For kort tid siden var Hannah Aldridge fra Muscle Shoals, Alabama på en seksdagers turné i Norge.
Jeg var vert for Hannah den første kvelden og natten. Grunnet store forsinkelser og trøbbel med flytrafikken, ankom Hannah Norge og Skarnes først sent på kvelden. Hun gikk rett fra bilen og rett på scenen, og hun ga publikum mer enn hva de hadde forestilt seg på forhånd. Først når klokka viste ett på natten var hun ferdig med å smile til kameraer og snakke med publikum. Etter at nattmaten var inntatt, ble jeg sittende å snakke med denne fantastiske låtskriveren fra sagnomsuste Muscle Shoals.
Bli med hjem til meg, til kjøkkenbordet mitt, den natten jeg snakket med Hannah Aldrigde;
Jeg kan ane et lite savn i øynene hennes når jeg spør henne om hvordan det er å være langt og lenge borte fra sønnen Jackson som er igjen hjemme. Hun forteller at det faktisk går greit.
– Han er på sommerleir med vennene sine når jeg er ute og reiser. Det hjelper også at vi bor i Nashville, en by hvor dette med at foreldre er borte på turne er helt vanlig. Jackson har blitt ni år nå, og har gradvis blitt tilvent dette livet. Faren til en av hans beste venner spiller og reiser rundt med Jack White, så dette er for han helt normalt. Jeg har selv vokst opp med en far som turnerte mye, så jeg vet mye om dette, forteller Hannah.
Navnet Jackson, fortsetter jeg litt spørrende. Hannah forteller at hun ville at han skulle ha et navn som sto sterkt i sørstatene, og samtidig oppkalle han etter noen som hadde betydd mye for henne som musiker. Da falt valget lett på Jackson, med en klar hilsen til Jackson Browne.
– Så Jackson Browne har betydd mye for deg som låtskriver, spør jeg. Jeg har lagt merke til at du noen ganger også gjør noen coverlåter av Gillian Welch, så jeg regner med at også hun betyr noe for deg og musikken din?
– Du har helt rett, forteller Hannah. De to er veldig store inspirasjonskilder for meg. Jeg vil si det slik at Jackson Browne, som også er en brilliant gitarist, har lært meg å spille gitar som en mann. Gillian Welch har lært meg å skrive sanger som en mann. Det er hun som har vist meg at også kvinner kan skrive mørke sanger.
– Jeg forsøker å være dønn ærlig når jeg skriver låter, fortsetter hun. Jeg har nok av feil og ting som har gått skeis som jeg kan skrive om. Du kan kanskje si det slik at det er mine indre demoner som kommer frem når jeg skriver. Ofte har jeg bare en setning som jeg synes høres kul ut. Så er det bare å krype inn i seg selv å finne resten, skrive det ned uten barrierer og vegger. Men jeg kan også bli inspirert til å skrive en sang av andres historier. Enten de kommer fra folk jeg kjenner, eller det kan være noe jeg har lest et sted.
Hannahs tekster heller ofte mot de litt mørke sidene av livet. De kan minne litt om hva man i litteraturen kaller skittenrealisme. Hun har også fortalt i tidligere intervjuer at hun lar seg inspirere av Charles Bukowskis fantastiske romaner. Hannah legger heller ikke skjul på at hun er en stor fan av folk som Jason Isbell og John Moreland.
– Jeg elsker låtene og måten de skriver på. Og slik sett forsøker jeg å gå gjennom mine egne tekster med et Isbell-/Morelandfilter i hodet. Det har jo selvsagt gitt meg mye og påvirket meg, det å vokse opp i Muscle Shoals også, med en far som jobbet for Rick Hall i Fame Studios.
– Jeg hadde bestemt meg for ikke å nevne eller snakke om din far og alt dette med han og Fame, sier jeg. Hannah ler og sier at det er hun godt vant med å svare på. – Det kan jeg godt tenke meg. sier jeg, men vi lar den biten ligge. Jeg vil tro det er mer enn nok av intervjuer hvor det er en kjent mor eller far som får det meste av oppmerksomheten. Hannah er enig, og synes egentlig synd på Lilly Hiatt som hun har turnert sammen med de siste ukene. Lillys far, John Hiatt, er nesten mer i fokus enn Lilly selv når hun blir intervjuet.
Vi lar fedrene ligge og fortsetter praten rundt Hannah og hennes musikk, om den første plata hennes, Razor Wire og den kommende plata, som er ventet å komme ut rett over nyttår. – På Razor Wire hadde du med en låt av Jason Isbell. Jeg er Isbell fan, og er selvsagt nysgjerrig på historien om hvorfor du valgte den låta, «Try» og det at du fikk med deg bandet til Isbell, The 400 Unit på innspillingen. Kan du fortelle meg litt om det, spør jeg.
