Hva skal man si om Tom Levin da? Kanskje at han ofte høres ut som han har vokst opp ved oljetårna midt i Texas, men så har han altså trådd sine barnesko i Skåne av alle steder, før han som syvåring flyttet med foreldrene til Stockholm. For Levin er altså svensk, han. Svensk, ja. Men det er ikke mye som minner om Medelsvensson på Them Feet. Her får jeg derimot assosiasjoner til tumbleweeds, moonshine og endeløse highways rett ut i ingenting.
Tom Levin er en snodig kille. Altså, svensk, men er litt av en globetrotter, utvekslingsstudent i USA på 80-tallet, studert i Australia, bodd i Frankrike, jobbet i England og har fått en sang oppkalt etter seg av Maoriene i New Zealand. Han er også speedcar-driver, web designer og har en bachelor i internasjonal markedsføring (selvfølgelig). Makan til skryt på en CV har jeg aldri sett før. Jeg har forøvrig bare tatt med en brøkdel av det som stod på CV’en, og skal innrømme at motstanden min til Tom Levin var rimelig stor når jeg satt på første kuttet på «Them Feet». Du skal pokker ikke komme her med alle diplomene dine, tenkte jeg, og lot tittelsporet fylle rommet med lyd mens jeg fant frem mitt mest kritiske øre.
Og da var det gjort. Glemt var skrytepaven Levin, og jeg var øyeblikkelig solgt. For Tom kan sine saker, det skal sies, og det nøye og lenge. Stemmen hans høres ut som en vellykket blanding av en gammel Johnny Cash og en ung Billy Bragg, men musikken på åpningssporet er nærmere blues enn nevnte fyrer. Dette er stomp and holler, kjedegjengen i striper som slår med slegger, og Tom Levin som beljer ut sin harme over det klamme grepet til Gamle-Erik, nesten en slags barsk fetter av Eidsvågs “Eg vil ikkje dø”. Tøft, med stor T.
På coveret er Levin avbildet med to helt forskjellige uttrykk i samme bilde. Ansiktet delt i to med og uten hår. Han sikkert laget det sjøl, designer som han er av profesjon, og jeg tenker at albumets cover skal symbolisere innholdet på skiva. Her er det både hårete og ribbet.
«I raise my flag» er en helt annen historie enn åpningssporet. Et ganske moderne lydbilde, i nærheten av et indiepop-landskap, men også her fenger det. Han har øre for melodier, Levin. Så er han tilbake med hår i «Put Yourself Together». En klassisk jeg-orker-ikke-trynet-på-deg-lenger-låt. Mange fine tekstlinjer, tøffe mellomspill, og det kler Levin å spille tøffing.
I disse tider er man alt for sjeldent opptatt av protestviser, slike som var så populære på seksti og til dels sytti-tallet. Innenfor visse miljøer i Americana er det fortsatt ganske vanlig med slikt, og Levin har altså levert en tilstandsrapport om tingenes forfatning. «As Long As It’s Good» sin åpningslinje er svært så samfunnsengasjert. Tenke sjæl, er Levins budskap. Tenke sjæl og mene, måtte stå for den du er. Igjen er kjedegjengen her og risler med lenkene og korer i hopetall bak Tom.
Etter denne andakten, Tom Levin spiller jo selveste Gud her, så er det lurt for platas utvikling at neste låt handler om en gang Levin nesten drepte en hest. Ja, for det glemte jeg å nevne når jeg oppsummerte CV’en hans. Han har en gang nesten drept en hest, og laget en sang om det. «Once I almost killed a horse» er egentlig CV’en hans på nytt, bakt inn en slags kjærlighetssang. Han er ute etter å imponere ei dame, og gjør det slett ikke verst. Litt mye skrytepave, men sangen holder et bra nivå.
«Company Man» er en en svært strippet affære. Levins stemme, en flat tone fra orgelet som ligger der å smyger og en basstromme som slår endefremt og drygt. Så bretter det seg ut i refrenget. Han får mye ut av dette svært så minimalistiske kompet. Igjen er han samfunnsengasjert, plystrer litt, snerrer mot det etablerte, vil ikke dø som en selskapets mann. Karriere eller kjærligheten, det er spørsmålet.Dette er en svært personlig skive. Jeg tenker at jeg kjenner Tom Levin litt nå. Sannsynligvis lurer han oss alle og presenterer oss en ikke-eksisterende figur, men samme det, egentlig. Jeg liker den Levin vi får beskrevet bedre og bedre.
«June’s Memory Lane» er albumets kjærlighetssang. Han er faktisk ganske myk når han vil, Levin. Og dette er vakkert, jeg tror på ordene, lar de synke inn, og kjenner den gode melankolien slike sanger, når de er gode, klarer å skape. Tom Levin har mye å fortelle. Om han selv er far sier ikke CV’en hans noe om, kanskje det ikke er noe å skryte av? Men han har i alle fall helt sikkert en far selv. Og i «Father and Son» (ikke Cat Stevens låt, nei) tar han opp båndene mellom far og sønn. Han gjør samme grep som nevnte Cat Stevens gjør i sin store hit. Først ser han på relasjonen fra sønnens ståsted, og et sted ute i sangen forandrer han perspektivet. Da er det han som er far. Det er gjort før, men Levin har hjertet med seg, og det blir rørende, jeg må si det.
Så etter bare en knapp halvtime er vi allerede ved reisens slutt. «King Neptune» avslutter det hele. En verdig avslutning. Faktisk litt majestetisk. Han bruker heller ikke her mange musikalske virkemidler for å få frem det storslåtte. Låta er svært mytisk, det er gamle guder her, og engler, hvite hester, drømmer og stormens øye. Han er ikke redd for det svulstig, Tom. Jeg tror Levin prøver å si noe om en tid som er passert, og at han har en lengsel etter det som har vært. Jeg liker det, uansett hvordan det tolkes.
Svensker er ofte kjent som gjerrige, og Tom Levin gir oss altså bare 33 minutter på «Them Feet». Litt i minste laget, det slutter for tidlig, men kanskje han har tenkt at lytteren bare kan sette på skiva fra start igjen? Og det er slett ingen dårlig idé. Jeg har gjort det noen ganger, og føler at det var en fornuftig handling. Tom Levin har levert en familiær og nærgående plate. Det er meningen at du skal bli påvirket. Humoren er også til stede, det er trøkk, det er ro, det er følelsesbetont og ikke minst er det alt i alt svært så bra. Disse svenskene, altså, hva de får til.
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/124473120″ params=”color=ff5500&auto_play=false&hide_related=false&show_artwork=true” width=”100%” height=”166″ iframe=”true” /]
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/124471267″ params=”color=ff5500&auto_play=false&hide_related=false&show_artwork=true” width=”100%” height=”166″ iframe=”true” /]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=OpVfiSd7wR0[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=ONo9pKSBTHU[/youtube]