Et forferdelig år. Slik kan vi oppsummere 2020. I hvert fall for mange og spesielt yrkesmessig, økonomisk, politisk, medisinsk og sosialt for alle som på et eller annet vis er rammet. Og rammet er vi i praksis alle mann. Dersom vi antar at menneskeheten vil overleve noen århundrer til på denne planeten så kan det da bare gå oppover nå? Det må gå oppover nå.
Da kan vi jo starte med å oppsummere noe som har vært positivt i 2020. La oss kalle det starten på oppturen, Dust of Daylights liste over de aller beste internasjonale albumene fra året som er gått. 50 plater som du bør ha fått med deg før man setter kalkunen i ovnen på årets siste dag. 50 plater som representerer det beste fra de musikkretningene Dust of Daylight har forpliktet seg til å være tro mot.
Årets liste er her. Diskuter, debatter, protester… Vi står for våre valg. En del plater vil alltid være savnet av enkelte, men mange plater rekker selv ikke vi å høre og det er ofte årsaken til at de ikke har fått plass. Noen artister og album har vi ikke hørt om, noen liker vi bare ikke og andre er rett og slett ikke gode nok, samme hvor mye man forsøker å overbevise oss.
50. Daniel Romano’s Outfit Do (What Could Have Been) Infidels By Bob Dylan & the Plugz
Teknisk sett en coverplate, men samtidig er denne så brilliant at den fortjener en plass på listen. Romano har gjenskapt det beste øyeblikket Dylan noen sinne har hatt på riksdekkende fjernsyn. Dylans opptreden på Letterman er så mytisk at det er skrevet bok om den (som virkelig er verdt å lese), og er mitt favorittøyeblikk fra Dylans tv-karriere. Bandet han har samlet og øvd sammen med i ukesvis får EN spillejobb, og det er foran hele USA i Lettermans tvshow. Og de er så ufattelig tighte og velspilte at det er en drøm.
De skulle presentere låter fra platen Infidels, men den polerte platen i punkerne The Plugz hender ble noe helt annet enn verden forventet. Romano tok likegodt alle låtene fra platen og spilte dem inn slik The Plugz låt på Letterman. Og det er rett og slett perfekt.
49. Brent Cobb – Keep ‘Em on They Toes
Brent Cobb er tilbake med albumet Keep ‘Em on They Toes. Artisten som ble Grammy nominert for beste Americana album i 2017 har nok en gang laget en forbasket god plate. Det handler om politikk, om familie, om verdensproblemer, om å respektere andre for slik de faktisk er som mennesker. Alt gjort med den silkemyke stemmen vi kjenner Cobb for.
48. Daniel Romano – How Ill Thy World Is Ordered
Han kunne vel hatt sin egen liste i år, den godeste Daniel Romano. Tre oppføringer på årets toppliste er uhørt. 2020s kvalitativt mest produktive mann sa til slutt at han hadde mer på lager, men at “nå får det holde, det er andre som skal gi ut musikk og få oppmerksomhet også”. På noen få måneder ga Romano ut mer musikk og flere plater enn enkelte artister gjør i løpet av en hel karriere. At kvaliteten var skyhøy er ingen overdrivelse. How Ill Thy World is Ordered er den eneste av årets studioalbum som havnet på Spotify. Resten finner du på Bandcamp. Full av gode låter, og i et lydbilde som ligger nærmere Infidels-prosjektet enn countryplaten Content to Point The Way. Han slapp dessuten liveplaten Okay Wow for de som ikke helt får nok.
47. Left Arm Tan – Left Arm Tan
Left Arm Tan har sine musikalske røtter godt festet i den skrinne og solvarme Stillehavskysten. De går på kjente stier som en gang ble gått opp av band som The Flying Burrito Brothers og The Eagles. Men bandet gjør det med en kreativitet og spilleglede som har gitt oss et album som ikke bare hyller California og de nevnte bandene, de tilfører også denne grenen av countryrocken et gnistrende godt bevis på at det faktisk er mulig å lage moderne utgaver av det som Gram og Chris og alle de andre en gang la grunnlaget for.
46. No1 Knife – Mr. Knicklesworth
No1 Knife er ekteparet Sally Jaye og Brian Wright, også kjent som hjertet og sjelen bak Cage Rooster Records, et av våre favoritt indie-plateselskaper med tilhold i Nashville. Brian kjenner vi jo fra eget solomateriale, samt som gitaristen i bandet til Aaron Lee Tasjan. Sally Jaye har også en flott solokarriere samtidig som hun er 50% av duoen Ladies Gun Club.
