De Musikalske Dvergene – Tunge steiner

Endelig! ENDELIG er den her. De Musikalske Dvergenes “Tunge steiner”. Deres udiskutabelt beste plate. Som blodfan av Dvergene siden jeg hørte deres første single “Marianne (Tempo Corvette) på Ungdommens Radioavis rundt 1989, så hevder jeg til og med at denne platen er bedre enn debuten “En klase bananer og en enkel seng”.

Bandet som i 30 år har gjemt seg bak utsagnet “Garantert ambisjonsløs rock” og en påtatt uvilje til å akseptere sin egen status og fortreffelighet, virker å ha oppjustert ambisjonene i forkant av denne platen. På Dvergenes sjette studioalbum (på 30 år) har de gjort karrierens største sjakktrekk. De har hentet inn en ung og sulten produsent som fikk jobben med å gi Dvergene et lydbilde som kunne kle både bandet og årstallet som er stemplet på platen. Ole Reinert Berg-Olsen, også kjent som ORBO fikk jobben med å ta De Musikalske Dvergene med seg inn i et litt mer amerikansk lydbilde anno 2012. En jobb han har utført og bestått med glans (og glede).

Det kommer fortsatt som en overraskelse for meg når jeg møter mennesker som ikke har hørt om De Musikalske Dvergene. Og i likhet med et utsagn Finn Bjelke kom med på Herreavdelingen i sin tid, der han hevdet å fike til en fyr som sa han ikke hadde kjøpt Ringos siste plate – så merker jeg aggresjonen når jeg møter slike mennesker. For jeg har gitt beskjed. Jeg har sagt det før, og jeg har sagt det klart og tydelig. Og jeg sier det igjen, og nå hører dere pokker meg etter:

DVERGENE ER NORGES BESTE BAND! Sånn. Da er det sagt. Igjen.

Helge Grønhaug er og blir en av landets aller aller dyktigste tekstforfattere, jeg rangerer ham uten å blunke på linje med folk som Kvitnes, Moslåtten og Bjella. Det er ingen jeg vet om her i landet som skriver like godt, involverende og interessant om hverdagsliv og den daglige dont som Helge Grønhaug. Jeg håper flere får øynene opp med denne platen. Og siden Dvergene på mystisk vis fortsatt er mer ukjente enn kjente (utenfor Bergen altså, her i Bergen er de verdensstjerner), her følger en liten historieleksjon:

De som kan sin historie og bare vil lese plateanmeldelsen kan bare scrolle ned til bildet litt lengre ned i artikkelen.

Les også gårsdagens intervjuer med Helge Grønhaug og ORBO – samt hør to låter fra platen

En gang i 1989 stod jeg ved den lokale fiskeelven med fluestangen og et sett øretelefoner med innebygget radio. Vi hørte på det den gangen. Radio. Det eksisterer fortsatt, bare spør en voksen så vil de fortelle deg alt om det. Et program som var aldeles utmerket var Ungdommens Radioavis. De hadde et demohjørne hvor jeg oppdaget alskens godbiter som Uncle Sams Wig Wam Party (senere The Rambelins) og The Pene Bæn. Og så disse snodige herrene fra den fortjettede byen i vest. De Musikalske Dvergene fra Bergen.

“Marianne (Tempo Corvette)” fant veien inn i ørene mine, og i noen minutter fikk fisk være fisk, og jeg mistet garantert mitt livs største ørrett ved å misse et tilslag med fluen. Helt garantert. Men det var verdt det. For jeg fant Dvergene. Og det som etter alle solemerker ser ut til å bli et lykkelig og livslangt forhold var kommet. Platen “En klase bananer og en enkel seng” kom ut litt seinere samme år, og den fikk min gode venn Jo Inge tak i på Rockestugu på Otta. Kassettkopien av den platen er vel min mest spilte kassett, sammen med Paul Simons “Graceland”.

På nesten magisk vis fikk vi også se dem på tv. Det var laget et lite program om Dvergenes første plate, og siden man stort sett hadde en tv-kanal den gang, så ble dette underlige bandet et samtaleemne rundt middagsbord og vannkjølere over det ganske land.

Fascinerte fans på Fron sendte til og med brev til Det Bergenske Kultkompani OG fikk svar. (Brev den gangen var ord man skrev på et papir og leverte på postkontoret (et eget sted hvor man hentet og sendte brev og pakker) før det ble levert til mottakeren noen dager senere. Altså omtrent som regningene du mottar i postkassen din – bare at dette da ikke var et krav om penger.)

