De Musikalske Dvergene er klare med oppfølgeren til den eminente platen Tunge Steiner fra 2012. Tunge Steiner var på mange måter Dvergene som tok steget inn i seg selv, og fant frem til et lydebilde på plate som speiler lydbildet de har live, samtidig som de tilpasset seg en ny tilværelse med ny trommis og ny tangentansvarlig. Go’e Busser, fortsetter på alle måter i samme retning, samtidig som de har eksperimentert og utviklet seg videre.
Produsent er som sist Ole Reinert Berg-Olsen, som denne gangen er mindre involvert som musiker enn sist gang – men desto mer involvert som produsent. Han har nok en gang klart å holde viltre Dverger under kontroll, og sørget for at platen låter aldeles nydelig. Tekstmessig er Helge Grønhaug bedre enn noen gang, og selv om han av og til prøver å skjule seg litt bak humor, så er det en imponerende dybde i det fleste tekstene hans, bare man tar seg tid til å lytte.
Go’e busser er innspilt i Hordaland Studios på Os, under Ole Reinert Berg-Olsens myndige overoppsyn. Jeg tror dog at han har hatt en enkel jobb, relativt sett, denne gangen – for platen oser av spilleglede, og spesielt Arne Grønhaugs gitarer har fått tilnærmet fritt spillerom denne gangen. Det høres ut som om Dvergene har hatt det mer moro i studio enn på lenge, og bandet låter rett og slett bedre enn noen gang.
Men la oss ta surmaget kritikk først som sist. For coveret, mine kjære Dverger… Jeg merker at alderen tynger meg og at jeg er blitt en sur og grinete snobb når jeg henger meg opp i slike detaljer. Men nå er engang coveret førsteinntrykket av en plate. Tegneseriecover trodde jeg vi var ferdig med på 90-tallet, og en tittel som er hentet fra et transportselskap i Oslo? Mitt intense og personlige hat mot unødig bruk av apostrof (selv om det hårfint er korrekt brukt i dette tilfellet, så ser det altså så tøysete ut… ) hjelper selvsagt ikke. Altså. Jeg vet hvor viktig busser er for De Musikalske Dvergene. Men coveret til Tunge Steiner var bare så utrolig tøft. Og så dette? Vel, gjort er gjort – trykket er trykket (og jeg skal passe på å ikke nevne at låtrekkefølgen på baksiden av coveret er feil) – og jeg skal forlate min surmagete kritikk, i håp om at denne tiraden gir meg et snev av troverdighet som en tilnærmet objektiv anmelder av denne platen. (Ja, det skulle tatt seg ut).
Men innholdet da, roper en samlet leserskare. Hva med innholdet, du sure, gamle grinegubbe?
Tunge Steiner var vel på det tidspunktet den kom ut den lengste og mest personlige anmeldelsen jeg har skrevet. Mye fordi jeg så intenst elsker dette bandet, og var så ytterst entusiastisk over at alt stemte mellom Dvergene og produsent ORBO – og de fikk et lydbilde som kledde bandet i den musikalske situasjon de var i på det tidspunktet – med nye medlemmer som skulle tilpasses Dvergene, og gamle og nye låter som skulle tilpasses nye medlemmer. Låtene endret seg, og lydbildet gjorde det samme. Produsent Berg-Olsen klarte å fange det uttrykket bandet har live, og dette er brukt som grunnlag når Dvergene denne gangen har gått enda grundigere til verks. Og sammen har de laget det jeg vil påstå er Dvergens første utpregede gitarplate.

Tunge Steiner var en studie i historiefortelling i låtformat, der tekster om spøkelser på mange måter ble gjennomgangstema. Helge Grønhaug skriver vanligvis om mennesker og situasjoner han observerer, men hadde på Tunge Steiner vendt blikket enda lengre utover og gjerne til siden.
På Go’e busser har han atter inntatt observatørens rolle, og skriver mye mer direkte om seg selv og andre han ser fra sitt eget observasjonspunkt i et sete i bussen. For buss er et tema som alltid vil følge Dvergene. De har alltid hatt sin egen bandbuss, og deres tidlige motvilje mot å spille utenfor rekkevidden til de gule bussene i Bergen er velkjent.
Hver morgen tar Helge Grønhaug bussen til jobb. En lang busstur som fylles av observasjoner og funderinger, og nye tekster. For store deler av denne platen er skrevet på bussen inn til Bergen sentrum.
Det er jo bare på sin plass at første låt heter nettopp “Bussen”, og hvor bussen brukes som en metafor for livet, utferdstrang og egen evne til å drømme om forandring. “Jeg”-personen er klar. Står på busstoppet og drømmer om alt han skal få se bare han kommer seg på bussen og ut og vekk. Men hvor blir det av bussen?
Etter det eg har hørt er det mykje å se
Eg vil reise over sjø og land og ikkje sette spor
Kristin Bergsvik bidrar med vokal på temmelig nøyaktig halvparten av låtene på platene, og gjør en aldeles utsøkt innsats på “Det va’kje meningen”, hvor Grønhaug pent ber om unnskyldning.
Jeg nevnte Arne Grønhaugs gitarinnsats innledningsvis. På “Det var gale før” trøkker han til og fyller alle små kriker og kroker i låten med utsøkte små riff som løfter det som ellers kunne blitt en ordinær blues shuffle til nye høyder. Broder Helge gir oss også et eksempel på skrivekunst, når han beskriver hvordan et enkeltliv påvirker av samfunnnets internkollaps..
