Da var vi kommet halvveis inn i det herrens året 2019. Fra nå av går det bare mot slutten. Tradisjon tro er det på tide å dele noen albumtips fra første halvår. Vi liker å kalle det for ferietips og disse albumene er ikke nødvendigvis de samme som vil toppe årslisten i desember, men dette er skribentenes egne personlige favoritter og anbefalinger så langt.
Dette er 18 album du garantert kan ta med deg ut i den lyse sommernatten, langs veien, på flyet eller hvor du enn skal bevege deg de neste ukene. Her finner du alt fra moderne southern rock til sømløs folkpop, alt fra hjerteskjærende og tåredryppende historier til morsomme anekdoter, du finner låter og musikk som er preget av vår historie, men også de som tar pulsen på dagens samfunnsutvikling og alle dens medfølgende frustrasjoner.
Det er en bred palett av kunstneriske kvaliteter og en stor sjangerbredde blant de utvalgte albumene, noe som også speiler litt av det mangfoldige musikalske interessefeltet til redaksjonens medlemmer. Så får dere ha oss unnskyldt for at vi ikke helt har truffet balansen hva angår kjønn og geografi denne gangen. Det skal vi forsøke å gjøre opp for etter at sommerferien er over.
Inntil den tid kommer håper vi at dere alle får anledning til å nyte en velfortjent sommerferie og da gjerne sammen med noen av albumene i denne posten. De er vel verdt både en eller fem runder på grammofonen. Så her er de, i tilfeldig rekkefølge, med noen få linjer om hver plate og en lenke til musikken, slik at du finner den før heteslagene setter deg helt ut av spill.
Gabe Lee – farmland (Jan G.)
Gabe Lee sitt debutalbum heter farmland og kom ut i slutten av mars i år. Foreldrene hans kom til USA fra Asia på 80-tallet og endte til slutt opp i Nashville der Lee ble født. Moren var pianist av yrke og Lee liker å fleipe med at hans interesse for musikk kom som følge av å være lenket til pianoet mens moren øvet hjemme. Om det er er fleip eller ikke, Lee har gitt ut et mesterlig folkalbum som minner sterkt om et av hans store forbilder i stil og tone. Umiddelbart flyr tankene til John Prine når man hører Gabe Lee sine låter og måten det hele er satt sammen på. Et av årets fineste debutalbum innen sjangeren og som passer perfekt til myggfrie kvelder med hvitvin og lav kveldssol.
The Steel Woods – Old News (Jan G.)
Southern rock er i skuddet som det aldri har vært før. Jeg tror vi må tilbake mellom 40-45 år i tid for å finne en lignende mengde utvalg av gode plater, som det har kommet det siste året. I tillegg er det høy kvalitet på nesten alt som blir gitt ut og Old News fra The Steel Woods er intet unntak. Bandet kommer fra Nashville og Old News er deres andre album. Låtene handler mest om døden og låter helt forrykende fra start til slutt, med grundige variasjoner over alle sjangrene som flettes inn i southern musikk. Når du da sitter der med solbriller på, selv om solen for lengst har gått ned, og stirrer tankefullt inn i glohaugen i bålpannen mens du hører Steel Woods kravle seg gjennom klassisk sørstatskulturhistorie, da er ikke livet så aller verst skal du bare se.
Emily Scott Robinson – Traveling Mercies (Jan G.)
Emily Scott Robinson er fra Greensboro, North Carolina, skriver tekster som få andre og lager musikk som tar deg med rundt til de fjerneste avkroker i USA. At Joni Mitchell har spilt en stor rolle i Robinson sin musikalske skole kan ikke på noen måte gjemmes bort. Men Emily har funnet sin egen stemme og sin egen måte å formidle sine tanker og historier på. Låtene er av et solid literært format når hun forteller om skyggesiden i det amerikanske samfunnet og det som gjør dagene vanskelige, men også følelsesmessig innholdsrike. Selv om alvoret ofte hviler tungt over låtene til Robinson, så snakker vi allikevel om en favoritt og en følgesvenn på varme late dager i halvhøgt grass med masse kjærleik i lufta.