Senere oversatte og tilpasset jeg flere av Dvergenes låter til lokal dialekt, og ga det ut på plate med Dvergenes måpende velsignelse. Helge Grønhaug, låtskriver og vokalist i Dvergene, deltok til og med på vår andre plate, der han oppgitt mumlet “Kjøss meg midt i Mariannen” over telefon fra Bergen.

Det gikk som det måtte gå, og jeg flyttet til Bergen. For å lettere kunne stalke De Musikalske Dvergene. I flere år hadde jeg på østlandet holdt utkikk etter den blå bussen vi hadde sett på tv når jeg kjørte rundt langs E6. Uten hell. For det viste seg at De Musikalske Dvergene ikke spilte utenfor Bergen. Så hvis ikke fjellet vil komme til… osv. Dermed ble det Bergen. Stort sett og strengt tatt på grunn av en fascinasjon som ble satt igang gjennom barne-tv (To hus tett i tett, Gullars og Pytten i Halvsju), og vedlikeholdt gjennom Helge Grønhaugs underfundige tekster.

For det er jo ikke til å stikke under en stol at det er Helge Grønhaugs tekster som er basis for Dvergenes genialitet. Medlemmer har kommet og gått, men stammen i bandet har alltid bestått av Helge Grønhaug på vokal og gitar, Arne Grønhaug på gitar og vokal og Erling Hjertnes på bass. Nye medlemmer i forkant av denne platen er Willy Korneliussen på trommer (som i 2010 erstattet Thor Inge Stokke, som i sin tur erstattet den legendariske Karsten “Kassa” Olsen en gang i 2008), og Tom Harry Halvorsen på tangenter og trekkspill  (som erstattet Yngve Jacobsen i 2010, etter 18 års innsats med brennende hår bak tangentene).

I 2011 skjønte Dvergene at de nok en gang hadde nok låter til å lage en ny plate, bare 3 år etter forrige plate med eget materiale “(…uten store ord…)” fra 2008. Platen med Kinkslåter;”Veldig respektable menn” kom i 2004, men forrige plate med helt eget materiale måtte man på det tidspunktet tilbake til 1993 for å finne. Altså 15 år mellom 3 og 4 plate. Og så plutselig bare 3 år mellom plate 4 og 5?
Hva var nå dette? Og ikke bare hadde de nye låter klare, men nye medlemmer førte til at bandet på en måte ble gjenskapt på nytt. De begynte å låte litt annerledes. Der trioen Grønhaug, Grønhaug og Hjertnes tidligere var trygge og sedate i sin kombinasjon med Kassa Olsen og mangeårig vikartrommis Stokke – samt Jacobsens velkjente tangentspill, så måtte de nå forsøke å tilpasse seg to nye bandmedlemmer med egne spillestiler og ideer.

Hele veien hadde De Musikalske Dvergene, kanskje ufortjent, hatt et rykte for å være forankret i britisk popkunst – mye på grunnlag av Kinks-koblingen. Sannheten var vel at brødrene Grønhaug hørte vel så mye på Amerikansk musikk i retning Americana og rock. Og felles for alle var forkjærligheten for The Grateful Dead. Så da ny plate skulle spilles inn så var alle klare på at de ønsket å forsøke noe nytt. Noe friskt og litt mer i retning av måten de selv følte de låt i øvingslokalet.

Valget falt på Ole Reinert Berg-Olsen. Dyktig og merittert artist i bandet ORBO & The Longshots, og en up and coming produsent med særdeles bestemte meninger og visjoner for musikken.

Det kunne gått forferdelig galt. En bestemt produsent kombinert med et 30 år gammelt band som har sine meninger og måter å jobbe på. Det ble heldigvis full klaff, og ORBO og Dvergene fant hverandre på alle mulige måter. Dvergene ble plutselig utsatt for lange kvelder i øvingslokalet, der de terpet på låter mens ORBO lyttet og kommenterte og korrigerte og foreslo. Og Dvergene jobbet og slet, og Dvergene lyttet og kommenterte og korrigerte og vurderte forslag.

