Daniel Romano – Modern Pressure

Daniel Romano. Jeg har sagt det mange ganger før, men jeg må si det igjen. Det er et eller annet i vannet i Canada som gjør at disse musikerne utvikles på unike måter og ender opp med å lage så mye musikk vi blir så glad i.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg aldri fikk taket på Romanos forrige plate, Mosey. Etter fem plater i et gradvis mer genuint vintage countrylandskap så flenget han karrieren sin over i et helt annet gir og i en helt annen kjørebane. Moseys indie-rock landskap fenget ikke meg i det hele tatt, og omtrent samtidig slapp han den Buzzcocks-inspirerte platen Ancient Shapes med punkbandet sitt Ancient Shapes. I februar i år slapp de oppfølgeren Silent Rave, som kun er tilgjengelig på kassett – og fås kjøpt på konsertene til Ancient Shapes.

Så når Romano annonserte Modern Pressure, så var det helt i det blå hva vi ville få servert fra en av artistene som står på barrierene for nyskapning og det å gjenskape seg selv.

Og det vi får er en elegant og spennende plate, der Romano nok en gang har funnet seg et nytt sonisk landskap å leke i. 

Jeg har alltid lest tegneserier, og ser superheltfilmer og serier med stor innlevelse. Konseptet med “Parallelle univers” er derfor ikke noe jeg er ukjent med. 

I 1967 slapp Dylan John Wesley Harding. Han hadde nettopp sluppet Blonde On Blonde etter å ha sjokkert sine fans med tre elektriske album. Med JWH tok han atter turen tilbake til det akustiske, mens vokalen hans låt friskere og bedre enn noen gang. I 1967 slapp The Beatles Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. På alle måter produsent George Martin på sitt mest utfordrende. I 1967 slapp Grateful Dead debutalbumet The Grateful Dead. I 1967 ga Small Faces ut Small Faces. I 1967 kom Gram Parsons inn i The Byrds, og snudde helt opp ned på bandet som året etter slapp The Notorious Byrd Brothers og Sweethearts of the Rodeo. 

Samtidig i 1967, i et parallelt univers, satt en ukjent produsent ved navn George Martin – som boblet over av kreative idéer og fumlet med en tanke om noe som låt helt nytt. Han samlet noen artister han kjente til som ikke helt hadde fått ting til å stemme. En gruppe musikere som samlet seg i studio sammen og jammet frem nye låter under Martins vinger. Inne i studio fant du et stadig skiftende register musikere, men grunnstammen var bygget opp av musikere fra The Byrds, (Small) Faces og Grateful Dead.

Trommisen og vokalisten fra The Beatles var ofte der, og George Martin jobbet og modellerte disse menneskene til noe som hang sammen. Han fant en ukjent vokalist som i dette parallelle universet i 1967 låt akkurat som Bob Dylan i perioden hvor han i vår verden laget Infidels – den gang han spilte med Eric Clapton og Mick Taylor. Det er litt bingo hvem som spiller hva, Martin virker å ha plukket de beste bitene fra alle disse artistene, og sydd sammen en helhet som verden ikke hadde hørt maken til på det tidspunktet.

Slik føles Modern Pressure. Som en reise i tid og rom, der det ikke finnes noen begrensinger på idéer og fantasi, alt er lov – og Romano har rett og slett koblet seg på en parallell lydstrøm og fanget opp disse låtene – gjenskapt dem i sin egen musikalske verden, og totalt sett laget en plate som kort fortalt rett og slett er helt fantastisk. En reise gjennom musikkhistorien fra ca 1967 og frem til seint 70-tallet. 

Modern Pressure er Daniel Romano – men en Romano som låter som Bob Dylan i 1983.
Men samtidig låter han som Bob Dylan i 1967. Og Gram Parsons i 1968. Og Jerry Garcia i 1967. Og John Lennon i 1967. Som Pete Molinari i 2015. Og som Daniel Romano i 2017. Det er klin umulig å beskrive dette uten å trekke frem musikkhistorien, for Romano har så til de grader latt seg inspirere lydmessig. Samtidig så har han laget noe helt nytt, noe unikt – og skrevet tekster som tar et spisst blikk på samfunnet idag og tingenes faktiske tilstand.

