Nok en av de aller største har forlatt denne jammerdal til fordel for The Great Gig In The Sky.
Lou Reed er for mange en enorm skikkelse i musikkhistorien, og hans tid i Velvet Underground er like legendarisk som den var nyskapende. Han døde i dag, den 27. oktober 2013, ble 71. år, og kunne se tilbake på over 50 år i musikkbransjen. Dødsårsaken er ikke frigjort, men det er velkjent at Lou Reed gjennomgikk en levertransplantasjon i mai i år – etter mange års intenst misbruk av litt av hvert.
Når han nå har forlatt oss, så er det på sin plass å hylle denne bautaen av en musiker, låtskriver og vokalist. For mange er han nesten ensbetydende med Velvet Underground. Et av de mest nyskapende og innovative band verden noen gang har sett.
Men for meg er Lou Red sommeren 1989, og albumet New York. Platen kom ut i januar det året, men da undertegnede var en fattig skoleelev så var det først på forsommeren at jeg hadde råd til å kjøpe kassetten med New York fra Scandinavian Music Club (SMC) sin “rikholdige” postordrekatalog.
Fra første stund var jeg fullstendig fanget av dette enorme produktet. Platen var et skoleeksempel på en plate som måtte høres fra start til slutt, mens man leste tekstene. New York var en roman i plateformat, og satte enormt dype spor i en ung sjel, som fra før av var dypt inne i både The Doors og Velvet Underground.
Låtene og tekstene fant sin plass i hodet mitt, og mytiske New York ble om mulig enda mer spennende enn før. Kassetten gikk utallige runder, inntil den mange år senere ble erstattet av LPen, som også har motstått tidens tann, og fortsatt står som en veritabel påle i musikkens lange historie.
Jeg fikk endelig oppleve Lou Reed live i 1998, når han på Norwegian Wood avlevérte en av de beste konserter jeg har sett til dags dato. Det årets NW var fortsatt det beste året for min smak, og flere av konsertene derfra er fortsatt høyt på mine lister.
Men det var den mytiske Lou Reed som var mest imponerende. Man hadde jo hørt så mangt om en artist som ofte var omtalt som innadvendt, vanskelig, rett ut sagt arrogant på scenen – og som aldri spilte låtene folk ville høre.
Noen kaller det arroganse, andre vil kalle det kunstnerisk integritet.
Lou Reed var så definitivt av den siste sorten. Likevel gikk han på scenen og fyrte avgårde “Sweet Jane” som første låt, før han svingte innom alt fra “Perfect Day”, “Hooky Wooky”, “Into The Divine”, “Satellite Of Love”, “Dirty Blvd” og avsluttet med “Rock’n’Roll” og “Walk On The Wild Side”.
En hitparade av dimensjoner fra en spillesugen og fantastisk liveartist. Og FOR et rockeband det var…
Når han i 2010 besøkte Bergen med sin Metal Machine Trio for sitt avantgarde improshow, så holdt jeg med klokelig hjemme – for å bevare minnet om en av de mest perfekte konsertene i mitt lange konsertliv. Likevel imponerte han mange av de oppmøtte, i hvertfall de som var forberedt på hva de ville få høre.
Lou Reed var en mann som gjorde det han følte for, og det står det all mulig respekt av. Takk for turen, Lou! Vi satte enorm pris på den så lenge det varte…
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=U-TGvfkTSiw[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=BJIOl8i9Kdg[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=VGpkoctRSHs[/youtube]