Det var lite tvil på forhånd om hva som var årets booking på Bergenfest. Wilco spilte sin første konsert i Bergen denne kvelden og det ble en festaften for fansen, selv om resten av publikum hadde bestemt seg for å prate konserten i hjel i duskregnet. Heldigivs brydde de på scenen seg lite om dette. Jeff Tweedy og hans eminente musikalske kompanjonger i Wilco gjorde de skulle for å gi bergenspublikum en ordentlig smak av the Wilco experience.
Det er umulig å sammenligne artister med hverandre, de har alle forskjellige måter å henvende seg til publikum på. Felles for de som er kreative og har et eller annet budskap, enten musikalsk eller kunstnerisk på et vis, er at de står fram tvert som unik på sin måte. Jeff Tweedy er ingen crowdsurfer (Takk Gud for det!), ei heller ingen showmann eller standupkomiker på scenen. Heller ikke har han et tungt politisk budskap eller et spesielt religiøst innhold i låtene sine. MEN han har et helt spesielt og unikt musikalsk, kreativt gen i seg, det samme genet som gjorde at tiden i Uncle Tupelo huskes den dag i dag for det bandet var på sitt aller beste.
Wilco er ikke et americana eller alt.country band, den diskusjonen er lukket for lenge siden. De er heller ikke et indierock band eller et hipster band, det er de for gamle til. De er ganske enkelt sagt, for min generasjon (40 +/- 10år), det bandet som fyller det musikalske rommet som band som Grateful Dead og Rolling Stones har fylt for generasjonen før oss.
I Bergen i kveld leverte Tweedy og kompani et nesten komplett sett, hele tjue låter klarte de å skvise inn på den halvannen timen de hadde til rådighet. Låtutvalget spenner over de fleste platene fra karrieren, men hele sju av de tjue låtene kom i fra siste skiva, Star Wars.
Heldigvis fikk vi noen klassikere som til og med røsket litt liv i pratmakerne lengst bak på plenen, en skikkelig sylskarp versjon av «Box Full of Letters» fra A.M., en versjon full av tordenvær og storm av «Via Chicago» fra Summerteeth og kanskje de to aller vakreste Wilco-låtene, «Jesus, etc.» fra Yankee Hotel Foxtrot og «Impossible Germany» fra Sky Blue Sky.
Tweedy selv smilte hele tiden og byttet gitarer på hver eneste låt og noen ganger to ganger i løpet av låten. Nels Cline spilte så jeg var redd han skulle ta fyr noen ganger eller få armen ut av ledd. For en fyr! Når i tillegg Pat Sansone også trakterte gitaren så får de dette bandet til å låte akkurat så ekstraordinært som et band med tre gitarister skal låte.
Bandet er ekstremt samspilt og alt er så innøvd at det ikke er et eneste feilslag her, allikevel klarer de å skrangle det til så det til tider blir ekstra morsomt. Det låter smart og fint, nesten litt for perfekt, men det er bare slik de er dette bandet.
Årets lille emosjonelle Bergenfest-øyeblikk var uten tvil å høre dette bandet gjøre sin geniale versjon av «Via Chigaco». Den eneste lille nedturen var at de ikke avsluttet med «Outtasite (Outtamind)», en låt fra albumet Being There, som de ofte har avsluttet konsertene sine med de siste årene. Vel, man kan ikke få alt. Wilco er uansett tilbake i Norge allerede i november til en allerede utsolgt konsert på Sentrum Scene for de som er så heldige.
Her er hva Wilco og Tweedy spilte på Bergenfest i kveld.
1. EKG
2. More
3. Random Name Generator
4. The Joke Explained
5. I Am Trying To Break Your Heart
6. Art of Almost
7. Pickled Ginger
8. Hummingbird
9. Handshake Drugs
10. Where Do i Begin
11. Cold Slope
12. Via Chicago
13. Spiders (Kidsmoke)
14. Jesus etc
15. Box Full Of Letters
16. Heavy Metal Drummer
17. I’m The Man Who Loves You
18. Dawned On Me
19. Impossible Germany
20. The Late Greats
