel på dette bandets evne til å lage fegende countryrock – og denne platen er full av slike eksempler – men her har du en saftig sak som utmerker seg med perfekte gitarriff, heftig koring og et driv og trøkk som du nesten må være Reckless Kelly for å matche.
Jeg elsker tittelen på platens obligatoriske countryballade. “Sad Songs About You” er en hjerteskjærende kjærlighetssorg med musikk til. Det er rett og slett en perfekt break-up låt.
I don’t know why I write all these sad songs about You
’cause I’ll have to sing them somehow the rest of my life
Du trenger ganske enkelt denne platen i samlingen! CD og Vinyl i nettsjappa til Reckless Kelly.