Platen er kun tilgjengelig via Bandcamp.
45. Marcus King – El Doroado
King er en artist som ikke leverer oss et album i en definert sjanger med El Dorado, men albumtittelen gjenspeiler de stedene han har gått i musikkhistorien for å finne inspirasjon både som artist og til dette albumet. Det er mye gull her slik tittelen lover. Vi hører til stadighet at unge artister tar avstand fra å bli satt i bås sjangermessig, kanskje er Marcus King’ El Dorado et av de beste eksemplene på akkurat dette. Albumet har et mye råere og skittent lydbilde enn den Cobb produserte forgjengeren og oppleves som et mer gjennomtenkt håndverk fra et ekstraordinært musikalsk talent.
44. Carolina Story – Dandelion
Ekteparet Ben og Emily Roberts fortsetter å lage musikk som både rører og beveger. Dandelion er en oppløftende plate, men en betydelig del av mørke og følelsesmessige elementer som hvordan mange må kjempe for å overleve i en verden som stadig blir tøffere. Vi får kjenne litt på livets opp- og nedturer i løpet av tre kvarter. Lydmessig finner vi Dandelion trygt plassert i den moderne delen av americana/alt.folk.
43. Taylor Swift – evermore
Det er en prestasjon å få to plater inn på årets toppliste, og i år har vi FEM slike artister. Og EN med tre plasser. Det har aldri skjedd før, og kommer aldri til å skje igjen. Taylor Swifts folklore er hakket hvassere enn evermore, men fortsatt en av de aller fineste pop-folk-platene vi har hørt.
42. Pete Molinari – Just Like Achilles
Med Just Like Achilles har han sluppet sitt absolutt beste verk. Pete Molinari er en poet. Og har en meloditeft som er helt uovertruffen. Og kombinert med at han er lokket inn i et litt mer moderne lydbilde, så er det de enkle, direkte tekstlinjene som ligger i bunn. Det umiskjennelige britiske popsoundet fra seint 50- og tidlig 60-tall er fortsatt utgangspunktet, men hele produksjonen er skrudd ett lite hakk mer moderne.
41. The Secret Sisters – Saturn Return
Jeg skylder på 2020, for jeg fikk ikke med meg at denne platen var kommet ut før sent i november. Men siden da har den gått om og om igjen, for den er så vidunderlig vakker at den fungerer som ren terapi når realitetene ved 2020 kommer veltende over deg. Nok en gang har Brandi Carlile produsert, og de blander bluegrass med 60-talls The Mamas & The Papas feel. De vakre stemmene, harmoniene og gode låter er grunnlaget som tilsier at denne egentlig hører hjemme mye lengre opp på listen. Høydepunkter er “Late Bloomer”, den vidunderlige “Hand Over My Heart”, den Everly Brotherske “Fair” og “Tin Can Angel”.
Sjekk også ut kommentarplaten de har lagt ut på Spotify, der de deler bakgrunnen for alle låtene sammen med produsent Carlile.
40. Andrew Bryant – Sentimental Noises
Etter Water Liars har Andrew Bryant gitt ut tre soloplater og årets album, Sentimental Noises, er nok det definitivt beste av de tre. Seigflytende og passe laidback, samtidig som musikken har den friskheten som vi liker. Dette er en rock, americana, pop, i en miks med gode tekster og en deilig rufsete vokal.
39. David Mayfield – Boy Howdy!
David Mayfield var ferdig med musikk som artist tilbake i 2015 i følge han selv. Aldri mer skulle han gi ut musikk, kun produsere en og annen plate om han fikk lyst. Men så var det valg i USA i 2016 og resultatet av valget gjorde Mayfield oppriktig forbannet og dermed var skrivingen i gang igjen. Med gode gamle venner som gjester, John Paul White, Jennifer Nettles og Scott Avett blant flere, så har Boy Howdy! blitt et album fylt av bluegrassperler over hele linja.
38. Mark Erelli – Blindsided
Årets album er Marke Erellis tolvte studioalbum og Blindsided er kanskje hans aller beste i karrieren. Låtene på plata er catchy og fengende, det er som alltid originale melodier fra Erelli og han kan virkelig dette med gode refrenger, noe som mer og mer oppleves som en manglevare i moderne musikk. Stemningen på albumet går rett i hjertet på lytteren. Dette er musikk tatt på alvor for et publikum som liker å bli tatt på alvor. Erelli kan alle «triksene» i boka og vet akkurat hvordan han skal presentere materialet og budskapet sitt.
