Plate- og musikkåret 2014 startet for ordentlig denne uken her på bloggen med omtale av Rosanne Cash sitt strålende nye album, The River & The Thread. De tre kanadierne i Blackie and The Rodeo Kings gjør at lista blir liggende høyt resten av uken også. South er deres åttende album siden starten for omtrent sytten år siden.
De tre medlemmene i bandet har sine respektive solokarrierer, men i hverandres selskap synes jeg at de tre i sammen lager bedre album enn det de klarer på egen hånd. Dette er vel egentlig den rake motsetningen til de fleste andre supergrupper, men så var kanskje ikke Blackie and The Rodeo Kings i utgangspunktet en supergruppe? Det har de klart å bli, basert på solokarrierer og merritter samtidig med Blackie karriereren.
Colin Linden er bosatt i Nashville og har spilt i Bob Dylan sitt tour-band, samtidig som han har samarbeidet med kjente og kjære artister som f.eks medlemmer fra The Band, T-Bone Burnett, Bruce Cockburn, Emmylou Harris, Keb’ Mo’, Diana Krall, Leon Redbone og Lucinda Williams. Enten som produsent, gitarist eller låtskriver og alt i sammen ved siden av sin egen solokarriere. Tom Wilson må vel kunne sies å ha lykkes utenom Blackie and The Rodeo Kings, nærmere bestemt som frontmann i bandet Lee Harvey Osmond. Tredjemann, Stephen Fearing, har en respektabel solokarriere bak seg og senest i fjoråret kom hans foreløpig nyeste album, Between Hurricanes.
Utgangspunktet for prosessen som har ledet fram til albumet South, var at de skulle lage en all acoustic vinyl-only release med en original og en cover fra hver av låtskriverne. Da de ble samlet i Lindens studio i Nashville var saken imidlertid den at de fant det mer spennende å jobbe med egne originaler og dermed førte det ene til det andre og slik ble et helt originalt Blackie and The Rodeo Kings album unnfanget. Det eneste som var igjen fra den opprinnelige idéen om South, var fraværet av de elektriske gitarene. South er noe nytt fra The Rodeo Kings. Bandet har ankommet en ny fase i karrieren og det låter rett og slett strøkent av det disse karene leverer denne gangen. Akustisk og følsomt, som om de har dratt fra det kalde Canada i nord bare for å møte varmen i Nashville og Lindens studio. Et sted der på veien har de tødd opp og kommet opp med låter som gjør seg storveis for en melodihjerne. Hør bare på Linden og Wilsons “Fleur De Lys” og ikke minst på Fearing og Wilsons “I’d Have to Be Stone”. To hjerteknusende vakre låter der. Og tittelsporet til Linden er jaggu ikke mye dårligere.
Andre favorittlåter er åpningssporet “North” med sin slide på vei hjemover, den små-Petty’ske “Summertime Is Over” og ikke minst når de går all-in for en klassisk akustisk rockelåt i “Everything I Am”. Albumet bør være en aldeles glitrende innfallsvinkel for å oppdage Blackie and The Rodeo Kings. Her får man høre tre artister slå seg løs i bandet som er deres egen gutteklubb, stedet der kan få utvikle både vennskapet og musikken i fred og ro. Stedet de er på akkurat nå i karrieren. Fearing sier det tydeligst av de tre:
“The Rodeo Kings are brothers. We all come from crazy homes and this band is
the family that we created for ourselves. It’s a chance to step outside of the solo spotlight
and climb aboard an ensemble that puts musicality and soulfulness above everything. I
know that no-matter what happens, those characters have got my back.”
Albumet rundes av på samme måte som det hele egentlig startet for bandet. “Driftin’ Snow” er en låt av Willie P. Bennett, en canadisk folk-artist som var låtskriveren bak låten på deres første album fra 1996, prosjektet High or Hurtin’: The Songs of Willie P. Bennett. Så da er på en måte ringen sluttet, men for min del må bandet gjerne fortsette å lage nye plater så lenge det låter så utmerket som South.
“Who we were is not important. Who we’ll be is unknown. America needs Blackie and the Rodeo Kings. They are starving for us and they don’t even know it . . . yet.” – Tom Wilson
Albumet finner du tilgjengelig i bandet sin nettbutikk og du kan streame den på Spotify.
[youtube]http://youtu.be/g8JvKDoQvi0[/youtube]