– Det er egentlig litt tilfeldig at det ble en låt av Isbell, svarer Hannah. Saken var nemlig den at jeg ville ha med en låt fra Muscle Shoals på plata. Jeg nevnte dette en dag for min venn Jimbo Hart – du vet han spiller som bass for Jason. Vi kom opp med idéen om å spille inn «Try». En låt som er å finne på den første soloplata til Isbell. Låta ble opprinnelig spilt inn i Muscle Shoals, men 400 Unit hadde aldri spilt den inn på plate. Jason Isbell syntes bare det var kult da jeg spurte han om å få låne bandet hans for å spille inn en av de gamle låtene hans.
– Du har en ny plate på trappene, som er ventet klar i løpet av vinteren. Vi har jo fått høre deg spille noen nye låter i kveld, som jeg regner med blir å finne på den kommende plata. Jeg må si jeg likte de veldig godt, men jeg er spent på hvordan de blir på plata. Vil du fortsette der du slapp med Razor Wire, eller kan vi vente oss et nytt og annerledes sound, spør jeg. Hannah lyser opp og forteller at hun gleder seg som en unge til å få ut denne plata.
– Jeg har fått med meg en veldig god venn av meg til å produsere denne gangen, det kommer til å bli så bra! Han er selv musiker og låtskriver i tillegg til å være en superdyktig produsent. Han kjenner meg og musikken min ut og inn, og jeg vet at han har noe å tilføre den. Selve lydbildet kan kanskje forandre seg noe, men det blir southern rock, hvor tekstene mine fortsatt har sjefsrollen. Vi har gjort et par testinnspillinger som sitter som ei kule!
Hannah ler, og forteller at det høres ut som at låtene hennes og produsentens musikk har fått barn sammen.
Jeg vet at Hannah har noen sterke meninger om dette monsteret som har vokst frem under navnet americana de siste årene. Det har etter hvert blitt en sjanger som er både elsket og hatet, og i så måte et litt kinkig tema å legge på bordet. Hannah er enig med meg, og sier at dette er et vanskelig farvann å bevege seg i.
– Det er vanskelig fordi du fort kan såre en hel haug med folk. Både artister og deres fans. Americana var jo i utgangspunktet en veldig fin ting. En slags sjanger for de som så på seg selv som uavhengige, en bås for låtskrivere som ikke passet helt inn i de store sjangrene. Men i USA i dag, og da særlig i Nashville, har dette med americana blitt det stikk motsatte av uavhengighet. Det har blitt den nye mainstreammusikken. Det nye store monsteret til musikkindustrien.
Jeg forstår godt hva hun mener, det er litt det samme som dette fenomenet vi kalte rootsmusikk på 90-tallet, bare større. – Jeg snakket litt med Doug Seegers om dette for en tid tilbake, og han proklamerte også fra scenen at musikken hans var hardcore country, og ikke americana, sier jeg. Hannah forteller meg at hun også har hatt denne samtalen med Doug – om de som sitter med dollartegn i øynene, selger deg som americana om du vil eller ei. Det har ikke så mye å si, hverken hva jeg, Hannah eller Doug Seegers mener om dette med americana. Så vi lar den båten få seile videre sin egen sjø, og når den en dag går på grunn og synker, så fortsetter vi videre med southern rock, singer/songwriter og country.
Hannah og jeg reiser oss fra kjøkkenbordet, tar med oss hver vår boks med Ramlösa og går en tur ut i natta og den nå folketomme hagestua. Vi har begge to lagt en lang dag bak oss, vi tar en siste sigarett og kjenner at det er på tide med en porsjon god nattesøvn. Jeg sier god natt til Hannah Aldridge. Jeg sier god natt til denne flotte artisten jeg har blitt litt kjent med. En ung sjarmerende, reflektert og svært lite selvhøytidelig dame. Hun er proppfull av humor og ironi. Hun er en kommende stjerne og hun er en del av renessansen som skjer i hennes hjemby Muscle Shoals for tiden.
Seks dager senere møter jeg Hannah igjen i Oslo. Hun skal spille sin siste konsert her i landet for denne gang, i den lille fantastiske butikken Ruth 66 på Torshov. Hannah forteller meg at turen rundt i Norge har vært helt topp. Og om alt går etter planen så skal hun komme tilbake i oktober. Hannah Aldridge takker for denne gang, og flere med meg gleder seg til fortsettelsen.
