Curse of Lono – EP

Curse Of Lono debuterer med sin selvtitulerte EP, og gir oss fire låter i et skjæringspunkt mellom Americana og gotisk ørkenrock – om det er noe som kan kalles det. Bandnavnet er hentet fra en bok av Hunter S. Thompson, og det er i et temmelig skittent landskap de henter sin inspirasjon – om man skal dømme etter lyden og produksjonen på denne platen.

Vokalist og låtskriver Felix Bechtolsheimer kjenner vi fra Hey Negrita, som var et av Englands beste Roots-band på midten av 2000-tallet.

Denne EPen følges av fire kortfilmer, som danner rammen rundt låtene – og det de har laget er rett og slett spennende. Bechtolsheimer møtte sin gamle venn Oli Bayston etter at Hey Negrita gikk hvert til sitt, og sier at Baystons inspirasjon fra Krautrock og Radiohead trakk ham ut fra den sikre Roots-boblen og inspirerte ham på nytt.

De fire låtene på denne EPen har veldig distinktive lydbilder. “Five Miles” er en svevende poplåt med undertoner fra The Byrds og Everly Brothers kombinert med mørkere, mer gotiske gitartoner. “London Rain” høres ut som en kjøretur i regnet, med The Doors i bilspilleren. “He Takes My Place” er som hentet fra den akustiske platen Hey Negrita avsluttet sin karriere med, og “Saturday Night” kunne fint vært soundtrack i en David Lynch-film.

Filmskaper Alex Walker hadde lenge snakket om det visuelle lydbildet de frembringer, og jeg forstår veldig godt hvorfor han overtalte bandet til å lage kortfilm av disse låtene. De har en unik evne til å skape bilder i hodet, og det låter som et skittent soundtrack til en ukjent (og steike bra) oppfølger til Blue Velvet.

Curse of Lono er perfekt som følgesvenn mens du leser din favoritt Southern Gothic-bok, eller når du skal ut på biltur.. Curse of Lono er noe av det mest spennende som har dukket opp på mange år. Et band som pusher grensene, og tør å utfordre både seg selv om rammene for det man skulle forvente at de leverte – og så ender det opp med et helstøpt produkt som føles som en venn vi ikke var klar over at vi savnet.

Det er noe med stemmen til Felix som virkelig trekker meg inn, og når man kjenner bakgrunnshistorien hans – der heftig dopmisbruk holdt på å ta knekken på ham, så vet vi at tekstene hans hentes fra både de mørke stedene han har besøkt – og fra de lyse han fant etterhvert som han nedkjempet sine egne demoner og kvittet seg med avhengigheten.

Jeg tror musikken også gjenspeiler dette. Det er mørke, gotiske landskap vi beveger oss gjennom – selv om lyspunktene er der, og er veldig tydelige. Totalt sett er dette en av årets beste og mest spennende utgivelser. Og neste år kommer det en hel plate!

Kjøpes på vinyl (meget begrenset opplag). Følg Curse of Lono på Facebook for å få sett resten av kortfilmene etterhvert som de slippes.

Den første kortfilmen: Five Miles:

Kortfilm #2 – London Rain:

Kortfilm #3:

Kortfilm #4:

Traileren til kortfilmprosjektet finner du her;