Da tiden endelig var moden så låste ORBO seg selv og bandet inn i et lydstudio i Åsane, og de fikk ikke lov å komme ut før de var svette, hadde drukket masse kaffe og laget sin aller beste plate. Og resultatet ble “Tunge Steiner”. So seier i hvertfall soga…

Okei. Nok historieleksjon. Anmeldelse nå – det er derfor du kom hit, tenker jeg… 

Disclaimer først: Jeg får neppe noen pris for “Årets mest objektive anmeldelse”, men jeg kan garanterte at denne ville stilt sterkt i konkurranse om prisen for “Årets ærligste og mest ektefølte anmeldelse”. For Dvergene er MITT  band. Jeg har stalket dette bandet i snart 25 år, og med rundt hundre konserter, et tusentalls låtavspillinger og som bassist og oversetter i verdens eneste band som spiller oversatte Dvergelåter så har jeg et i overkant sterkt eierskap til dette bandet. Direkte usunt, ville mange hevde. Så langt derifra! De Musikalske Dvergene så langt fra usunt som vi kan komme.

“Tunge steiner” heter altså platen. Og hvem hadde trodd at Dvergene skulle gi ut en plate med svart cover, prydet med alvorlige herrer (og en bassist så korrekt og kledelig i fokus i forgrunnen) – med en tittel som kunne lede oss til å tro at her er det akkurat det motsatte av lettmetall som skal foregå. Men ikke la deg lure. Selv om vokalist Grønhaug har fostret en sønn som spiller bass i et ganske så tungt orkester, så har de ikke gått for en radikal endring av musikkstil for å surfe den norske metal-bølgen hele veien til utlandet.

For “Tunge steiner” er umiskjennelig Dvergene. Samtidig er det et helt nytt, friskt og lekent band som har fått utløp for tanker og idéer under ORBOS vaktsomme blikk. Fokuset er som alltid Helge Grønhaugs tekster, og han skuffer ikke. Så langt der ifra. Helge har alltid fortalt oss historiene fra hverdagen. Om damen som går tur med hunden sin, om fisk til middag hver  tirsdag (men torsdag i teksten, siden det rimte bedre), om å stå på tå ved kjøkkenbordet og kikke lengselsfullt etter nabojenten, om dørselgere, om kjærlighetssorg – eller kanskje heller mangelen på damer å seinere sørge over, og om jobbene han har hatt opp gjennom årene. Bedrifter som elegant er forkledd under navnet “Mestophiles & Sønn”.

Men mest av alt har Helge fortalt oss historiene om oss selv. Vi som kanskje ikke stod helt foran i køen når flaks og talent ble utdelt. Vi som også har hatt skjebnesvangre utflukter på lånte mopeder, og som har sittet mange trøstesløse timer på en buss for å legge ned atter noen timer med jobb på et sted man ikke vil være, for en arbeidsgiver man ikke liker – alt for å få hjulene til å gå rundt også denne måneden.

Det har vært en fascinerende reise å lytte til Dvergenes utvikling, fra tekstene Helge skrev i 18-19 års alder, til de som nå har havnet på “Tunge steiner”. Det er et band med erfaring, og en låtskriver som faktisk kan bidra med genuin livsvisdom. Og jeg tar meg i å sitte med en stor klump i halsen ved tanken på at jeg har fått være med på denne reisen i de snart 25 årene som har gått siden jeg første gang hørte Dvergene, den ettermiddagen ved Gudbrandsdalslågen. Der en stemme fra Bergen snakket mitt språk på en måte jeg knapt hadde hørt før. Måtte dette bandet vare evig!

ORBOs påvirking i lydbildet er tydelig, men ikke så sterk at det på noen måte overdøver Dvergelyden. Det dreier seg om soloer og ymse strengeinstrumenter som fyller ut lydbildet perfekt – og samtidig har han gitt gitarist Arne Grønhaug rom til å briljere med sine utsøkte små gitarfills, og når de to gitarduellerer så lever det virkelig. Det var jo slik Dvergene låt med Allert Bøkenes på gitar, så det er inspirerende å høre hvor fort Arne og Orbo finner hverandre i lydbildet, og utfyller hverandre som gitarister.

Hjertnes og Korneliussen i Rytmeseksjonen er dønn tighte, og samtidig akkurat så løsslupne at det blir menneskelig og ikke maskinelt. Og vi må ikke glemme tangentene til Tom Harry Halvorsen. Det er akkurat de riktige tonene på de riktige plassene. Her er det reine piano, orgel og hammondtoner som gjelder – kombinert med et og annet særdeles velplassert trekkspill.

Helge Grønhaug leverer også et vokalspor som det står respekt av – det trengs for at tekstene skal få akkurat det trøkket de trenger og fortjener. For det er hele tiden tekstene jeg kommer tilbake til, og som er hele grunnen for at jeg i sin tid falt pladask for dette bandet.

Og allerede i åpningslåten “Tunge steiner” så setter Dvergene seg i respekt med tunge, tøffe gitarer. Det trøkker og ruller avgårde som vi knapt har hørt Dvergene før, og de viser at det saftige rockebandet som stadig slipper frem live også kan briske seg litt på plate.

“Du kan bære ting i poser,
eller ryggsekk, eller nett,
men hvis du bærer på en drøm
då bærer du lett.”

Dvergene har jo i alle år gitt små og store steder rundt omkring i Bergen og Hordaland plass i tekstene sine. Denne gangen er det først og fremst Odda og Askøy som får sine små hyllester.

“En dame i Odda” forteller historien om damen som er litt sliten i kroppen, og finner seg hjelp av det alternative slaget. Her er det en Dobro og Halvorsens trekkspill som løfter låten. For ikke å glemme Ine Tumyrs alltid vidunderlige koring…

“Det var en dame i Odda,
hun var krank og klein,
hun hadde ondt i hove og kalde bein.
Hun hadde rusk i halsen og et dårlig kne.”

Det hele er mikset i Nahsville av ORBO og hans mangeårige kumpan Erick Jaskowiack – som også har mikset de fleste av ORBOs plater, samt Robert Smith-Halds “Thou Mayest”. Mastringen har også foregått i Nashville, og det kan være at avstanden til materialet er det som har gitt platen det lille ekstra løftet – for dette låter upåklagelig amerikansk heartlandrock, med islett av både americana, jazz og blues.

“Klø deg når det klør” er et strålende eksempel i så måte, der et svingende piano er detaljen som løfter låten. Og saftig gitarrock med et saftig piano skal man ikke kimse av. Dette lukter amerikanske sørstater og bergensk fisketorg!

En av mine absolutte favorittlåter på platen er “Jørgensen og eg”, der Grønhaug forteller en fornøyelig historie om en stakkars soldat som sendes til Kvarven for å være vakt under unionskrigen i 1905. Han har med seg sin trofaste Krag Jørgensen rifle, et spann med mat – og en mistenkelig figur som gikk under navnet Fenrik Johnsen. ORBOs mandolin, de saftige gitarene og den herlige teksten gjør denne låten til en virkelig innertier i min bok. Et utsøkt eksempel på Grønhaugs evner som tekstforfatter.

“På grensen var det like før det smalt.
Eg ble sendt te Kvarven for å holde vakt.
Eg sa: “Det e jo ingen svensker der.”,
men det skull’ eg ikkje sagt.
De hev oss ut i mørket på militær manèr,
Fenrik Johnsen, Krag Jørgensen og eg.”

Askøy ble nevnt tidligere, og Askøy har fått sin lille hyllest i den finurlige “Selevandring”. En tekst skrevet av Dvergenes første trommis Bo Grønningseter, med melodi av Helge Grønhaug. Jeg husker jeg fikk høre en demo av denne like etter at den var skrevet – og begynte sporenstreks å bekymre meg for de nevnte herrers mentale helse. Men det har blitt en helt suveren liten låt, selv om jeg ikke forstår et plukk av teksten. Og det er visstnok heller ikke meningen…

“Eg kiker i mot Askøy, leter etter rim .
Solen går i havet, fiskene i stim.
Hurtigruten synker, kokken flyter opp.
Han har en steikepanne
og neven full av sopp.”

Så var det historien om Constance. Atter en gang tar Grønhaug på seg forteller-hatten, og syr sammen en historie om Constance som var i tjeneste hos Ingeniør Blom – en rund og jovial fyr som tydeligvis anså tjenestepiken for å skulle gjøre nettopp det; Stå Til Tjeneste…

Constance ble forskrekket
då hun så en dyster mann.
Herr Blom sa: “Unge frøken,
du har nokke eg ve ha

Hun ville gjerne hem igjen” 

“Et annet sted” har blitt en seig låt med bluesfeel. Minner meg veldig om en av mine store Dvergefavoritter; “Rolig Rock’n’Roll”. Et deilig orgel ligger og snirkler seg vei gjennom ordene til Grønhaug, og det er en særdeles lavmælt og tankefull stemning som bygges rundt ordene…

“OKAY – du e sliten no,
du får ingen sympati.
Spar stemmen og vettet;
det e’ ingen så bryr seg
om ka – du har å si.”

