Wrinkle Neck Mules har de siste årene blitt en naturlig etterfølger til artister og band jeg har spilt veldig mye opp igjennom årene, band som Bottle Rockets, Lynyrd Skynyrd og Reckless Kelly. Alle sammen band som hvis musikk hadde sin sentrale plass i store deler i min hverdag på 90-tallet. Wrinkle Neck Mules er et moderne alt.country band uten trykk på hverken alt eller country. De er rett og slett en slags essens av historiske tredve år med alternativ country/rock.
Så vidt meg bekjent er I Never Thought It Would Go This Far bandets sjette studioalbum og som vanlig er det i følge presseskrivet bandets mest fullkomne og beste album så langt i karrieren. Sånn er det jo alltid og det er vel ikke til å stikke under en stol at dersom en artist eller et band ikke leverer varene på sitt nye prosjekt, da får du antagelig ikke lese om det her hos Dust of Daylight heller. For Wrinkle Neck Mules sin del er det vel på dette tidspunkt innlysende at de har levert varene nok en gang med I Never Thought It Would Go This Far.
Deres forrige album Apprentice To Ghosts fra 2012, var nok på mange måter et mer festlig og rocka album, med større innslag av typisk sørstatsrock og elektriske gitarer. Det betyr ikke at årets bidrag fra Virginia-bandet ikke leverer på den fronten, det er låter her som for eksempel “Heaven’s High”, som gir akkurat den samme melodifølelsen som for eksempel en del av Outlaws-albumene gjorde på midten av 70-åra, selv om det nok låter adskillig mer country enn rock av det Wrinkle Neck Mules gjør i dag.
I Never Thought It Would Go This Far er blitt et album som inneholder mange kryptiske og ettertenksomme tekster, alle sammen kan forøvrig leses i sin helhet på bandets nettside, og innbyr nok som album mer til lytting enn fest. Allikevel er dette et allsidig album, det rekker over et bredt spekter innen flere sjangere, og Wrinkle Neck Mules er et band som virkelig mestrer allsidighet. Noen gange låter de som Owen Temple og en solid porsjon Texas-country, hør bare på “Bury the Gold”. Av og til er det låtskrivere som Chris Knight som dukker opp et sted der inne i låtene til Wrinkle Neck Mules, slik det kan høres ut i “Never Was the Bird”. Av og til er det de bandene jeg nevner innledningsvis. Felles for alle referansene er at de garantert vil vekke anerkjennende nikk fra lytterene.
Tittelen på albumet er ingen tilfeldighet, hverken frontmann Andy Stepanian eller noen av de andre i bandet hadde drømt om at de samme personene som kom sammen for å spille musikk rundt årtusenskiftet og som gav ut sitt første album 3-4 år etterpå, skulle være med på å gi ut sitt sjette studioalbum nesten femten år senere.
På et album som inneholder tretten solide låter, må det alltid være et øyeblikk som står fram som litt mer overlegent enn de andre. Dette albumet er intet unntak og dets definitive hjørnestein heter “Release the Reins”, og er med sine seks minutter og fire sekunder noe av det mest overbevisende jeg har hørt i år. Den store og vidstrakte melodien, med den engasjerende lyden av pedal steelen og den intense vokalen, sammen fremkaller denne låten den helt spesielle behagelige og farlige følelsen av å slippe taket.
Musikk handler ofte om akkurat dette, det å bare slippe tømmene, lukke øynene, la hesten velge veien og la deg selv bli tatt med på en reise til et annet sted. En reise du ikke selv kan styre i det hele tatt. Det er ofte da musikken betyr aller mest.
Dette albumet kjøper du digitalt via bandets Bandcamp-side.
[bandcamp album=3152245145 bgcol=FFFFFF linkcol=4285BB size=venti]
[youtube]http://youtu.be/4VF9wtu5ti4[/youtube]