Justin Townes Earle er klar med sitt femte album, Single Mothers. Forventningene til nye musikalske utgivelser fra unge Earle er alltid tilstede og ganske store. Med tanke på hans bakgrunn og oppvekst, og ikke minst hans utfordringer i voksen alder med alkohol og kjærlighet, skulle man tro at han har kofferten full av spennende og mørke eventyr som får det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver.
Justin er i dag en nykter og gift mann, og hvis man hører litt på de tidligere albumene hans så har han har traktet etter akkurat dette i lang tid, men han har på egenhånd ødelagt de mulighetene han har blitt gitt opp igjennom årene. Nå virker alt til å fungere mye bedre i livet til Earle, men det er allikevel noe som skurrer i musikken. Jason Isbell lagde et mesterverk i etterkant av sin rehab, mens Earle er ikke i nærheten av å matche kvaliteten på Isbell sitt Southeastern. Hovedproblemet til Earle, og med Single Mothers, er rett og slett at han selv, og flere av låtene, virker ganske uinspirert. Bandet til Earle er i og for seg dyktige musikere innen sin sjanger, men valget om å bruke folk utenfor Nashville og utenfor countrysfæren føles ikke som en innertier akkurat, det blir noe ensformig over hele greia.
Om historiene på Single Mothers har Earle uttalt at de fleste tekstene hans ikke er om seg selv eller noen andre spesielt. De aller fleste karakterene i låtene hans er visstnok fiktive og han skriver historiene med tanke på at flere skal kunne kjenne seg igjen i linjene. Her bommer Earle med filosofien sin og dette er nok mye av årsaken til at historiene aldri blir særlig spennende. På seg selv kjenner man andre heter det, men det virker som Justin ikke tenker i de baner.
I tillegg lener det musikalske mer mot blues/soul enn de tre første albumene hans. Det minner sånn sett litt om forrige albumet hans, Nothing’s Gonna Change The Way You Feel About Me Now, men han har fjernet blåserekka og alt annet som gav liv til denne stilen. Det han sitter igjen med på Single Mothers innbyr dessverre ikke til hverken fest eller kos.
Noen unntak finnes selvfølgelig og de må så klart nevnes. Det er først og fremst de to rolige låtene på albumet som drar i riktig retning. “Picture In A Drawer” og “It’s Cold In This House” er to solide unntak til alle mine innvendinger mot denne platen. Pedalsteel, gitar og en mye mer intens og inspirert Justin og vokalen hans drar meg i en helt annen verden enn resten av albumet. Avslutningen “Burning Pictures” er av Harlem River Blues klasse, det mangler bare litt på produksjonen. For meg er det disse tre låtene jeg kommer til å huske fra dette albumet i framtiden, det blir liksom ikke en klassiker av så lite. Fortsatt er det nevnte Harlem River Blues som står som en påle og fyrtårn i mannens karriere som beste album. Det ser dessverre ut som han har mistet den tråden fra det albumet som han absolutt burde ha spunnet videre på.
Hør albumet i Spotify.
OBS: Gutten på coverfotoet til Single Mothers heter Sammy Brue og er kanskje det aller mest interessante med denne platen. Kun 13 år og et musikalsk talent helt utenom det vanlige, bare se hva han gjør i videoen fra American Songwriter under:
