Vår festivalfotograf Arnulf har noen anbefalinger til de som er førstereis på Americanafest.
Eller som er der for andre, tredje eller tiende gang. Her er det tips til alle.
Husk også vår guide til en vellykket Americanafest. (Redaktørens merknad)
Om Arnulf:
Arnulf Østerdal ante ikke hva Americana var før han inngående fikk utredet sjangeren av en ekte marinemann. Eksponert for køntri slik som Johnny Cash og Waylon Jennings av sin mormor på tidlig 70-tall. Altetende musikalsk sett og ivrig sjangervingler til skuffelse for noen. Favoritter: Aaron Lee Tasjan, Wayne Graham, Jon Latham, Drive By Truckers, John Moreland, Cass McCombs mm. Ivrig jaktende fotograf, opptatt av lyd, ikkedansende bassist og hobbygitarist med GAS (Gear Aquierment Syndrom). Fotograf på årets Americanafestival for Dust Of Daylight.
Americanafest 2019 – en liten intro før man forsvinner ned “the rabbit hole”
Som førstereisgutt på Americanafest i fjor er det med skrekkblandet fryd jeg går en ny festival i møte. For all del. Dette er verdens beste festival, men som Rune Letrud noe oppgitt utbasunerte i en chatutveksling: «alle de vi har lyst til å se spiller jo samtidig»! Og i dette ligger noe av frustrasjonen ved en slik stor festival, men og luksusen. Man kan velge og vrake. Vi har lyst til å se mye, ikke alt, men til samme tid. Programmet er derfor noe man bør ha kontroll på før man ankommer festivalen. Men er det mulig? Appen til Americanafest er faktisk ganske imponerende i så måte. Men at det slippes en haug med artister sånn en uke før festivalen gjør jo ikke oppgaven lettere. Nevnte jeg luksus?
I tillegg til artister som er nye bekjentskaper live vil man også ha med seg mye av det man har sett før. Med band og uten band, og aller helst med overraskende opptredener fra andre kjente og ukjente artister. På Americanafest er vel kanskje overraskelsesmomentet noe av det som gjør festivalen unik. Man vet nesten aldri hva som dukker opp. Fra fjorårets festival sitter fremdeles sjokket i da vokalisten i Rival Sons plutselig spratt rundt på Basement East, dro noen Zeppelinaktige primalskrik og glodde rett ned i kameraet mitt. Jeg tror jeg måpte så høyt at Nikon D700 ikke kunne dekke gapet. I neste øyeblikk dro jeg dro kjensel på Dylans faste gitarist Charlie Sexton lett korende, glisende og gitarklimprende på scenen. Da skjønte jeg hva Nashville er. Hjemmet til noen av de største artistene jeg hører på og legender jeg ikke engang trodde fantes i virkeligheten. Og de sitter ikke bare hjemme! De drar ut for å more seg og gjerne jamme og spille litt. Du kan i tillegg gå på dem hvor som helst. Erre mulig? Plutselig møte John Hiatt eller Steve Earle på gata. Men hvem må man se på nytt? Hva kan man ikke gå glipp av? Her har du mine 5 cents i alle fall.
5 artister du ikke må gå glipp av på Americanafest 2019
Aaron Lee Tasjan.
ALT. Vi maser og messer om denne mannen, men hva kan man si? Han er americanaens evige håp, en popsnekker som ingen annen, sjangeroverskridende musikalsk sett og livekamelon som overrasker. Alltid. Å spille inn sin egen skive på nytt (anmeldt et annet sted her på bloggen) – akustisk rett etter forrige utgivelse – er risikabelt. Sier mye om denne mannens sans for ulike uttrykk og å gå sine egne veier. Da han kom slentrende inn på åpningsshowet med Chuck Meads band som backing, med en slags sort fez på hodet, paljettjakke, dressbukser og kledelig akustisk gitar og spiller “I’m a woman” (cover av Helen Reddy) antok jeg at selveste Bowie nikket anerkjennende ned fra skyene. Det androgyne blandes med americanaen. 70-talls countryen med en dæsj Lennon. Han forsvinner like fort som askepott, men du kjenner allerede at dette her er på langt nær nok. Jeg må se mer. Min favorittlåt: “Where The Road Begins And Ends” kan jeg dø for. Bruk litt tid på den. Han spiller etter det som er kommet fram i programmet minst fire ulike konserter. Skal se det meste men anbefaler The Cannery Ballroom torsdag 12 september 11:30PM – 12:15AM.
Drivin’ N’ Cryin’
Drivin’ N’ Cryin’ er et andre møst. Greit å få rensa øra av Marshallen til Kevn Kinney på hårfønervolum. Alt fra hard og høy støyende rock som unektelig får hoftene til å bevege seg, til de såreste låtene som får en til åpenlyst gråte en skvett. Dette er intet mindre enn hva vi får servert av gutta. For ikke å snakke om anthemet «I’m going Straight to hell» som fungerte som vår bilsang mellom konsertene sist. Du vet at Drivin’ N’ Cryin’ selv på en dårlig dag leverer bedre enn de fleste og vel så det.
Sist gang tenkte jeg, hva minner da dette meg om? Rett og slett pønka og rå rock fra slutten av 70- og tidlig 80-tall. Yttergrensene av americanaen uten filter. Jeg har bevæpnet meg med nye ørepropper denne gang. Tøffere karer skal man leite lenge etter, men og verdens hyggeligste folk. Bare spør Torbjørn som fikk signert skiva si i det Kevn selv lempet forsterkeren sin i bilen. Autograf? Selvfølgelig! Se dem på Under the Sun at L27, lørdag 14 september 11:00AM – 6:30PM eller L27 Rooftop Bar at The Westin Hotel samme dag 11:00PM – 11:45PM
Jon Latham
For de som synes skivene kanskje blir litt slappe og ikke helt skjønner greia så gå å se ham live. Dette er en stor mann i alle betydninger og en låtskriver som ikke skal undervurderes på noen måte. Han er i tillegg en habil produsent. Jeg fikk så ørene flagret og tårene trillet sist. En av disse karismatikerne som griper tak og røsker i sjela di. I tillegg en stor tolker av andres materiale. Han kan i det ene øyeblikket spille Springsteen før han i det neste lurer på hva du synes om Def Leppard. Latham kan sin musikkhistorie. Dersom John Moreland er den fattige Springsteen er Jon Latham den ukjente Moreland. Jeg så ham i flere konstellasjoner i 2018. Også med hans blodsbror Andrew Leahey sammen i svaiende energiske gitarvekslinger i bakgården på Fond Object. Vi var i tillegg så heldige å spille inn video med ham på porchen i East Nashville. Pappan hans var også med. Vi lo, gråt og satt forundret igjen da han gikk. Jon er stor. La oss håpe han som artist blir enda større. Lytt til “Tennesee Dime” fra “Lifers”. En perle fremdeles fanget i østersen.
Leslie Stevens
Sjarmerte oss i senk på Station Inn sist vi var der. På albumet som kommer ut i disse dager har hun tydelig blandet inn et mer moderne og filmmusikkaktig lydlandskap og beveget seg bort fra den tradisjonelle countrysjangeren som vi fikk oppleve i en av Nashvilles mest tradisjonsrike og panelkledde lokaler sist. En overbevisende liveartist er hun også. Ikke la deg lure av “girl next door” framtoningen eller platecover.
Med en stor dose selvironi og med historier mellom låtene som får deg til å skjønne at hun er en komplett artist i full blomstring. Da vi først fikk satt oss ned i det stappfulle lokalet dro Leslie og bandet i gang og det første jeg tenkte var; dette var usaklig bra samspill og for en dynamikk! Rune satt allerede med kjeven i bordet og filmet som en tyv i natten. Da vi fikk vekslet noen ord med henne etterpå fortalte hun at bandet spilte sammen for første gang den kvelden. “What” klarte jeg å hoste fram. Løp å se. Ikke snu deg tilbake. Årets konsert slik som i fjor? Lørdag 14. september klokken 19:00-19:45 på legendariske Exit/Inn
American Aquarium
Milde Jesus for et band live. Heldigvis fikk vi også besøk av frontfigur, vokalist og låtskriver BJ Barham på porchen før jeg så dem live. I det mannen kom slentrende ned oppkjørselen vår tenkte vi alle: her kommer en rockestjerne! Jeg må ærlig innrømme at det var solo-skiva “Rockingham” jeg kjente best før turen til Nashville. Å høre American Aquarium låtene i en rå, upolert, svingende og akustisk utgave var derfor overveldende. I tillegg upolerte tekstlinjer om det landet og politiske landskapet vi beveget oss i. BJ med bølger og bryl i håret, rød gitar, solbriller og attitude. Hva gir du meg? I det han snur seg og takker for at han fikk komme lurer man på om rockestjernene i Nashville faktisk er så ydmyke? Vi trodde på alt han sa og slukte det rått. American Aquarium live er forresten som et fyrverkeri fra en naken scene. Ikke noe fiksfakserier i det hele tatt. Bare rå energi. Det er som om BJ og bandet drikker mentalt ildvann og denger første rad musikalsk sett bare for gøy. Hver gang! Etter settet de dro på 3rd and Lindsley har jeg sett mange liveopptak på nett. Du vil ikke bli skuffet. Showcasen deres finner du på Mercy Lounge, fredag 13. september 11:00-11:34.
Nye artister? Hele hensikten med Americanafest
Hva da med å sjekke ut nye fjes og nye artister eller etablerte travere du ikke har sett live før? I år er det over 200(!) artister som er annonsert og da snakker vi kun om den offisielle Americanafest. Spillelista inneholder over 300 låter og unike artister skulle jeg tro. I tillegg er det en haug andre som spiller på ulike eventer og preshows, på puber og barer rundt om. Bakgårdsfestene er legendariske og det er med klump i magen jeg erkjenner at Fond Object nå kun er et vakkert minne, det som trolig var den mest legendariske bakgården av dem alle. Vel, det skapes også nye. Nashville gir og Nashville tar. Ved gjennomgang av lista finnes mye nytt. I alle fall mange vi ikke har sett live noen gang. Her kommer mine 5 forslag i anakronistisk rekkefølge. Er lista tilfeldig? Kanskje, men her en noe av det som har festet seg løpet av sommeren.
Grayson Capps
Grayson Capps har en lang karriere bak seg, men etter å ha gitt opp den selvpålagte “et album i året” og flyttet tilbake til Alabama kaller Grayson selv musikken sin “relaxed”. Hans selvrefleksjoner og sammensatte tekstrekker fyrer opp under kjente sjangertrekk, men du finner og gull her. Hør bare på den siste skiva “Scarlett Roses” og eposet “Taos” som klokker inn på antiradiospillende 8:29. Vi aner at mannen i tillegg til å kunne sin country låner øre til både Hendrix, Pink Floyd og Sabbath. Progamericana? Ikke la deg lure av dette heller, for han er godt forankret i sjangeren. Grayson Capps spiller på The City Winery, tirsdag 10 september 8:00PM – 8:45PM, men dra kanskje heller å se ham på “Jam in the Van Experience” på “The Crying Wolf” onsdag 11. september 2:00PM – 8:45PM. At han skal spille på den feteste baren i byen gir mening. Ta en burger i det dunkle lokalet og skyll ned med en lokalt øl. The Basement East ligger omtrent vegg i vegg dersom andre ting lokker. Run baby run.
The Kernal
En annen artist som dukket opp på spillelista i sommer var The Kernal. Her er klare referanser tilbake til 70-tallet med Dylansk henslengthet krydret med The Byrds gitarer / Crosby, Stills, Nash & Young koring og alternativlabelen hengende på. Hør på “Cold Shoulder” fra albumet “Light Country” og få seinsommerfeelingen rett i brystkassa. Mannen bak er kjent som bassist for blant annet Andrew Combs og Jonny Fritz. Bassister skal man som kjent ta på det dypeste alvor, men her finner vi en av den mer lettbeinte sorten. Han serverer en musikalske mikstur skviset ut av East Nashville. Psykedelisk og poetisk intelligent americana. Ifølge The Rolling Stone Magazine kan mannen skrive om Taco Bell og få det til å låte fett. Vi nøyer oss med ekte crispy americana og skulle mene at vi kommer til dekket bord. Torsdag 12 September 7:00pm – 7:45pm på The High Watt.
Abigail Lapell
Nå snakker vi. Bare navnet smaker av artist. Jeg er allerede dypt farget av hennes poetiske formuleringer. Av låtene på spillelista til Amercanafest 2019 er det “Devil In The Deep” den som surrer rundt inne i mitt mørke. Bibelske tekstreferanser og klassiske tema pakket inn i americana. Kan det bli bedre? Jeg fikk denne følelsen av at hun alltid har vært i mitt musikalske univers gjennom formødre som Mitchell, Colvin, Harris og Vega. Kvinnelige vokalister med min dypeste respekt. Toronto basert singer songwriter er jo absolutt heller ikke en merkelapp å forakte. Prisbelønnet sådan. Like mye folk som americana som noe annet. Hele albumet “Getaway” er verdt å lytte til. Flere ganger. Hvis du allerede hører på nå ses vi om en stund. Dette må jeg få med meg om jeg så skal krype gjennom slangebefengt ørkensand eller drikke direkte fra Cumberland river. Lørdag, 14 september på City Winery Lounge, 10:00PM – 10:45PM. Vi ses!
Jeremy Ivy
Jeremy Ivys låter festet seg umiddelbart hos meg. Ivys single “Diamonds back To Cole” bærer bud om noe stort. Skrevet i frustrasjon over tilstandene i USA og meningsløse hendelser. I videoen til låta går han i den funky blå dressen med stor selvsikkerhet nedover langs husveggene, men klarer likevel å bevarer denne litt desperate på grensa til sure popstemmen som vi trenger mer av. Petty hadde den og visste hvordan den skulle brukes. Ivy har alle muligheter han og. Hans kortfattede og selvskrevne biografiske oppsummering “I’m riding on a booger in the sneeze of space” vitner om humor, men og i hvilken verdensdel hjernen hans befinner seg. Håper han finner fram og bruker frustrasjonen til å trøkke ut flere diamanter. Dette kan være en sånn “wow” eller “hvor pokker er min Über” konsert. Jeg satser på WOW! Ivy spiller fire ulike konserter på Americanafest. Sjekk programmet!
Lilly Hiatt
Lilly Hiatt er hverken et ubeskrevet blad eller en ukjent artist. Det som er sikkert er likevel at denne dama må oppleves live. Singelen “Trinity Lane” som Americanafest har lagt ut bryter greit med country sjangeren og henter inspirasjon fra band som Blondie, Television osv. Ikke ulikt det Springsteen lånte fra Magazine. Kan vi annet enn like artister som inspireres, finner seg selv opp på nytt og veksler ubesværet mellom det rocka og det rolige? Neppe. Gikk glipp av henne sist. Ikke denne gangen. Du finner henne på Jam in the Van Experience, The Crying Wolf 13 september 11:00PM – 11:45PM og på The High Watt samme dato 11:00PM – 11:45PM.
