Etter den formidable debuten, slapp våre gutter fra Minneapolis EP’en Stink: ”Kids Don’t Follow” Plus Seven 24.juni 1982. Etter Sorry Ma spilte The Mats en hel haug med konserter, og konsoliderte sin posisjon som det tøffeste punkebandet i byen.
En vakker aften i januar 1982 spilte de en konsert i Chicago, ikke spesielt annerledes enn de andre høyoktanforestillingene de serverte i månedene før og etter, men med et viktig unntak. De spilte låten Kids Don’t Follow for første gang, og det var nok til å frelse Peter Jesperson. Dere husker han som fikk demoen med fire låter og aldri kom forbi den første? Denne gangen var han sikker på at han hadde hørt en monsterhit, og klarte å overbevise sine samarbeidspartnere om at låten måtte ut fortest mulig. Guttene gikk i studio i mars, og etter ei uke hadde de tapet åtte låter, akkurat nok til en EP.
Go home! This is the Minneapolis Police.. The party is over! If you all grab your stuff and leave there won’t be any hassle.. The party’s been closed…it’s… The party is over, just grab your stuff and leave and nobody goes to jail..
Slik starter skiva, og det er ikke teksten på åpningssporet, men Minneapolis-politiet som avbryter en The Replacements-konsert. Der punktumene er skrevet hører vi publikummere som banner til og kjefter på snuten, og spesielt en hissig skurk utmerker seg. Denne karen er ingen ringere enn Dave Pirner, senere også kjent som vokalist og frontmann i labelkollegaene Soul Asylum. Oppførselen under den avbrutte konserten kan forklares med at Pirner på dette tidspunktet var trommis..
One-two-three-four brøler Westerberg så ut i kjent og sint stil, og en ilter og hissig punker av en låt er i gang, eller Kids Don’t Follow, som låten heter. Det går fortsatt unna i 100 mph, Bob høres jævlig frisk ut på gitar, mens ”komp-isene” Chris & Tommy kjører på tightere enn longsene til Robin fra Sherwood Forest. Teksten er så pubertal som en tekst kan få blitt, og handler om det evige rock’n’roll-temaet, ungdom som gir faen.
Kids won’t follow
What you’re sayin’
In my face out my ear
Kids don’t follow
What you’re sayin’
We can’t hear
What you say
Not tomorrow
Not today
Låten har i dag oppnådd en viss anseelse, og ble utgitt som en av låtene i Rock Band 2 (vi snakker dataspill her, altså..) i 2009. Og det er jo tøft at gutta får en viss kommersiell tupp i ræva..
Andresporet, Fuck School, er mer hissig, pubertal punk. Det er tregreps rock’n’rolla, full fart på bass og trommer, en brølende St. Paul, og et refreng som ikke krever en litteraturanalytikers tolkninger. Her ”hutes” alle til helvete, og mer klarer jeg ikke å få ut av budskapet. Men det er vel mer enn nok..? Bob lirer av seg en tung og lekker liten solo, og det liker vi. Han er en presis djevel som ikke spiller mer enn han trenger.
Stuck In The Middle er en slags Ramones-låt som er bola opp på en dose Motörhead. Riffet er tungt som faen, og tror dere ikke luringen Westerberg klarer å minne litt om Lemmy innimellom vrælene sine, og det er aldri dumt. Bob serverer en særdeles skakk og skitten liten melodilinje midtveis, mens halvbroren spiller på sine fire strenger like hardt og brutalt som Mr. Kilmister. Teksten gir stort sett seg selv, og det handler vel i bunn og grunn om utagerende festing, som jo ”er sånn som ungdommen liker”..
Burgers on the grill
Oh what a thrill
I got a head full of teeth
Got a pocket full of nothing…
Festlig!
God Damn Job åpner med trommer, før Bob kjører på med et passe fett riff. Dette er nok en kjapp punkerakker, men samtidig den mest melodiøse så langt. Hvis vi trekker fra politiets håpløse innblanding før skiva starter, så er dette den fjerde låten som klokker inn på godt under to minutter. De klarer å få ut budskapet sitt greit på denne tiden, spesielt når dette er så presist som at han må ha seg en jævla jobb og ei jævla dame. Men jeg er jo overbevist om at han bare vil ha 50 % av det..
White And Lazy åpner med et skikkelig deltablues-munnspill, og en Helgen som synger som om han har vært og smugdrukket whiskey hos Tom Waits. Låten bryter med andre ord med de foregående ved å være en småsløy blues, men gutta klarer ikke å ”holde seg” lenger enn 1:50. Da peiser alle fire løs med full speed, og vi er midt i punken igjen. Dette varer i 17 sekunder, så da får vi altså servert skivas første låt som strekker seg over to minutter. Låten er temmelig sikkert en selvbiografisk sak, og handler om å være hvit, sløv og sjuk. Og så inneholder den ei tekstlinje jeg ikke blir klok på, men som forhåpentligvis Johnny har svar på..
I can’t a cannibal
Too fuckin’ weird up to her..
What the fuck!?
Dope Smokin’ Moron åpner brått og brutalt, men klarer kunststykket å slutte mer brått. Mer highspeed punk, mer psykt slit på Chris og Tommy, og mer brøling som skadet stemmebandene til den unge Paul. Nok en gang er analyser av teksten unødvendig, og det er pinadø litt befriende kjenner jeg. Og så er jo følgende melding smått hysterisk..