37. Brian Wright & The Sneakups – Lapse of Luxury
Brian Wright slapp to plater i 2020. Veldig forskjellige, men hele veien med en kunstner som bobler over av kreativitet i sentrum. Med i The SneakUps finner du folk som Kirsten Engelz, kona Sally Jaye og vår venn Jon Latham. Og rytmeseksjonen som sammen med ham har backet Aaron Lee Tasjan i en årrekke. Platen er spekket med gode låter, og personlige kraftfulle tekster. Lydbildet er kanskje litt annerledes enn du forventet på denne listen, men denne platen fortjener virkelig tiden din.
36. Waxahatchee – Saint Cloud
Katie Crutchfield har i et tiår holdt på med sitt prosjekt Waxahatchee. Fra den spede starten og fram til i dag er det blitt fem utgivelser og årets plate fra Crutchfield, Saint Cloud, er hennes definitive høydepunkt i karrieren. Selv om det har vært gode anmeldelser for tidligere album, er det først nå at hun har truffet en nerve hos et publikum utenfor den klassiske «indie»-lytteren. Crutchfield har som mange andre artister, lagt alkoholen på hyllen, tittet litt mer over mot americanasjangeren, og begge deler er en positiv påvirkning.
35. Sturgill Simpson – Cuttin’ Grass Vol. 1 (Butcher Shoppe Sessions) & Vol. 2 (Cowboy Arms Sessions)
Sturgill Simpson gir ut gamle og nye låter i ny forfriskende bluegrassdrakt. Ikke bare er det frigjørende å høre flere av disse slik låtene opprinnelig ble til, men Sturgill viser med største overbevisning en hel verden at han er av det aller største formatet av kunstnere innen Appalachenes kulturelle arv. For alle som tvilte på om Sturgill skulle komme tilbake til den akustiske delen av musikken, her er svaret, Cutiin’ Grass Vol. 1 og Vol. 2 gir deg akkurat det du trenger.
SPOTIFY (Vol.1) – SPOTIFY (Vol.2) – VINYL (Vol.1) – VINYL (Vol.2)
34. Joshua Ray Walker – Glad You Made It
Joshua har et talent som er like stort som vennligheten hans. En genuint fantastisk sjel, og en gudsbenådet låtskriver som kommer til å bli en av våre beste artister etterhvert som han vokser inn i talentet sitt. Den eneste årsaken til at Glad You Made It havner så langt ned på listen er en tidvis rotete produksjon, og en veldig ujevn plate. På sitt beste er den intet mindre enn brilliant – og en låt som “Voices” er noe av det beste som er skrevet dette tiåret.
33. Old 97’s – Twelfth
Twelfth har blitt nok et helstøpt album fra Old97s. De har oppnådd å gi platen en egenart, og samler på en måte trådene fra alle sine plater ved å forsiktig svinge innom de fleste lydbilder de har gjort seg nytte av. Dette er nedstrippet og helt reint. To gitarer, trommer og bass. Vokal og koring. Dønn enkelt. Dønn ærlig. Og dønn ekte. Det er alt. country slik det låt på 90-tallet. Det er Old97’s 26 år seinere.
32. Terry Allen – Just Like Moby Dick
I en alder av 77 år, låter stemmen til Allen omtrent bedre enn noen gang. Albumet Just Like Moby Dick inneholder et knippe typiske låter fra Terry Allens penn og The Panhandle Mystery Band med Charlie Sexton og Lloyd Maines i spissen. Og med sitt nyeste tilskudd, den aldeles strålende Shannon McNally på vokal, er bandet i sitt ess når de får lov å akkompagnere Allen og hans tangenter.
31. Taylor Swift – folklore
Taylor Swift har sluppet to av årets fineste folk-pop album, samme hva man mener om både frk. Swift og elektronisk(ish) musikk. Som låtskriver er hun spot on, og man kan bare håpe at noen av disse millionene som liker denne platen utforsker sjangrene som ligger til grunn for denne platen.