Han holdt meg i kragen
Eg holdt han i jakken
Han spente meg i leggen
Då eg grep han i nakken
Han kom med et nokså forsiktig «Fy søren!»
Då eg tok fart og lempet han på hove ut døren
Brødrene Grønhaug kombinerer utmerket på “Tiden kryper”. Helge Grønhaugs observasjonskunst kommer til sin rett når han synger og funderer rundt mennesker han har observert, møtt, hørt om eller rett og slett bare diktet opp. Låten er en form for erkjennelse av at tiden går. Sakte men merkbart. Billedbruken underbygges av lekre gitarer, utsøkte pianofills og et snedig lite munnspill fra Tom Harry Halvorsen, og Arne Grønhaugs koring.
Når vi snakker om bildebruk, så får vi en klassisk Dvergelåt i “En bil langs veien”. Teksten føles som en metafor for å sette spor etter seg, og at man kanskje skulle brydd seg litt mer før det er for seint.
Eg så en bil langs vegen rusten, kald og tom
Eg gang gikk han som en kule helt til slepebilen kom
Helge Grønhaug har aldri vært redd for å slippe humor til i tekstene sine, og i forsvarsstalen for alle oss som har måttet slippe beltet ut et hakk (eller to) de siste årene, så får vi delta i en aksept av egen utvidelse. Produsent Berg-Olsen deltar forøvrig med et av sine begrensede musikalske bidrag på platen, og plystrer seg elegant gjennom påstandende om begynnende korpulens…
Så eg snakket med en tjommi, og eg snakket med en annen
Begge hadde hørt det samme, begge sa de ga faen
Dryg rundt beltet, og ka en problemet?
Hvis de syns vi e’ for knubben får vi holde oss heme
“Trappevasken” er en nydelig liten sak. Den tar oss elegant med til det som en gang het “sydhavsstrøk”, med Halvorsens trekkspill, Hjertnes’ funky bass og Willy Corneliussen som spiller Congaen løs i samspill med Arne Grønhaugs gitarer. At teksten tar utgangspunkt i livets slit og strev, billedlagt gjennom stadig gjentagende trappevask. Samfunnets krav speiler seg i borettslagets forventninger til at alle skal gjøre sin andel av fellespliktene for å holde hjulene i gang.

Ole Reinert Berg-Olsen slipper seg løs på “Eg har sett deg”. En skitten gitar åpner dørene i bussen, og er nok et eksempel på Grønhaugs observasjonskunst. Sittende på bussen ser man gjerne de samme menneskene dag etter dag, og før eller siden vil man begynne å dikte opp en hustorie rundt de man ser – eller bare tenke på hvem denne andre personen kan være.
Og i køen foran skjermen der du sjekker inn
For å ta et fly til en annen by, kanskje Køb’en eller Berlin
Eg har sett deg både her og der, eg e’ ganske trygg på det
Du er lett å se, men eg vet ikkje nøyaktig kem du e’
Jeg får ikke helt dreisen på “På et stille hotell”, der stemningen føles lagt til en fortauskafé i Paris. Dette er vel bare en variant av “Sidesprang på Os”, og siden jeg faktisk sitter i en sofa på Solstrand i Os og skriver dette, så kan det være derfor den føles litt overflødig.
“Glatte sko” er favoritten min på platen, sammen med åpningslåten “Bussen”. En enkel og sjarmerende vise om hvor enkelt det er å glippe… og bare det at det nå finnes en fin låt som har setningen “ungene har snått i naien” er verdt et fakkeltok aleine. For østlendinger med liten tilgang til Bergensere, så er “snått/snott” det samme som snørr, og “naien” er da nesen. Det er utrolig hvordan selv snørr kan bli vakker visekunst når det gjøres på riktig måte. Jeg er litt forelsket i denne låten, jeg innrømmer det.
“Ryktet” er et lite blikk i retning av hvordan rykter kan oppstå, spre seg og finne fotfeste.
Dvergene takker pent for seg med låten “No e’ eg våken” – som oppsummerer hele platen, en hverdag i Helge Grønhaugs (og mange av oss andres) liv, og naturlig nok tar bussen en stor plass i teksten – sammen med de daglige rutinene som ingen beskriver så bra som Helge Grønhaug.
Der kommer bussen og slepper meg på
nokken får sitte, andre må stå
eg henger i stroppen, fordi at eg må
Så kommer bussen og slepper meg på
Dette er på alle måter BANDET De Musikalske Dvergens plate. Bandet har satt seg, og er samspilte og dønn solide, men mest av alt er det Arne Grønhaugs gitarplate. Helge Grønhaug skriver om dagligdagse ting og hendelser som vi alle ser og observerer uten å tenke videre over det, mens Helge stuper inn i situasjonen og hiver litt rundt på ting for å finne ut hva og hvorfor. Og på alle måter er det imponerende å skrive så godt og så interessant og involverende om situasjoner som i utgangspunktet virker så enkle og kjappe å overse.
Jeg har sagt det før, jeg sier det igjen: De Musikalske Dvergene er Verdens Beste Band.
Kjøpes på CD hos De Musikalske Dvergene (som gjerne signerer og hilser), eller lyttes på Spotify eller Tidal. Finnes også på iTunes.