Gin Lady – Tall Sun Crooked Moon (Terje)
Liker du Neil Young ? Liker du sørstatsrock ? Liker du musikk fra perioden 1967 -1976 ? Da tror vi at Gin Lady sin Tall Sun Crooked Moon kan kurere de fleste abstinenser hos deg. Dette er rett og slett ei praktfull plate fra Nord-Sverige som du bare må like. Dette er ei perle av et album for gamliser som helst vil ta en tidsmaskin tilbake til årene rundt 1970 da det het NSB og verden var mindre teknologisk. Det er selvsagt også lov for Generation X og Millennials og ta del i vidunderet ekte rock, en kunstform som knapt lengre lages i det formatet som Gin Lady gjør. Dette er en ypperlig mulighet, og server den gjerne sammen med litt solvarm og uskyldig hjemmelaget ripsvin i melkeglass på den gamle steintrappen.
The Yawpers – Human Question (Terje)
Mer rock! Bloodshot-bandet The Yawpers har med platen Human Question laget ei tilnærmet perfekt plate som tar lytteren med på en deilig variert rundreise i rockeuniverset. Reisen fra den rølpete og skitne åpneren «Child of Mercy» til den smågospelaktige og vare «Where the Winters End» er en tur som er verdt et platekjøp. Du finner et utall referanser til gode, gamle dager på Human Question, aller mest tydelig er kanskje Replacements referansen i “Can’t Wait”. En låt som er perfekt som lydfølge langs norske fjellveier med et hemmelig fiskevann som målet i det fjerne.
Tim Easton – Exposition (Rune L.)
Tim Easton måtte ta noen tøffe økonomiske valg da utgivelsen av dette albumet var et av de som fikk hardest medfart da Pledge Music havarerte tidligere i vår. Easton lever for kunsten og tok i bruk sitt private kredittkort og flyttet til en rimeligere leilighet for å få råd til å gi alle “pledgerne” det de hadde betalt for. En slik gjerning gjør man ikke uten at det blir lagt merke til og mange av de som allerede hadde betalt på kampanjen, kjøpte likeså godt albumet en eller to ganger til. Exposition er gnistrende godt album fra Eastons hånd og det er ikke umulig at det dukker opp en større omtale av platen ved en senere anledning. Inntil videre er den kun tilgjengelig digitalt på Bandcamp, men det låter like bra der som andre steder.
Caroline Spence – Mint Condition (Rune L.)
Caroline Spence har i løpet av få år vokst som tekstforfatter, hun har vokst som artist og hun har utrolig nok vokst som vokalist. Det er en inderlighet og en varme i stemmen hennes som gjør at alt hun synger føles ekte, som om det angår deg personlig. Produsent Dan Knobler har puttet inn litt skitten gitar her og der, penslet det hele med et snev av Tom Petty og generelt gitt Caroline et eget lydbilde som kler stemmen hennes som en perfekt hanske. At hun også har storfint besøk av selveste Emmylou på platen er ikke akkurat noe drawback og sammen på tittelsporet synger de så gåsehuden er et faktum, verden holder pusten og solen presser seg frem bak skyene.
I november kommer hun til Norge og Dust of Daylight Live arrangerer huskonsert med Caroline Spence i Bergen. Billettsalget er i gang på Tikkio, dette vil dere ikke gå glipp av.
9. november: Krøsset, Oslo. Billetter her.
11. november: Arnemoen, Ringebu. Billetter her.
12. november: DoD Live: Torbjørns Konserthall, Bergen. Billetter her.
13. november: Amtmandens Eft. Tromsø. Billetter her.
Michael McDermott – Orphans (Rune L.)