30. Futurebirds – Teamwork
Futurebirds fra Athens, Georgia, har holdt på i tolv år og for hver utgivelse så strammer de skruen litt og lager et enda bedre album enn sist. De er virkelig i ferd med å finne sin form og noen av låtene på Teamwork treffer fullstendig blink med tanken på lyden av varme sommerkvelder og bølgeskvulp. Av og til låter de som Matthew Houck, av og til er det vestkysten som preger låtene, av og til er det klassisk alt. country eller southern rock.
29. Jerry Joseph – The Beautiful Madness
Noen ganger, så finner du en plate i innboksen som bare treffer deg i mellomgulvet som to tonn murstein. Jerry Josephs The Beautiful Madness var ikke overraskende en slik plate. På sin vei i karrieren har Joseph jobbet med folk som Vic Chesnutt, David Barbe, David Lindley, Eric Early, Dan Eccles og etterhvert Dave Schools. Via David Barbe møttes Jerry Joseph og Patterson Hood, sammen dro de på turné – og her sitter vi da, rundt 15 år senere, med selveste DBT som studiomusikere for Jerry Josephs’ The Beautiful Madness.
28. Steve Earle – Ghosts of West Virginia
Steve Earle fortsetter å kverne ut konseptplater av ymse slag, noen er …meh, andre er uh…, enkelte ganger rister man bare på hodet, men årets forsøk, Ghosts of West Virginia, overbeviser faktisk i sitt forsøk på å vise fram låtskriverkunsten igjen. Det hjelper også på at Earle er noenlunde tilbake i country/folk landskapet som han kan aller best. Albumet inneholder en bunke veldig bra Earle låter, og aller mest skinner avslutningssporet “The Mine”. Som livslang fan er veien utenom Ghosts of West Virginia ikke et alternativ.
27. Kathleen Edwards – Total Freedom
Kathleen Edwards sluttet som musiker etter platen Voyageur i 2012, flyttet hjem til Ottawa og åpnet kaféen «Quitter». Hun fant ikke lengre glede i musikken, og hadde presset seg gjennom konserter der hun følte seg helt svart og tom invendig, gråt på scenen, stemmen sprakk og hun følte seg rett og slett forferdelig.
Det skulle ta mange år før hun igjen fant overskudd til å skrive låter igjen, men følelsen av å skrive igjen gjorde at hun fant frem gitaren og begynte å komponere litt for sin egen del. At hun har kalt hennes nye album Total Freedom er både passende og en komplett hyllest til sin egen prosess for å komme dit hun er idag. Platen er spekket med gode tekster, og Kathleen Edwards typiske «no nonsense» direkte beskjeder til alle situasjoner. Hun går ikke rundt grøten i tekstene sine, og det er noe av styrken hennes – og grunnen til at vi er så glad i platene hennes.
26. Chuck Prophet – The Land That Time Forgot
I The Land That Time Forgot tar Prophet oss med tilbake til en svunnen tid der verden var litt mer uskyldig og der de fysiske opplevelsene betydde mer enn noe annet. Albumet plukker blant minner fra oppveksten og blander gode og vonde opplevelser fra starten av voksenlivet. Det handler ofte om å bli elsket, med alle farer det innebærer når man blottlegger sine egne følelser og tanker.
25. Lilly Hiatt – Walking Proof
Walking Proof er spekket med gode låter, gode tekster og gode historier. Der Trinity Lane tok opp hennes kamp mot rusproblemer, usikkerhet, et stygt samlivsbrudd og morens selvmord – så er Walking Proof mye mer en hyllest til livet, til vennskap og til historiene hun, venner og familie har skapt sammen. Hun svinger naturligvis innom årsakene til at hun er der hun er idag, men det er med et helt annet perspektiv enn på Trinity. Nå ser hun tilbake og og sier «de tingene der, de skapte personen som har laget disse låtene».
24. John Moreland – LP5
John Moreland går nye veier med LP5. For å finne tilbake til gleden ved musikk, så har han tatt noen grep – gjort det han ønsket og hadde behov for – og laget platen slik han ville, ikke slik vi her ute forventet. Det har resultert i en plate som tidvis trekker tunge veksler på trommemaskiner og synthesizere, men som hele veien har låtene i fokus, og urkraften John Moreland i sentrum.
Moreland ønsket å gjøre noe helt utenfor boksen «sin», og de hentet inn Bonnie Whitmore på bass, hans faste kumpan John Calvin Abney på sin velklingende nylonstrenger, piano og synthesizer og Pence håndterer trommene. Trommemaskinen er programmert av John Moreland, som også spiller Mellotron og munnspill i tillegg til akustisk gitar. LP5 er blit både John Moreland slik vi kjenner ham og samtidig John Moreland slik vi ikke har hørt ham før.