Platen er innspilt i en liten hytte i Värmland i Sverige, et lite stykke utenfor Karlstad. Der har Romano sittet helt aleine og spilt inn platen – han spiller stort sett alle instrumentene selv, instrumenter som bookingagent Roya Sarvestani lånte fra Värmlandske musikere.

Sarvestani var den første som booket Romano til Sverige, og de to har blitt såpass gode venner at Romano på platen har med en låt som heter nettopp “Roya”…

Fra trommene innleder “Ugly Human Heart pt.1” – der den to minutter lange ufattelige godbiten av en popsang fester seg klink fast i hjernebarken, var jeg solgt. Seige syregitarer danner bakteppet for tittelsporet “Modern Pressure” – komplett med George Martinske blåsere og snedige strykere.

Singelen “Roya” er den flest vil kjenne til, og er vel også den mest åpne og lett popete av låtene. Og som nevnt oppkalt etter den svenske bookingagenten Roya Sarvestani.

Jeg simpelthen elsker “When I Learned Your Name”, og blir ikke veldig overrasket om den står igjen som årets låt for min del. Den har absolutt alt, der den er en slags hybrid mellom Small Faces og Faces og legger igjen en følelse av at alt skal bli bra!

“Ugly Human Heart Pt.2” dukker opp sånn halvveis ute i platen, og tar en ny runde med åpningslåten, der han utfyller tekst og lydbilde på elegant vis – og det låter som et outtake fra Dylans Infidels. 

Det som føles som en hyllest til George Harrison er komplett med indiske instrumenter og lydbildet han ble så fascinert av – når Romano presenterer “Impossible Green” og smelter sammen George, Byrds og The Dead i “I Tried To Hold The World (in my mouth)”.

Britisk folk-rock får en runde med “Jennifer Castle”, og vestkystbasert countryrock fra seint 60-tall stikker hodet innom på den helt nydelige “Dancing With The Lady In The Moon”.

Jeg kan bare si det så enkelt: Modern Pressure er min favorittplate så langt i år. Og dere vet hvor glad jeg er i John Moreland.

Jeg simpelthen elsker denne platen, den gir fra seg noe nytt hver eneste gang du lytter til den, den har små nydelige hemmeligheter gjemt bak hvert et musikalsk hjørne. Og dem er det mange av på denne platen. Hver gjennomlytting byr på en ny lydmessig oppdagelse, der instrumenter og fraséringer gir deg den ene overraskelsen etter den andre. Den spenner over utallige sjangere og hyller en rik periode i musikkhistorien som tåler et nytt øre.

Redaktør Eiesland er like glad i denne platen som meg, og ved gjennomlesing av anmeldelsen kom han med denne kommentaren.

Og det har han helt rett i. Det er ingen som lager slike melodier for tiden.

Det å lage utfordrende melodier virker av og til å være en glemt kunstform, men den mestrer Romano så til de grader på Modern Pressure. Ikke bare bruker han instrumentene (som han jo spiller selv, alle sammen) til å legge lag på lag for å bygge et sonisk rom for sangene sine – men han har laget melodier som utfordrer instrumenteringen – som hele veien har små krumspring og spennende linjer, oppganger, nedganger, broer og riff som hele veien virker å være perfekt planlagt og samtidig totalt improvisert. Bruk litt tid på denne lytteopplevelsen – for det er nettopp det denne platen er. En opplevelse!

Av alle artister som har “gjenskapt” seg selv de siste to-tre årene, så er det Daniel Romano som så absolutt har lykkes best. Dette er et mesterverk! Og for meg er dette årets foreløpig beste album.

Daniel Romano drar på Norgesturné i November.

3. november på Avant Garden i Trondheim. Billettsalget starter neste uke.
4. november på Sardinen i Bergen. Facebookevent. Billettsalg (fra 19/5).
5. november på Håndverkeren i Kristiansand.
6. november på John Dee i Oslo. Facebookevent. Billettsalg (fra 22/5)

Big Dipper har vinylen!