”Hey, Merle (måten han sier navnet på sier det meste), I was wonderin’… if ya had any ’ludes on ya?”
Så får vi nok en låt, Go, som bryter noe med resten av skiva. For det første er det nærmest for en proglåt å regne, i og med at låten varer i hele 2:29, men i tillegg får vi presentert en låt som er veldig nært beslektet med det The Gun Club drev med på samme tiden. Tommy preger det hele med sin tunge bass, mens Bob ligger kledelig i bakgrunnen med sitt gitarkrydder. Westerberg har roet seg ned 17 hakk, og synger med sin mest behagelige og sarte stemme. Dette er melodiøs 80-tallspop som jeg skulle ønske det fantes mer av. De drev på med mye av det samme i Australia på samme tiden, og kan minne om The Saint, The Triffids og andre herligheter fra Down Under, men selvsagt minner det mest om The Mats. Ei dame oppfordres til å forlate en eller annen no-good type og heller forbli hos hovedpersonen. Det skulle ikke forundre meg om dette handler om vår mann og en eller annen perifer kjenning av ham. Han er liksom troende til å ha drevet på med sånn utuktig oppførsel..
Avslutningslåten på den opprinnelige EP’en er Gimme Noise, noe som burde være en unødvendig forespørsel skiva tatt i betraktning. De åpner og avslutter i noe som kan minne om god, gammeldags metallstil. De støyer som seg hør og bør, og får vel egentlig det de spør om. Bob kjører på med en sekssekunders vrengt solo, Chris hamrer på trommene sine, og Paul tar igjen det tapte fra forrige låt, med renter.. Og teksten? Vel den ender med 3 x Noise, og det er liksom som det skal være.
Debuten fra Rhino inneholdt hele 13 bonusspor, mens ep’en kledelig og klokelig nøyer seg med fire spor. Det første sporet, Staples In Her Stomach, føyer seg pent inn i rekken og kunne lett ha ført til at EP’en ble kalt Stink: ”Kids Don’t Follow” Plus Eight. Altså snakker vi om en kjappis, en punker og en typisk tidlig The Mats-låt.
Neste låt ut, derimot, er en gammel klassiker av en av mine helter (og tydeligvis en av St. Paul sine óg), Hank Williams. Countryens forfylla hedersmann hadde garantert nikket anerkjennende til denne kjappe og rølpete versjonen av låten, som inneholder et strøkent mellomparti, eller en bridge som det heter på norsk, og som beviser at det bor opptil flere cowboyer i disse gutta også. Og det liker jeg..
De får også plass til tidenes første rockelåt, (We’re Gonna) Rock Around The Clock, udødeliggjort av Bill Haley og kometene hans. En artig punkabillysak, som om ikke annet beviser at guttene hadde det usannsynlig artig i studio til tider. De gjør det meste av avslutningen, og mye mer til.
De siste lydene på denne utgaven er låten You’re Getting Married, en låt Westerberg måtte gjøre solo. Det er kun han og gitaren som serverer låten som de andre gutta mobbet og ikke ville ha noe med å gjøre. Som St. Paul har sagt i intervjuer så ville ikke Bob vite av låter som ikke oset av rock’n’roll, Chris ville ikke kjøre takta hvis låten ikke var catchy nok for ham, mens Tommy måtte høre noe ”moderne” i en sang for å få tenning. Dette er en rolig og behagelig låt som sorterer under merkelappen akkustisk ballade, og ble altså møtt med tre stykk kalde skuldre, så her var Westerberg ”on his own”. You save that for your solo album, Paul. It ain’t The Replacements (Bob Stinson), var holdningen. Og godt var det, for dette er en virkelig perle, en höydare som det var helt greit å vente en seksuell lavalder på, og dette er kanskje skivas sterkeste spor i mine ører. De som ikke synes dette er The Mats som det bør lyde har pinadø gått glipp av noe viktig, samtidig som de må ha ørene fulle av øresus. Ikke bare synger han strålende energisk, men han viser at han kan rufse herlig på gitaren sin, og kan minne om Billy Bragg rent teknisk og i uttrykk. En strålende avslutningshymne på en kraftig undervurdert utgivelse.
Jeg har sett noen anmeldelser av denne utvidete EP’en, og der et noenlunde samlet kritikerkorps mener at det bare er åpningssporet som er noe å samle på, mener jeg at de er på bærtur. Ikke fordi de tar feil med tanke på åpningssporet, alle har nå skjønt at gutta kan åpne album, men fordi vi her finner den suverene Go, spreke White And Lazy, dødskule Stuck In The Middle, en masse hissig hardcore punk, og festlige tekster som ga dem anledning til å være pubertale og enkle. Og når denne versjonen inneholder to så strøkne coverversjoner som den gjør, samt en himmelsk avslutning, så fortjener Stink rett og slett et langt finere ettermæle.
Johnnys “Stink” spillelister: Wimp || Spotify.
“Kids Don’t Follow”:
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=unscwO3qWbE[/youtube_video]
Radiointervju + “You’re Getting Married”:
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=unscwO3qWbE[/youtube_video]