23. Arlo McKinley – Die Midwestern
John Prine og kona Jody gjorde sin siste signering sammen for Oh Boy Records med Arlo McKinley. De rakk ikke å få ut albumet Die Midwestern før Prine så tragisk gikk bort som følge av Covid-19. Men Prine var stolt av signeringen og det hadde han absolutt grunn til. Die Midwestern er et gnistrende godt album med en moderne countryrocksound og med melodier som tåler godt å høres om igjen og om igjen.
22. Micah Schnabel – The Teenage Years Of The 21st Century
Du kan si akkurat det du vil om Micah Schnabel, stemmen hans, punker-røttene og Two Cow Garage. Men for meg så står Micah fjellstøtt som en av USAs viktigste samtidspoeter.
For det er det han er. En poet. Han skriver med hjertet utenpå skjorta, han skriver bedre og bedre for hver låt han lager – og av alle låtskriverne som finnes i «vårt» lille segment i musikkverden, så har jeg til gode å finne noen som skriver så dønn ekte om angst som Micah Schnabel gjør. Angst på et helt personlig plan, og angst på et nasjonalt og globalt plan.
21. Michael McDermott – Stories, Lies and Legends
Først slapp han What In The World. Så kollapset verden. Midt i pandemiens herjinger så fikk Michael tid til å bistå en gruppe av hans mest dedikerte fans og støttespillere med platen Stories, Lies and Legends. En samling med outtakes fra hele karrieren, fordelt på fem cder. Det er nesten umulig å beskrive hvor god denne platen er, og i følge gutta som har samlet låter så har de bare skrapt litt i overflaten. Det denne mannen har liggende på harddisken sin er nesten urettferdig overfor alle andre. 48 låter som er helt på høyde med alt han har valgt å utgi, og kun tilgjengelig på cd via Michaels webside. Ja, den er dyr. Og den er verdt hvert eneste øre.
20. John Calvin Abney – Familiar Ground
Vi kjenner Abney både fra tidligere plater og fra samarbeidet og turnevirksomheten hans sammen med John Moreland. Nå har Abney gjort karrierebeste med albumet Familiar Ground. Det er nedpå, harmonisk, melankolsk og ettertenksomt. OG aller best, lydbildet er helt utenomjordisk vakkert, med en pedal steel tyllet rundt og i mellom nesten hver eneste linje. Savner du litt ømhet og omtanke i livet nå mot slutten av året vil Familiar Ground gi deg alt du trenger.
19. H.C. McEntire – Eno Axis
Heather McEntire følger opp den kanonsterke debutplaten Lionheart med den enda sterkere Eno Axis. På sitt andre soloalbum under navnet H.C. McEntire har hun laget seg en lndskap av steminger som er noe av det mest sakrale og vakre jeg har hørt på lange tider. Dette er en plate som ikke kan beskrives, den må oppleves. Du må sette deg ned, helst et rolig sted for deg selv. Og bare la deg oppsluke og lytte. Dykke dypt ned i lydlandskapet hun lager inne i hodet ditt.
18. Bonny Light Horseman – Bonny Light Horseman
Anaïs Mitchell sitt samarbeidsprosjekt med Eric D. Johnson og John Kaufman er en konfekteske av musikalske drømmer og opplevelser. Bonny Light Horseman er fylt med gamle engelske og irske ballader og musikalske stykker fra historiske tider, som er delikat omarbeidet tekstmessig og musikalsk, slik at de treffer tiden vi lever i. Lyden av Bonny Light Horseman er som en tindrende klar bekk av smeltevann fra en isbre
17. Jaime Wyatt – Neon Cross
Wyatt står fram som dagens mest skinnende eksempel på at 70-tallets outlaw country ikke er utdatert. Sammen med produsent Shooter Jennings har Wyatt laget et album som først og fremst handler om historiene til Wyatt, men som også moderniserer hele konseptet. Neon Cross er en perfekt sammensmelting av historie og nåtid. Symbolikken blir mest tydelig når man hører Wyatt i duett med Jessi Colter. Låtmaterialet holder skyhøyt nivå og med en produsent på toppen av sin karriere og en gudbenådet gitarist i Neal Casal (RIP), så er Neon Cross den countryplata du ikke skal gå glipp av i år.