Orphans består av låter som ikke fikk plass på Michael McDermotts to siste mesterverk; Willow Springs og Out From Under. Man kunne la seg lure til å tro at dette var fordi låtene ikke holdt høyt nok nivå til å bli med. Så feil kan man ta. For Orphans er alt annet enn en samling forlatte låter fra tidligere innspillinger. Det er et album med nøye utvalgte låter som forteller historien om Michael McDermott. Og om oss, menneskene som lever i denne stadig galere verden. Hva har vi gjort mot oss selv, og hva har vi gjort mot andre? Er vi tilfreds med måten vi har oppført oss på. Er det mer vi kan gjøre for å hjelpe oss selv og de rundt oss? Orphans har blitt en veritabel godbit av en plate – som helt og holdent står på egne bein.
The Delines – The Imperial (Roald)
Willy Vlautin og hans kompanjonger i The Delines kom tidlig i januar ut med sitt andre album. Vlautin er en mann av mange talenter, selv om vårt kjære Richmond Fontaine er lagt på hyllen, så er det betryggende at han fortsatt er med oss med The Delines og sine bokprosjekter. The Imperial gir oss mer av det vi hørte på debuten fra 2014. Som den gang så overlater Vlautin vokalen til sin kvinnelige kollega Amy Boone, mens han selv sørger for melodier og tekst. The Imperial kryper under den sommervarme huden på deg med sine soulfylte melodier og sterke lyriske tekster om hverdagsutfordringer og livshendelser som har satt dype spor.
Craig Finn – I Need A New War (Roald)
Musikalsk så er dette mer americana enn det meste andre vi hører, bare uten den sounden som skaper relasjonen til countrymusikken som vi ofte forventer skal være der. Allikevel er dette beksvart americana i ordets rette forstand, der karakterene i historiene lever farlig nær grensen til håpløshet, noe Finn forteller at de gjør over hele landet. På I Need A New War drar Finn over hele kontinentet, fra Montanas prærie til industribyene på østkysten og observerer et samfunn som stadig endrer seg, men som ikke hjelper folk med å løse hverdaglivets utfordringer.
Bruce Springsteen – Western Stars (Knut)
Det er rett og slett deilig å høre Springsteen slippe seg løs, i et til han å være, forholdsvis ukjent musikalsk terreng og landskap. Som vi har sett på alle hans annerledes-prosjekter (Nebraska, Tunnel of Love, Ghost of Tom Joad, Devils & Dust), så hviler mye av kraften til Springsteen på hans lyriske egenskaper. Slik er det også med Western Stars, men også arragementene og den store påvirkningen fra 60- og 70-tallets orkestrerte mestere gir hele konseptet Springsteen nytt liv. Det er lett å nyte den romantiske ånden som hviler over albumet, der man legger mil etter mil med endeløs landevei bak seg.
Better Oblivion Community Center – Better Oblivion Community Center (Knut)
Phoebe Bridgers gav ut et strålende debutalbum med den fortreffelige tittelen Stranger In The Alps i 2017, der dukket ringreven Conor Oberst opp på låten “Would You Rather”, noe som tydeligvis gav mersmak. For i 2019 tok de altså samarbeidet et steg videre under navnet Better Oblivion Community Center og har gitt ut et album ved samme navn. Det er blitt en klassisk indie-folkrock plate som får fram det beste fra begge de to hovedpersonene. Til tider veldig folky, noen ganger helt nedpå, noen ganger litt mer utfordrende og eksperimentelt, men hele tiden i perfekt harmoni med hverandre.
The National – I Am Easy To Find (Knut)
Indie-toget ruller videre med The National sitt åttende album, I Am Easy To Find. Selv om begrepet indie er forhatt av mange, så har det blitt et samlebegrep som er kommet for å bli og som brukes flittig av musikkbransjen selv for å beskrive musikken. Når man hører I Am Easy To Find så forstår man hvorfor det er behov for dette begrepet, for The National skiller seg tydelig ut fra det meste av annen musikk. Det låter som vanlig utfordrende, men originalt og varmt, med subtile referanser i nær sagt hver eneste setning med lyrikk som fremføres. Det blir litt, den som leter, den finner, og selv om albumtittelen gir håp, så er det ikke enkelt, men alltid givende.
