Som så mange andre småbarnsforeldre, så har man måttet lide seg gjennom noen timer med “Let it Go” de siste månedene. Yngstemann (2, veldig snart 3), som vanligvis aldri står stille, kan stå helt oppslukt av Frozen-dukkene i lekebutikken og bare trykke på magen til Elsa for å høre refrenget fra “Let it Go” om og om igjen. Eldstemann (4, veldig snart 5) har heldigvis en litt mer omfattende musikksmak, men har hatt en litt foruroligende hang til den forbistrede revesangen. En fellesnevner i heimen har likevel vært Christine Sandtorvs Stjerneteller-univers. Storebror er fan, og har dratt med lillebror. Gleden var dermed stor når barnehagen inviterte til Bergenfest Ung med Christine Sandtorv.
Musikkglede hos barn. Finnes det noe mer hjertelig og ekte enn det? Her finnes det lite av sjangerkrangel, formatkrangel, pengeutfordringer, piratvirksomhet og pappas snobberi. Det er ekte glede, uavhengig av utøver. Fenger det små ører, så fenger det små ører. Og de deler villig vekk.
Det varmer et musikalsk pappahjerte når avkommet styrter ned trappen og inn på rommet sitt for å høre på musikk (eller masikk, som yngstemann kaller det). Ut fra høyttalerne på den lille cdspilleren lyder “Litt om litt”. Christine Sandtorv synger om morsomme ting som barna liker å gjøre, og de synger med. Minstemann med STOR innlevelse. “HÆ? Munnen full av KJEKS? HÆ?“. Yngstemann er vanligvis ferdig før eldstemann på badet, og da stormer han rett inn på rommet, for han skal “sette på Chrastine på masikken”. Minstemann er overraskende glad i bokstaven “a” til å være født i Bergen. “Jeg vil sette på Chrastine på masikken. Det er den masikken jeg liker best, pappa. Chrastine er flink.”
I det siste har den siste musikkvideoen fra Stjernetelleruniverset vært den største hiten her i heimen. Dekktekktiv-byrået som oppklarer snopetyveriet har vært kilde for et uttall utrop om tyver (“DER er tyven, pappa! Se! Der er tyven!“), og om Christine Sandtorvs lille opptreden i videoen (“SE! Der er Chrastine!“), og selvsagt når tyven ramler i søla… (“HAHAHAHA. Han falt i blautaskiten!“). (Videoen er linket nederst…)
Når barnehagen så fikk plass på Bergenfests glitrende UNG konsept, så sier det seg selv at Dust of Daylight måtte dekke moroa. Over 1600 (!!) barnehagebarn fra hele 63 barnehager fra Bergensområdet inntok Plenen foran scenen på Bergenfest, for å få en opplevelse av å være ekte festivalgjengere.
Det var ganske stilig å kjøre gjennom byen og se turistene strømme ut av bussene sine, dårlig kledd og hutrende under paraplyene sine møtte de stadig større grupper med bitte små festivalgjengere i gule vester. Godt kledd, godt skodd og nesten uten unntak strålende blide i siparegnet i Bergen. Litt høy luftfuktighet har aldri skadet noen her på denne siden av fjellet, så Plenen fyltes raskt opp av barn og voksne som fikk utdelt små matpakker fra Bergenfest og som hoppet rundt for å holde varmen i regnet.
Og så kom Christine Sandtorv og Stjernetellerbandet på scenen. Det var tilløp til jubel, og allsangen satt etterhvert løst blant de oppmøtte. Vi fikk høre “Dinomaur”, yngstemanns favorittsang “Litt om litt”, “Vi kler oss ut”, den litt skumle sangen om “Lodottene”, “1-2-3-vals” og pappas favoritt “Blåse på”. Og selvsagt “Kaos” til slutt. Som naturlig nok endte i det totale kaos. Pappaen var forlengst ferdig med fotograferingen, og hadde oppsøkt yngstemanns barnehageavdeling for å se resten av konserten. Og yngstemann var regelrett blown away, spesielt av den enorme tv-skjermen ved siden av scenen. Den var vel minst like fascinerende som konserten.
Eldstemann hadde etter rapportene å dømme vært så starstruck når superhelt Christine Sandtorv dukket opp på scenen at han stod måpende og stirret vekselvis på scenen og storskjermen hele konserten – uten å huske å hverken danse eller synge med. Det var det til gjengjeld andre som gjorde. Det var tilløp til dansetrupper på flankene, og forsøk på å igangsette allsang fra scenen ble tatt imot med åpne armer på Plenen.

Etter barnehagetid ble naturligvis konserten samtaleemnet rundt middagsbordet, der begge gutta prøvde å overgå hverandre i å fortelle mammaen om opplevelsen. De hadde jo vært på KONSERT! Med CHRASTINE! På ekte FESTIVAL!.
Det som nok var mest sjokkerende var at tyven fra Dekktekktiv-videoen fikk VÆRE MED Christine! Han skulle jo ikke ha lov til slik når han var slem. De to små kom til slutt frem til teorien om at det som skjer i slutten av videoen gjorde at han fikk lov å bli med å spille trommer likevel. For nå var han sikkert snill. Men likevel var det ikke helt greit…
Eldstemann var dessuten meget misunnelig på barna fra Mulesvingen som fikk lov å bli med Christine på scenen for å synge “Blåse på”. Det var visst utrolig stilig.
Når jeg spurte yngstemann om hva som var det beste med hele konserten: “Alle sangene.”. Der har vi det altså; alle sangene var best idag. Enklere kan det ikke sies.
Alt i alt en perfekt debut for våre fremtidige festivalgjengere.
(Det er flere bilder under videoen!)
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=P9yzmlf9WIk[/youtube]