Neal Hoffmann – Untrained Heart

Neal Hoffmann debuterer endelig under eget navn, etter ha å gitt ut flere plater med bandet og prosjektet Amphibic.

Untrained Heart slippes naturlig nok på det nystartede plateselskapet Amphibic Records, og Neal har hatt hendene fulle med dette prosjektet – hvor han har gjort det aller mest selv.

Jeg har vært så heldig å få følge denne prosessen både på nært hold og på avstand de siste tre-fire årene, og det har vært en fornøyelse å se låtene hans ta form og finne sin plass i musikkhistorien.

Neals største styrke som musiker er nok hans evne til å “høre” alt som låten mangler. Han er veldig dyktig på å arrangere og skrive låter som ber om å få selskap av strykere, eller blåsere… samtidig som låtene fungerer helt nedstrippet og intimt med bare vokal og kassegitar. Jeg har en mistanke om at Hr. Hoffmann ville blitt en særdeles vellykket produsent om han skulle finne tid til det.

Untrained Heart er på alle måter Neal Hoffmanns hjertebarn og eget produkt. Han har spilt inn det meste i sitt eget hjemmestudio. Han har kjøpt og moddet mikrofoner, funnet trommer på gaten som han har reparert, testet ut pre-amper og oppsett og lydbilder og konstellasjoner som har gitt ham akkurat den lyden han har jaktet på.

Hele veien har han holdt oss oppdatert via Twitter og Facebook, og det er spesielt morsomt å høre hvordan låter han presenterte for oss når jeg booket ham til BBF i 2013 har fått liv og fylde på veien.

De fleste ble vel kjent med Neal da han ga ut singelen “Half The Universe (is missing)” , som er en reaksjon på drapene på Utøya. Låten ble et samarbeid mellom Neal og musikere flere steder i Europa- blant annet norske Ephemera, som han tidlig i karrieren turnerte sammen med. Og dette samarbeidet har han også utviklet på Untrained Heart.

Her er det britiske musikere, finske musikere og norske musikere. Og norsk-amerikanske musikere bosatt i Bergen. For det er litt morsomt for oss i DoD at Corinne Camillo fra Minnesota og Bergen spiller fagott på denne platen. De to møttes nemlig på Logen Bar mens Neal satt og ventet på at arrangøren av hans første konsert hos DoD Live skulle møte opp. Corinne jobbet i baren, fortalte at hun spilte fagott – og Neal inviterte til å spille på “Half The Universe” på konserten påfølgende kveld. Corinne tok utfordringen på sparket, og de to leverte varene. Sommeren etterpå spilte de to både på mikrofestivalen i Grevehagen og på nanofestivalen BBF. Og samarbeidet har fortsatt både live og nå på en av låtene på platen.

William Hut bidrar med vokal på en av låtene, Jari Salminen er med på trommer, Celine Barry har den utrolig viktige cello-oppgaven på flere av låtene, og det meste av platen er mikset av Anders Bjelland ved Broen Studio i Bergen. Mens en av låtene er mikset i Studio Kekkonnen i Helsinki, en annen ved RecordMixing i London – og så har Neal mikset en låt selv. Ellers har han i hovedsak med seg blåsere og fiolin, men stort sett gjør han absolutt alt selv instrument og arrangementsmessig.

Untrained Heart er spekket med flotte låter og nydelige arrangementer. Hoffmann har som nevnt en unik evne til å arrangere og produsere melodier og skape lydbilder som alene skaper stemninger. At tekstene hans er gode er naturlig nok en forutsetning for at det skal fungere – men det er på en måte ikke det viktige. For det stemningene som er fokuset her. Stemmen til Hoffmann er senter for oppmerksomheten – han har en herlig range – og bruker den for alt den verdt, og så flyter instrumentene perfekt rundt ham, lagvis eller alene – og fylles det opp med små snedige valg der det er luft.

Dette er vel også musikk som må lyttes til, det er så mange lag og så mye å fordøye at det må lyttes til. Platen sitter ikke på første gjennomlytting, men et par runder så er det som om musikken bare etablerer seg i hjernebarken og gir deg en avslappet, deilig følelse av velvære. Det har blitt en herlig sommerplate, og låtene er som skapt for seine sommerkvelder på hytta med en kald øl, en lett bris og timesvis med filosofering over livet.

Låtene da. La oss snakke litt om dem. Det spennende med Neals musikk er evnen hans til å blande klassisk med pop, rock og americana i en smeltedigel som virkelig fungerer.

Åpningslåten “Under a Different Sun” er en av de som virkelig tøffer seg. Solo er denne intens og temmelig mørk. På plate legger han lag på lag, og gir låten et lite piano, en twangy gitar og en intensitet som gir platen en herlig start.

Hoffmanns forkjærlighet for cello får fritt spillerom i “Maybe Arizona”. Hans tidligere prosjekt Amphibic var jo sterkt fokusert mot strykere, og han tar med elementer derfra inn i soloprosjektet sitt. En drømmende låt, som svever gjennom det musikalske landskapet hans på lette vinger – understøttet av en streng cello som gir ekstra luft til flukten mot Arizona og fremtiden…

En av mine favoritter på platen er “Not Johnny Cash”, om et forhold der det var ønskelig at man inntok visse roller på mer eller mindre permanent basis.

There’s no-one beTTer you can hire,
to drag you from your ring of fire.
Who remembers your name and what he says,
show you how the stars sleep in their beds

Tittelsporet “Untrained Heart” er en all out musikalsk hyllest til lydbildet George Martin ga verden på “Strawberry Fields Forever”.

Stemningen fra “Untrained Heart” flyter over i “Give Way”, der William Hut bidrar med litt vokal. En gnistrende liten pop-perle som bygger seg opp og opp og opp til et herlig crescendo med cello, fiolin og William Hut. Måten Neal åpner låten på er også inspirert. Han viser virkelig hva stemmen hans kan by på i denne låten.

Jeg har en mistanke om at Neals vintage trommer er i bruk på “Vanity and Pride”, som handler om hvordan et forhold kan forsures og gå i stykker av forfengelighet og stolthet.

Favorittlåten min på platen “Instinct and Feel”. En låt jeg ofte har følt hadde noe uforløst i seg live, har fått form og farge i studio. Neal bygger låten opp som en elegant steimur. Det legges stein på stein inntil den har sin fullverdige form. Sarah Mann gjør en formidabel jobb på trombone, og Jens-Kristian Mørkeby Rimau leverer et deilig piano. Men det er den skitne gitaren til Neal som virkelig er stjernen i låten. Kombinert med måten stemmen hans legges i lag for å simulere et svært kor som gir låten enormt trøkk.

I am with you because it makes no sense
but I got used to the strange ways we blend

Sommerstemningen er overalt i “One of Them”. Og Corinne Camillos fagott er et perfekt element. Låten har en av mine favorittlinjer på platen:

You don’t appreciate,
all the big mistakes I’ve made

Det handler mye om kjærlighet og fundering rundt forhold som har fungert eller slettes ikke fungert på Untrained Heart, noe som naturlig nok speiles i tittelen på platen. Men Neal har en evne til å se på det fra en tredjepersons perspektiv, men samtidig være såpass introvert og personlig at det blir ekte.

“Summer Time Bliss” avlutter Untrained Heart. Det er rett og slett bare en gladlåt om sommer, sol og kjærlighet. Akkurat slik det skal være. Låten er en av to låter på platen der Neal spiller alt og synger alle stemmer selv.

Platen kan kjøpes på Amazon, iTunes – eller streames på Spotify. MP3 finner du på emusic.com.

Besøk Neal på www.nealhoffmann.com eller på Facebook.