William Tyler – Goes West (Jan K.)
På sitt fjerde album, Goes West, gjør William Tyler en variant av americanapop som er florlett og sommervarm så det holder, men han gjør det med stor pondus. William Tyler er en kompromissløs komponist og gitarist. Hans musikk er instrumental og melodilinjene i komposisjonene lever så tydelig i hans gitarspill at det er enkelt å drømme seg inn i bare din helt egen historie. Ta utgangspunkt i tittelen på låten, lukk øynene og plutselig var man jaggu sin egen historieforteller eller dagdrømmer som det også kalles. De ti låtene på Goes West byr opp til late dager i sommervarmen med sine utsøkte gitartoner og melodier.
Jeff Tweedy – Warmer (Jan K.)
Warmer ble gitt ut som en spesialsak i 5000 ex i forbindelse med Record Store Day, så ble den streamet på Wilco sin nettside en liten stund, og nå kommer den i en bundle med sin forgjenger Warm, også det i begrenset opplag. Før den så får sin offisielle release både fysisk og digitalt 12.juli. Warmer består av låter som ble spilt inn på samme tidspunkt og studio som sin forgjenger og som naturlig faller inn i den samme umiskjennelige stilen til Tweedy. Likte du Warm, så har du garantert et behov for å høre Warmer, om du ikke allerede har hørt den da.
Jake Xerxes Fussell – Out Of Sight (Jan K.)
Jake Xerxes Fussell er en sjelden fyr i dagens musikkverden. På Out of Sight har han samlet ni låter som ikke er skrevet av noen, det vil si at de er tradisjonelle eller folkeviser om man vil. Fussell er vår tids Alan Lomax der han tar på seg å samle disse låtene for å løfte de frem til folk og ikke minst gi de et tidløst, dog mer moderne preg enn det man kanskje forventer av låtmaterialet. I motsetning til Lomax spiller Fussell inn låtene han samler. Out of Sight henter inn fortiden og gir nytt liv til musikk som fort kan bli glemt i en verden der ingenting kan gå fort nok.
Son Volt – Union (Rune T.)
Union er på alle måter Son Volt som går tilbake til sine egne røtter, kombinerer elektrisk med akustisk og gnistrende gode tekster. Og det er tekstmessig Jay imponerer mest denne gangen, for meg så virker det neste som om han har blitt tydeligere i måten han skriver på? Bruken av bilder er noe nedtonet, og han er mer direkte. Lydmessig så er dette vintage Son Volt. Jay Farrar har ikke ønsket å lage et rent politisk album – til tross for den biske tittelen og tittelsporet. Jay synger om at han slipper barna sine ut i verden for å gjøre sin innsats, og sette sitt preg på samfunnet. Han har et håp om at de skal kunne bidra, og leve i en verden som er bedre og varmere enn dit vi er på vei nå.
Justin Townes Earle – The Saint of Lost Causes (Rune T.)
Justin Townes Earle har aldri klart å fly videre på den raketten som Harlem River Blues kunne vært, men han har ganske kompromissløst gått løs på å komponere musikk som er forankret i en helt annen tidsalder enn den vi lever i. Det har handlet mye om han selv og verden rundt ham. Fortsatt er Justin en connaisseur av den edle årgang av musikalsk vellyd og på en eller annen magisk måte får han sin stil til å bli moderne vintage. Det føles fullendt den måten han arrangerer sine låter på og på sitt niende album, The Saint of Lost Causes, tar han turen ut i det amerikanske samfunnet og sjekker tilstanden. Hans overlegent beste plate siden nevnte Harlem River Blues.
