Lørdag morgen var det bare å komme seg opp tidlig for å jogge bort til parkeringshuset og legge mer penger på parkeringsautomaten.
Før vi dro avgårde måtte jeg følge Jeff til Vinmonopolet for å finne ordentlige drikkevarer, og det går tydeligvis hardt for seg på polet i Fredrikstad for slik så det ut da vi ankom alkoutsalget.
Etter litt hylletråling fant Jeff omsider favorittdrikken, og etter å først ha bestemt seg for en reisevennlig flaskestørrelse ble det en tur tilbake til hylla for å bytte til den største flasken.
Stian og Bob kjørte direkte til Oslo mens jeg drasset med meg Jeff, Rich og Pat til muttern og fattern på Langhus. Gutta var svært imponert over fysikken til min snart 68 år gamle far.
Min mor er hageguide for botanisk interesserte amerikanere.
Og her er årsaken til Langhus-besøket, en audiens hos Kongen av katter – verdensberømte Ditch Duth, som vanligvis bor hos meg i Oslo.
Rich Ruth møter Ditch Duth (som er bittelitt skeptisk til trioen av amerikanske rockestjerner).
Kattehviskeren fra Kansas City klarer å få noe som likner på nærkontakt med den skeptiske pelsdotten.
Man skal ikke skue kaffen på koppen…
Flekken (husets fastboende katt) er mindre skeptisk til nye folk og slipper gladelig til en amerikaner eller to for litt kos.
Tid for å komme seg avgårde til Oslo og hooke opp med Stian og Bob ved John Dee.
Etter å ha sluppet av gutta parkerer jeg bilen ved jobben før jeg stikker tilbake og vi venter i samlet flokk på at noen fra John Dee skal dukke opp og slippe oss inn.
Johannes Flåten Sky som fikk være med og synge “Spend It On Love” i Skoppum hadde fått lov til å være med en gang til i Oslo, og møtte opp før lydsjekk sammen med opphavet.
The Rainmakers stilte seg gladelig opp for dokumentaristen da han fikk for seg at det skulle knipses et hommage bilde til “The Good News and The Bad News” coveret.
Roadies er oppskrytt, Bob bærer gitarer sjøl.
Alltid hyggelig når Marita og Morten kommer langveis fra for å rocke med regnmakerne!
Rich er strålende fornøyd med nok en poster til samlingen.
Og må selvsagt gjøre litt ablegøyer, ikke minst når han blir fortalt hvem det faktisk er bilde av.
Lydsjekk.
Stian blir litt skuddredd av lydnivået og bassen som slår i brystkassa og bestemmer seg for at det blir øreplugger denne kvelden! Men de har han glemt et eller annet sted for etuiet er tomt finner han ut litt senere.
Bob blir overlatt til et par journalister mens vi andre stikker ned til hotellet for å sjekke inn.
Etter en aldri så liten feilnavigering kommer vi til riktig hotell og alle får sjekket inn – utenom Rich.
Dette skiltet slenges nemlig på disken foran nesen til Rich og resepsjonisten forsvinner oppover i etasjene for å stoppe noen som kaster ting fra taket av hotellet.
Resepsjonisten vender omsider tilbake og Rich får sjekket inn som sistemann.
Vi hentet så Bob og dro på restaurant – som seg hør og bør fikk Eddie the docu-crew-mentarian den dyreste retten. (Jeg vedder på at det IKKE var fisk. (Redaktørens merknad))
Backstage på John Dee før jeg stikker ned for å sette i gang kameraer og lydopptaker.
Showtime – og hvilket show! Med et rimelig fullt John Dee ble det varmt, svett og stor stemning når The Rainmakers virkelig viste hvilket fenomenalt live band de er! Woohoo!
Stred rappet nok en gang sceneplass på “Stay Ahead of the Wolves” – til stormende jubel.
Ingen slitasje å spore på tampen av turnéen, for et band!
Tid for kveldens gjestevokalist nr to. Unge Johannes gjorde en respektabel innsats på “Spend It On Love”og stemningen var det iallefall ingenting å si på.
Bob Walkenhorst – en 62-årig urkraft av rock’n’roll!
Spillegleden lå ekstra tjukt utenpå gutta denne kvelden, og etterpå var det en del som mente dette var noe av det beste de noensinne hadde sett The Rainmakers levere på scenen.
Ingen tvil fra publikum – tommel opp for kveldens konsert!
Trengsel ved merchbordet etter konserten, og Oslo-publikumet fikk endelig vinyl!
Backstage ble det hektisk da John Dee crewet var kjipe og ville ha artistene ut av bygget så fort som mulig. Jeg rakk likevel å sørge for at gutta signerte vinyl og CD for redaktør Letrud som ikke kunne være tilstede. (WOHOO! Tusen takk, Eddie. Redaktør Letrud)
Så lesset vi min svoger og søsters bil full av utstyr og kjørte ned til hotellet for å lesse av. Jeg ble så kjørt hjem (Rootsy tenkte at siden jeg bor i Oslo trengte jeg jo ikke hotellrom) for en natt i min egen seng. Nok en dag var over, og slutten på eventyret nærmet seg ubønnhørlig. Følg med på neste forsinkede bloggisode som plutselig dukker opp på en pc skjerm nær deg!
