All These Dreams er Andrew Combs andre plate. Debuten Worried Man var en av de aller beste platene utgitt i 2012, og etter å ha fulgt Combs tett siden debut EPen Tennessee Time i 2010, så må jeg innrømme at jeg var temmelig spent foran All These Dreams. Man vet aldri hva ens favorittartister kan finne på. På en side ønsker vi jo bare enda mer av det vi liker, på den annen side så må artister utvikle seg for å vokse. Spørsmålet er da alltid om utviklingen går på bekostning av hva fanbasen “aksepterer”. I dagens digitale musikkverden er neste artist bare et klikk unna, hvis man ikke liker det man hører. Andrew Combs driter heldigvis tynt i hva sære musikkskribenter som meg mener, og lager akkurat den platen han har i hodet sitt akkurat nå… takk og pris.
Andrew Combs sniker seg stille inn i rommet, og nærmest hvisker igang “Rainy Day Song”. Jeg blir umiddelbart kastet tilbake til barndommen med denne platen.
Den gang jeg vokste opp, så hadde vi to radiokanaler (P1 og P2), én tvkanal, og noen av mine aller første barndomsminner dreier seg om musikk. Min mor var hjemmeværende, og det samme var naturlig nok jeg frem til jeg startet på barneskolen.
Og hjemme hos oss stod radioen alltid på. NRK P1 på slutten av 70-tallet spilte sin andel “nyere populærmusikk”, og denne platen minner meg om alt jeg hørte på radio den gang. Her har vi store doser John Denver, Carpenters, Simon & Garfunkel, James Taylor, Dr. Hook, Stevie Wonder, The Eagles, Rod Stewart, Brotherhood of Man, Patti Smith, Roy Orbison og ikke minst Elvis. Det er store deler 50- og 60-tallet spredt respektfullt utover, og en allestedsnærværende pedal steel er med på å gjøre dette overjordisk vakkert. Vi hører inspirasjonskilder som Townes Van Zandt, Guy Clark, Hank Williams og Waylon Jennings i akkurat riktige doser.
Og så er dette et kraftig comeback for plystring. Et instrument som har hatt en fryktelig skjebne etter høretelefonenes inntog kommer til heder og verdighet igjen.
Combs har tatt alle disse disse røttene, blandet dem skjønnsomt sammen – og laget musikk som kler tekstene hans perfekt, samtidig som de sitter i øret som om de skulle være støpt etter øregangene.
Platens åpningsspor, “Rainy Day Song” er for meg et minne om alle rolige innedager i oppveksten, med radioen i bakgrunnen og et eller annet tegne- eller lego-prosjekt i full gang på stuegulvet, mens min mor svinset mellom stue og kjøkken.
Det første jeg falt for på denne platen var melodiene, stemningen og lydbildet. Temmelig out of character til meg å være, tekstnerd som jeg er, men ved første gjennomlytt kom tekstene i bakleksen. Når platen fikk noen runder og låtene begynte å sette seg så falt også disse på plass. For Combs skriver som en voksen, reflektert herre med følelsene på utsiden. Jeg kunne brukt hele denne anmeldelsen på å trekke frem sammenligninger og inspirasjonskilder – men denne platen fortjener rett og slett å få stå på egne bein.
For her har Combs skapt seg et nytt lydbilde, og et format som kler ham som en skreddersydd skinnhanske. Vokalen er i sentrum, og gir tekstene hans rom til å vekke tankene våre. Intensiteten i stemmen hans forteller oss at det han synger om er ekte. Noe han ønsker å dele med oss. Fortelle om.
Bob Dylan sa nylig noe i et intervju som klinger godt i denne sammenhengen. Han snakket om Frank Sinatra i forbindelse med sin nye plate, og sier (om Sinatra): “He had this ability to get inside of the song in a sort of a conversational way. Frank sang to you — not at you. I never wanted to be a singer that sings at somebody. I’ve always wanted to sing to somebody.” Og akkurat der føler jeg vi har Andrew Combs på denne platen. Han synger TIL meg, ikke bare vilkårlig ut i rommet.
La meg bare få dette ut med en gang; dette er en av de fineste platene jeg har hørt noen sinne. Sånn.
Hele platen er en triumfferd av gode låter. Det er ikke ETT svakt spor på denne platen. Lettbeinte “Nothing To Lose” er perfekt croonerpop fra tidlig 70-tall, “Foolin” er like sterk tekstmessig som den er tøff i trynet, den søte, lille balladen “Strange Bird” er så full av symbolikk at den bare overskygges av sin egen genialitet, pedal-steel parademarsjen “Pearl” er alle mørke, skitne bakgater og røykfylte barer du noen gang har besøkt – komplett med en dyster bakgrunn, fryktelige skjebner og et evig, skittent regn.
Poptonene i “Long Gone Lately” er vakker optimisme og genuin kjærlighet som hentet fra Roy Orbisons aller aller beste øyeblikk, “In The Name Of You” legger seg helt flat og blottlegger Combs’ innerste utilstrekkelighet, selvransakelse møter Tom Petty i tittelsporet “All These Dreams” – og Combs gir oss en låt som vil bli stående igjen som en av nyere musikkhistories beste låter. “Slow Road To Jesus” åpner opp nok en dør til Combs’ indre, og bluestonene som følger “Month Of Bad Habits” er en perfekt forklaring. Avslutningen med pedal steel og “Suwannee County” er intet mindre enn perfekt.
Januar har vært helt unik på musikkfronten, og de siste ukene har kunnet by på nesten uansvarlig gode plater på rekke og rad. All These Dreams er min udiskutable favoritt, og vil finne plass høyt på listen over årets plater når den tid kommer…
Platen er ufattelig nok ute i Europa før den er ute i USA (trolig fordi Combs er på Europaturné for tiden. Forrige uke varmet han opp for Justin Townes Earle i Oslo). Platen slippes i USA 3. mars, og er derfor kun å få tak i hos Europeiske nettbutikker.
Kjøpes hos Loose Records.
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/178439145″ params=”color=ff5500&auto_play=false&hide_related=false&show_comments=true&show_user=true&show_reposts=false” width=”100%” height=”166″ iframe=”true” /]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=uUSLN-9_LhQ[/youtube]
