Verden har ventet i åtte år på denne platen. Og kjære Gillian Welch. Hvis det er slik at det tar åtte år å lage en plate som “The Harrow and The Harvest” så er det HELT greit. Jeg erklærer herved at du har blankofullmakt til å Ta Den Tiden Du Trenger ved enhver anledning.
Det er en ting at vi blir litt utålmodige av og til, men jeg lover å ikke mase. For nå vet vi at Gillian leverer, og alltid vil levere.
Til tross for jevnlig turnering, både som Gillian Welch & David Rawlings og som Dave Rawlings Machine – samt gjesteopptredner med alt fra Tom Jones og Jerry Lee Lewis til Emmylou Harris og The Decemberists, så har vi jo lurt litt. “Hvorfor kommer ikke plata?”. “Er hun tom for låter?”. Hvorfor, hvorfor, hvorfor…
Og nå har vi altså fått svaret. DERFOR! Genial kunst tar tid, og hvis det er EN plate i 2011 som er genial i sin enkelhet, hvis det er EN plate som er kunst i all sin storhet – så er det The Harrow and The Harvest.
Dette er en typisk plate som krever litt tid av lytteren. Den krever at man setter seg stille ned og LYTTER. Den krever et minimum av innsats, men det man får igjen er så uendelig mye mer. Det lydlandskapet Gillian & Dave har laget, helt nedstrippet – er samtidig så stort og omfattende at man bare sitter og måper når detaljene trår frem.
Og Dave Rawlings er viktig her. Gillian alene er fantastisk i seg selv, men Gillian Welch & Dave Rawlings er intet annet enn en utrolig åpenbaring. Mannen kunne gjerne vært definisjonen på gitarvirituos, med et eget kapittel i ordboka. I denne sjangeren er det vel bare Buddy Miller som kan matche mannen, etter min oppfatning.
Som min gode venn Jan Eiesland fra bloggen No Deal Music twittret når han hørte platen før første gang:
“Herregud Dave Rawlings, klirrer det aldri i båndene dine?”
The Harrow and The Harvest er en veritabel maktdemonstrasjon, og Gillian Welch befester effektivt sin plass som en selvskreven #2 på listen over største nålevende kvinnelige stemmer. Kun forbigått av Emmylou Harris.
Og låtene da… herregud for noen låter! Det finnes ikke et svakt punkt på denne platen. Melodier som låtskrivere ville dødd for å kunne lage. Og tekster som er så perfekte og oppslukende at det føles som en bok vi ikke klarer å legge fra oss. Og en produksjon som er så enkel og samtidig så innfløkt at vi bare kan bøye oss i støvet.
Foreløpig favoritt er “Silver Dagger”, tett fulgt av “The Way It Goes” – før resten av låtene deler tredjeplassen. Jeg blir litt svimmel bare ved tanken på dette, og gleder meg til neste plate om en åtte års tid. SÅ får vi bare håpe norske konsertarrangører vet å hente disse to tilbake til landet – nå som de har nye låter å presentere for oss.
Platen er forlengst tilgjengelig på Spotify, og er i butikkene på cd eller mp3. Gillian har også lovet at den kommer på LP i løpet av høsten.
Hør “Silver Dagger”:
[media id=280 width=650 height=20]
Hør “The Way It Goes”:
[media id=281 width=650 height=20]