16. Country Westerns – Country Westerns
Country Westerns har laget en selvtitulert plate som inneholder 33 minutter med svett americanarock med støyende gitarer og gasspedalen helt i gulvet mesteparten av tiden. Matt Sweeney har produsert og trioen i bandet er alle musikere med noen år bak seg i bransjen, noe man også kan høre på enkelte melodier. Sjekk for eksempel «Gentle Soul», en tidsmaskin av en låt som tar oss tilbake tre-fire tiår i løpet av første tonen. Country Westerns er en plate med deilig gitarlyd, i tillegg til gode melodier.
15. Michael McDermott – What In The World
Michael McDermott har med What In The World gitt ut sin beste plate siden Michael McDermott (1996). McDermott har tatt roots-uttrykket fra de tre siste platene, og koblet det sammen med rockesoundet fra tidlig i karrieren. Det er Michael selv som har produsert platen, og det er et helt riktig grep. Lex Price har mikset alt helt perfekt, som han har gjort så mange ganger før – både for Michael og Rod Picott. Vokalen er krystallklar i senter og det er et helt ufattelig trøkk fra instrumentene.
What In The World er den fjerde platen siden Michael McDermotts «comeback» startet med Willow Springs, og er totalt sett den sterkeste av de fire. Melodier, tekster, lydbilde – alt stemmer, og alt låter friskt. Michael er ikke redd for å utfordre hverken følelser, seg selv eller samfunnet i sine tekster – og slik verden utvikler seg så er det kanskje det vi trenger aller mest akkurat nå.
14. Water Liars – Roll On
Justin Peter Kinkel-Schuster og Andrew Bryant var hovedpersonene i Water Liars og i 2015 spilte de inn dette albumet, Roll On, et album de hadde jobbet med i lang tid og et album som skulle ta bandet det neste steget opp på karrierestigen. Historien ble ikke helt slik. Deres fjerde album måtte vente i nesten fem år på å bli sluppet ut i den store verden. I mellomtiden har både Bryant og JPKS laget noen helt gnistrende gode soloalbum, men vi skylder Water Liars å høre deres svanesang og gi den litt oppmerksomhet. Fordi den fortjener det, fordi den er knallbra og fordi historien kunne vært helt annerledes.
13. Reckless Kelly – American Jackpot/American Girls
Brødrene Willy og Cody Braun har på ingen måte tenkt å gi seg med å gi ut plater. American Jackpot/American Girls er årets utgivelse fra bandet som gav oss legendariske Millican tilbake i 1997, en tid da americanaen fortsatt var alt.country og fremtiden lå jomfruelig foran oss. Det låter umiskjennelig Reckless Kelly av låtene som fyller dette doble settet med album og det handler selvsagt om American stuff. Hele 20 låter har de fått plass til og det føles godt å si at bandet igjen lager musikk slik vi elsker å høre de.
12. Margo Price – That’s How Rumors Get Started
Den frittalende rebellen Margo Price tar et langt steg bort fra den tidligere countrysounden vi hørte på hennes to utgivelser på Jack Whites’ Third Man Records og serverer oss nå en helt annen hovedrett på denne plata. Dette er rock på Margo Price’ eget vis, men det er også en solid porsjon av soul og pop i låtene hennes og musikalsk kunne nok plata hørt hjemme i et annet tiår enn det vi befinner oss i nå.
11. Otis Gibbs – Hoosier National
I fjor høst snek Otis seg rundt i Nashville og øvde elektrisk med et band i forkant av en festival han var invitert til å spille. Og den logiske forlengelsen av gleden han fortalte om ved å spille i en bandkonstellasjon er naturligvis en plate i samme retning. Og så laget Otis Gibbs sin mest vitale og spennende plate på mange år. Tekstene er som alltid så dønn solide at det er meg en gåte at ikke denne mannen får mer oppmerksomhet, og musikalsk så låter det altså så tøft at det er en fryd.
Hoosier National er full av gode låter og tekster. Små, brilliante one-linere, gode setninger og tekster som på typisk Otis-vis slettes ikke rimer eller burde klare å henge på en melodi, men som på magisk vis gjør det.
