Oliver Hohlbrugger debuterer omsider med The Choirboy, i en relativt voksen alder. Og takk og pris for at tiden endelig var moden. For The Choirboy er en vidunderlig musikalsk reise gjennom et liv det er verdt å følge.
Jeg fikk tilsendt denne platen like før avreise til Americanafest, og hadde min første gjennomlytting på flyet mellom London og Charlotte. Og Hr. Hohlbrugger er en særdeles god reisekamerat, det kan jeg love. Planen var å forberede seg litt på kommende konserter, men det var Hohlbrugger som fikk mest tid på øret.
Hohlbrugger er født og oppvokst i Wien, hvor han bodde frem til han var fem år gammel, men har bodd i Stavanger og vært en del av musikkmiljøet der i en årrekke.
Når behovet etterhvert meldte seg for å gjøre sine egne ting på plate, så samlet han en gruppe musikere med veldig forskjellig utgangspunkt for å finne frem til visjonen han hadde for The Choirboy.
Bandet han samlet seg var Arthur Berning på gitar, Anders Brunvær Hauge på tangenter, Jens Borge på kontrabass og Børge Fjordheim på trommer.
Først og fremst så er Hohlbrugger en gudsbenådet vokalist med en utrolig stor stemme. Her finner du alle fra Roy Orbison til Johnny Cash og vår egen Paal Flaata pakket inn i en enkelt stemme. Det er stemningene her som er det som først faller deg i øret. Hohlbrugger sier selv at tekstene – etter at alle låtene var klare – viste seg å utgjøre en form for reise fra barndommen som korgutt, via oppturer og nedturer – frem til mannen han er idag.
Og måten dette tonesettes på er det som virkelig gjør platen unik. Den er så rik på toner og stemninger som hele veien underbygger tekstene. Eller kanskje er det omvendt? Kanskje er det tekstene som underbygger melodiene. For det føles nesten slik, at det er melodiene og stemningene i låtene som definerer reisen hans gjennom livet.
Om man tok David Lynch sin Blue Velvet og blandet den med en av Jean Pierre Jeunets klassiske filmer – Delicatessen og De Fortapte Barns By, så er det stemningen og bildene som dukker opp i hodet mitt når Hohlbrugger så vakkert danser seg gjennom disse 9 låtene.
For vakkert er det grunnleggende ordet her. Det er det enkleste å reneste ordet som kan brukes for å beskrive musikken, melodiene, tekstene og stemningen som den etterlater.
Hele denne platen oppleves som en reise, der Hohlbrugger tar oss med inn i sitt liv og sin reise gjennom alle disse dagene som til sammen utgjør livet. Fra platen starter med den aldeles overjordisk nydelige valsen “The Last Time”.
Det føles som en film elegant kamuflert som en fem og et halvt minutt lang sang om den siste dagen eller kvelden sammen med noen man elsket. Eller fortsatt elsker?
Vi har alle sett filmer gir oss slutten på historien, for så å gå tilbake i tid og fortelle om reisen som førte oss frem til slutten vi nettopp har opplevd. Og det er er akkurat det lille trikset Hohlbrugger benytter seg av her, og tar oss så med på en tidsreise gjennom sin historie.
Låtene handler om å miste noen, om å miste troen, om å nesten miste seg selv. Det høres mye mørkere ut en det er. Det er store, flotte lyspunkter her. Det er masse optimisme og selvransakelse.
“Satan, You Can Have Me” – som har blitt en vidunderlig musikkvideo med Kristoffer Joner i hovedrollen handler i bunn og grunn om å ha gitt opp, og at Satan bare kan komme og hente restene. Mens “Close Your Eyes” handler om å ta det med ro og la verden rette ut veien av seg selv. Slapp av, og ta det som det kommer.
Han møter noen som slettes ikke er der for å gjøre livet hans enklere, og forteller om det i “Evil”. Troen får et oppgjør i “Waiting For Jesus”, som han også var innom i “Satan, You Can Have Me”. Og i “Rewarded In Heaven” – som ville fått selveste Tom Waits til å smile (med øynene. Kun med øynene.) så utforsker han videre hva det vil si å oppgi troen og hva han da har å se frem til.
“I Won’t Run” og “Out Of Love” fører oss tilbake til utgangspunktet fra “The Last Time”. Han vil flykte, men det er noe som holder ham igjen. Og på “Out Of Love” så går det som vi aner ut fra “The Last Time”. Kjærligheten tar slutt – og nettopp der er vi da også tilbake til stemningen og følelsene fra første låt, bare en siste natt sammen før man går hvert til sitt…
The Choirboy er ganske enkelt et av årets aller beste album, så sprengfullt av vakre tekster og nydelige melodier at det er en fryd. Stemningene det frembringer bare gnistrer av intensitet, bandet briljerer i alle ledd, og produksjonen er intet mindre enn utsøkt.
Tigerbutikken hooker deg opp med deilig vinyl. Følg Hohlbrugger på Facebook. Sjekk ut nettsiden hans.
Kommende konserter:
3. november – Revolver, Oslo.
12. november – Høvleriet, Haugesund
(Bergen vil også ha besøk!)
[…] Anmeldelse. […]