Vår gamle venn ORBO er tilbake, denne gangen i engelsk språkdrakt – etter å ha forsøkt seg på norsk på platen Steingard. Og takk for det, må jeg innrømme at jeg tenkte når jeg hørte platen første gang.
Siden sist så har Hr. Ole Reinert Berg-Olsen vært temmelig opptatt med å bygge opp sitt Hordaland Studio på Os (hvor blant annet Gina Aspenes spilte inn platen Inertia, som nylig vant Spellemann), samtidig som han har jobbet med låter til den nye platen som kommer til høsten. Tradisjonen tro får vi en forsmak på det som kommer gjennom en EP, nemlig Man O’ War.
ORBO har gjort en del endringer siden sist. Han har byttet ut nesten hele backingbandet The Longshots, og fremstår nå som soloartisten ORBO, slik han gjorde på debuten Seven.
Med seg har han gammel Longshots-tangentmaestro Reidar Opdal, Eirik Larsson på bass og på trommer har han hentet inn igjen Magnus Skylstad – som spilte trommer på de første ORBO-platene. Skylstad har i ettertid jobbet med folk som William Hut, Monica Heldal, Marie Klåpbakken og stjerneskuddet Aurora Aksnes, både som trommis og produsent i Lydriket i Bergen.
Låtene på EPen følger god gammel ORBO-standard, og første låt «Deadlock» låner mye fra ORBO-låten «Locomotive», og kunne gått rett inn på den utmerkede Prairie Sun fra 2010. Erketypisk ORBO slik vi liker det. Sinnsykt godt groove, og feiende flott instrumentering der pianoet og gitaren nyter godt av mange års samspill…
«Time To Move On» nyter godt av Opdals el-piano. Og jeg forstår at ORBO gjør sin sologreie, men når jeg hører dette så merker jeg at det som gjorde at ORBO & The Longshots virkelig utmerket seg blant band i samme sjanger og lydbilde, var Ine Tumyr. Her savner jeg hennes distinkte annenstemme og duettpotensiale, og live vil jeg nok tro at man vil savne perkusjonen hun bidro med. Koringen på «Time To Move On» blir litt for tynn, og dette legger seg i P4/Radio Norge land. Uten at jeg skal Dagbladet meg helt og komme med noe sånt som at «kanskje det ikke helt var Time To Move On likevel», så blir jeg sittende med en følelse av noe litt uforløst.
Den neste låten er også en ballade; «Sleep Through The Night». Igjen er Opdals piano det som trekker låten, og det ender opp med å bli en lekker liten kjærlighetssang med nok pondus til å ikke bli platt.
EPen avslutter med singelen «Man O’ War», som jeg ser for meg kan være en skikkelig killer live, når den saftige gitarsoloen som ligger på livesporet får fritt utløp.
Igjen skal det sies at dette bare er en forsmak på det kommende albumet, og fire låter er ikke nok til å dømme dette hverken den ene eller den andre veien. Men som helhet lover det bra, og jeg er i hvertfall veldig glad for å høre ORBO på engelsk igjen, der han etter min mening er absolutt sterkest. Så gjelder det bare å vokte seg for å polere for mye…
EPen kjøper du blant annet på Platekompaniet.
ORBO er ute på en liten releaseturné denne uken.
Torsdag 20. mars: Madam Felle, Bergen.
Fredag 21. mars: Buddy Scene, Drammen.
Lørdag 22. mars: Buckley’s, Oslo.