10. Elizabeth Cook – Aftermath
Hvis det er en artist som aldri står stille, så er det Elizabeth Cook. Gjennom karrieren har hun levert noen gnistrende gode album, men med en stadig søken etter nye lydlandskap for å male bakgrunnene til hennes musikalske visjoner. Låtene til Elizabeth er røffe, intense, nesten suggerende i rytme. Tekstene er direkte, meget personlige og tar tydelige standpunkter. Produksjonen er spenstig, henter elementer fra popmusikk, grunge, rock, og mikser det med country og strykere etterhvert som det passer.
Aftermath vil bli stående som et av Elizabeth Cooks aller beste album, og selv om mange nok vil rygge litt ved første gjennomspilling så fortjener den at du setter deg ned og lytter til tekstene og jakter ned visjonen hennes. Hun har skrevet noen av sine aller beste låter og aller sterkeste tekster. Dette er ærlig, det er tøft, det er rått og det er direkte.
9. Jason Isbell and the 400 Unit – Reunions
Reunions er som Isbells tre foregående album, spilt inn med Dave Cobb bak produsentspakene i hans RCA Studio A i Nashville. Det er nok litt mer utfordrende produsert denne gangen og låtene krever nok kanskje et ørlite hakk mer oppmerksomhet enn på de foregående platene. Allikevel er det ingen tvil om Jason Isbell nok en gang har levert et produkt han kan være stolt av og en plate som vil få den anerkjennelsen som den fortjener fra presse og i media. Det kommer også til å finne sin plass i de fleste av fansens hjerter.
8. Becky Warren – The Sick Season
Men med den brutalt ærlige The Sick Season så overgår Becky Warren på mange måter seg selv. Becky har satt seg ned og skrevet om den tunge tiden hun har opplevd siden før Undesirable kom ut i 2018. Og det er det som gjør platen så god og så viktig. Hun er åpen om at hun har slitt med depresjon siden 15-års alderen, og at de siste årene har vært tyngre enn noen gang.
The Sick Season er alt annet enn lettbeint. Dette er brutalt, det er dønn ærlig og det er et unikt innblikk i et mørkt sinn og hva det gjør med synet på verden, seg selv og hvor blytungt alt er. Men når du setter deg ned og lytter, så åpner denne platen seg opp og gir deg en opplevelse ikke vil være foruten. Det har blitt en enormt kraftfull, personlig og ærlig plate. Samtidig som hun åpner opp og skriver om hvordan depresjon har påvirket henne, viser hun også frem at det er lys i ende av tunellen. Bare man strekker ut en hånd og ber om hjelp til å komme seg videre.
7. Drive-By Truckers – The New Ok
To plater i løpet av samme kalenderåret er uvanlig, selv til å være Drive-By Truckers. To plater av den kvaliteten som Patterson og Cooley har levert er heller ikke vanlig, men vi kjenner jo så alt for godt hva det bandet er i stand til. The New OK er helt minimalt et ørlite knepp svakere enn The Unraveling som kom tidlig i år, men kjære vene, vi snakker om to plater som gir oss alt det vi forlanger og forventer av DBT. Mer enn det er det vanskelig å rettferdiggjøre å kreve.
Patterson har dette året funnet den perfekte sounden til sine låter og selv om Cooley bare har en låt på The New OK, så er det så umiskjennelig Cooley-kvalitet over bidraget at man kjenner smilehullene forsvinne inn i øregangene.
6. Austin Lucas – Alive In The Hot Zone
Austin Lucas er på et mye bedre sted i livet sitt enn noen gang, han har funnet seg selv, han har funnet kjærlighet, han har ikke minst funnet kjærlighet til seg selv og kanskje til en viss grad akseptert at det alltid vil finnes de som hater for å hate, men at det er viktigere å lytte til de positive stemmene.
På Alive in the Hot Zone kombinerer Austin den vidunderlige stemmen sin, komplett med lite snev av countryknekk, med gitar-øs og et tøffere uttrykk enn på noen av soloplatene. Det personlige og sårbare i tekstene understrekes av de kraftfulle men enkle gitarene – det låter rått, det låter ærlig og det låter som om noe rakner for så å starte å legge grunnlaget for helbredelse. Austin har med albumet også tatt et langt steg inn i et nytt lydlandskap, og samtidig laget sin beste plate så langt i karrieren.