Singelen “To av alt” ligger i samme landskap som Bob Dylan har rendyrket på sine siste album, og svinger avgårde i samme groove som singelen “Duquesne Whistle” fra Dylans nye “Tempest” album. Her er det et bar-room piano som kunne vært hentet rett ut fra en ulovlig spritbule i “Boardwalk Emipre”. Man venter nesten å se Steve Buschemi vandrende inn, mens flappere svinser rundt og svinger seg til rytmen. Og det er jo en viktig problemstilling som tas opp her;

“Et par med støvler!
Et par med ski!
Et par med staver!
Et par ting som e’ forbi!
Et ondsinnet rykte som e’ over alt.
Koffor må du alltid ha to?”

En enda viktigere problemstilling blir tatt opp i “En kjedelig sang”. Jeg kjenner opptil flere som har dette problemet, og som ikke helt får gjennomslag for sine påstander i heimen. Man ligger våken i timesvis og hører på at ens bedre halvdel snorker… så hva gjør man? En av platens aller beste eksempler på Helge Grønhaugs unike evne til å sette hverdagslige hendelser på spissen, og fremprovosere den “AKKURAT slik har vi det også”, reaksjonen.

“Eg har vekket deg og hvisket,
eg har dultet men det hjelper ikkje stort.
Eg har kremtet og forklart deg at du snorker,
men det skull’ eg ikkje gjort.
No prøver eg å sovne inn,
men timene går altfor fort.”

Neste låt fyker avgårde i valsetakt. “Kråkeskrik og vatten” er nok en spøkelseshistorie, om et gjenferd som svinser rundt i Marken og forsøker å finne tilhold…

“Eg kjenner alt som kryper
i hvert smitt og smau.
Og de eg møter løper
for eg e dau.”

Noen særdeles velvalgte linjer kommer frem i låten “Vekk herfra”, og den enkle, lille låten byr på akkurat så mye dybde som hver enkelt er villig til å tillegge teksten…

“Eg stikker uten snørr og stress.
Eg sender deg en SMS,
der eg sier “Drit & Dra!”
Eg ska’ bare vekk her i fra!”

“Birger Karlsen” har vært med Dvergene en stund. Jeg har et bootlegopptak fra 28/4 2010, der den fikk sin livedebut. Og til tross for en ganske tung historie, så er det likevel en optimistisk låt som har utviklet seg kraftig siden den ble avspilt for første gang. Teksten er inspirert av en i forfatterens nærmeste krets som mistet jobben i voksen alder, og trekker også paralleller til mange av Dvergenes tidligere tekster om arbeidslivets tunge stunder. For hva gjør man når man mister jobben, og slettes ikke befinner seg i den ettertraktede “slutten av tjueåra” forsamlingen?

“Eg har alltid likt å jobbe, men ting tar slutt
så eg ga nøkkelkortet fra meg og stemplet ut.
Eg e’ en nøktern fyr, men det var litt rart
då eg sto der med de andre og sa “Ha det”
– og “eg ser dokker snart”!” 

Platens sterkeste tekst og mest trolig min favorittlåt på platen er “Vateren”. Et saftig groove, herlige gitarer og en tekst som sparker godt fra seg og forlater deg med viktige  tanker og funderinger i hodet som ikke var der fra før…

“Eg har en gammel vater
som eg arvet av min far.
Og vateren te gubben
e’ det fineste eg har.
Når verden går på skakke
og eg kjenner eg blir gal
holder eg i vateren
te’ verden blir normal!”

Og med “Vateren” toner “Tunge Steiner” ut – og bare ber om å bli spilt på nytt, og på nytt – og på nytt! Dvergene har levert sin beste plate, og det er en imponerende bragd i seg selv.

Kjøpes overalt der hvor musikk selges, og streames etterhvert både hist og pist og sikkert på Spotify og alt som er.

Og den finnes på VINYL!

Få med deg den storslåtte sleppefesten (releaseparty) på Ricks i Bergen, lørdag 8. september. Heng deg på Facebookeventen.