5. Daniel Romano – Content To Point the Way
Content To Point the Way er pur 60-70 talls countryrock tvers gjennom og den er dynket i pedal steel fra Aaron Goldsteins strenger. Lyden av pedal steel’en har fått hovedrollen i flere av låtene og da kjenner man at balansen i universet er gjenopprettet for en stund. Albumet veksler litt mellom seige, men helt geniale countryrocksvisker og et par litt mer fartsfylte låter, blant annet en aldri så liten Jerry Reed’ish instrumental inni der et sted. Pur kvalitet, tristesse og håp hånd i hånd, countrymusikk slik den skal låte, sterkt knyttet til fortidens countryrock, men samtidig levert med et tidsriktig kvalitetsstempel. Et kvalitetsstempel omtrent bare Daniel Romano har i dag.
I en ekstraordinær tid, der Romano virkelig fått fart på studioarbeid, låtskriverprosess og produksjon, har han også levert fra seg en helt ekstraordinær plate til verden med Content To Point the Way.
4. Drive-By Truckers – The Unraveling
Musikalsk er The Unraveling i mine ører det sterkeste, mest helstøpte og absolutt beste Drive-By Truckers har laget siden The Dirty South. Bandet tok med seg David Barbe til Memphis, og spilte inn platen i Sam Phillips Recording. I følge Patterson en av de beste studioopplevelsene de har hatt. Innholdsmessig er platen bitende, illsint og spekket med gnistrende tekster som mer enn noe annet tar pulsen på dagens USA.
The Unraveling er en protest mot det etablerte, og det er pokker ikke mange som gjør det bedre enn Drive-By Truckers. Det er brutalt, det er direkte, det er direkte forferdelig. Og samtidig er det så utrolig, så forbanna godt laget. Produksjonen er gnistrende, bandet virker så PÅ, spillesugne, ivrige etter å få komme med budskapet sitt. Engasjerte, revitaliserte.
3. Gill Landry – Skeletons at the Banquet
Fra den seige og mørke åpningen er det ingen vei tilbake. Melodiene kappes med instrumenteringen om å mane fram tristesse, melankoli og mørke. Landry har funnet sin nisje i sitt musikalske liv. Både tekstmessig og musikalsk kan man finne hint av våre mørkeste poetiske helter, som van Zandt og Cohen.
Melodiene reflekterer hans egen opplevelse av tilstanden til dagliglivet i det amerikanske samfunnet og fortellingene viser oss den nakne sannheten om et land som for mange mennesker aldri vil kunne gi den lykken de sårt hadde fortjent. Den atmosfæren som hviler over Skeleton At The Banquet er det som fanger i det man hører albumet. Et tåkete landskap med mye tomhet, men med en sakral stemning som får mennesker til å søke nærmere hverandre.
2. Eliot Bronson – Empty Spaces
Eliot Bronson har laget en plate akkurat slik han ville den skulle være. Han hadde behov for å skrive disse låtene og han har ikke holdt igjen på noe. Melodiene til Eliot er som vanlig ekstremt melodiøse og vakre, men denne gangen er de tillegg ladet med ekstra melankoli og lengsel. Svært få artister skriver så personlig og intimt som Eliot gjør på Empty Spaces. Man blir kjent med store deler av historien hans og mange har kjent på tilsvarende følelser eller opplevd lignende i kjærligheten.
Det er til tider trist, men alltid vakkert, av og til lengtende, men ikke uten håp, noen ganger drømmende, men aldri virkelighetsfjernt. Empty Spaces er virkeligheten slik den kan være, brutal og sårende, men Eliot forteller oss at vi er sterke nok til å komme over et hvert hinder livet gir oss.
1. American Aquarium – Lamentations
American Aquariums niende studioalbum Lamentations er bandets beste til dags dato, og BJ Barham viser nok en gang nye sider ved seg selv, og styrker sin posisjon som en av sjangerens aller beste låtskrivere og frontmenn.
Mesterlig produsert av Shooter Jennings, så har Lamentations blitt alt vi håpet, og vil bli stående igjen som American Aquariums Southeastern. Platen der verden virkelig fikk øynene opp for dette lille bandet fra Raleigh, som har kjempet seg opp blant de store på rein og skjær vilje.
Hva kan vi egentlig si om dette bandet som vi ikke har sagt allerede? Vi har levd med sangene til BJ Barham tett på hjertet i over 10 år, og flere av platene hans er våre «go-to» plater når vi ikke helt vet hva vi skal spille. Det er liksom aldri feil, uansett hvilket humør man er i før stiften treffer rillene. Vi elsker American Aquarium! Vi elsker denne platen!
