Årets beste plater 2013 – Rune Letrud

2013 har vært et snodig år fullt av motsetninger. Noen av mine beste venner og nærmeste familiemedlemmer har forlatt planeten jorden, mens jeg som småbarnsfar samtidig får se to små duracellkaniner vokse opp og oppdage verden på sin egen måte. Vi slo i februar sammen bloggene Musikkbloggen Hør nå… hør nå! og No Deal Music til Dust of Daylight, og vi stiftet Dust of Daylight Live. Jeg har fått møte en rekke av mine største musikealske helter, og sett en rekke fantastiske konserter. Og utgangspunktet for de fleste av disse positive tingene kommer fra Dust of Daylight, de fantastiske folkene som skriver denne bloggen sammen med meg, de utrolige musikerne og frivillige som atter en gang lagde verdens beste Backyard Barbeque Festival, og ikke minst alle artistene og medhjelperne som har bidratt til å gjøre Dust of Daylight Live sitt første år til en gryende suksess.

Og når året nærmer seg slutten så er det EN ting som gjelder: Lister, lister, lister. Alle vet at musikknerder elsker lister. Ikke bare liker vi å lage lister for oss selv, men vi elsker å lese andres lister – og ikke minst være ravende uenig i dem. Hvert år forbanner jeg meg på at dette er siste året jeg lager årsliste. Hvert år er det en gjeng snublehoder som legger ut lister med fullstendig feil konklusjoner over hele internett. Så da må jeg som vanlig ut og korrigere.

I år har Jan “Mr. Walker” Eiesland skåret beinhardt gjennom og innskrenket mine noget frie tøyler i forhold til årslister i redaksjonen, og tok ansvar for å få på plass en samlet liste. Alle levérte inn sin topp 10, og Jan brukte god gammeldags Grand Prix-poenggivning for å komme frem til en liste over redaksjonens favoritter.

Personlig har jeg hatt stort utbytte av å lese de enkeltes lister, da de inneholder plater jeg forstår at jeg ikke har gitt nok oppmerksomhet. Plater som garantert ville trengt seg inn på min egen liste, hvis jeg ga dem en sjanse. Så urettferdig er altså verden. Og så subjektive blir altså slike lister. JEG skal i hvertfall sette meg ned i julen og lytte til noen av mine medskribenters favoritter, og deretter gremmes over at jeg har latt disse platene slippe forbi meg.

Så håper jeg at du, som leser dette, vil finne noen godbiter på min liste som du ikke har fått med deg i løpet av året. Ved siste opptelling så hadde jeg vært innom over 600 plater i år, med smått og stort. Og selv om mesteparten kan klassifiseres som den musikalske ekvivalenten til tørka snørr, så har 2013 vært ett av de beste årene for sjangrene vi fokuserer på her på Dust of Daylight på mange mange år. Og etter fjorårets noe skuffende utbytte på platefronten, så har 2013 virkelig levért.

Det har vært vanskelig å velge topp fem i år. Topp fem utkrystaliserte seg tidlig, men likevel var rekkefølgen vanskelig å bestemme. Og den har endret seg underveis. Frem og tilbake. Men jeg tror jeg kan stå inne for det endelige resultatet.

Listen min er like mye en “Disse platene har jeg spilt MEST i år”, som en liste over årets beste plater. Det to elementene går gjerne hånd i hånd, men av og til er det da også andre valg som spiller inn og gjør at noen plater spilles mer enn andre – og dermed gjerne havner litt lengre opp på listen…

OG  – la oss ta dette først som sist: DENNE LISTEN UTGJØR DA EN LITEN DEL av musikken jeg har hørt på i 2013. PLATENE ER I HOVEDSAK PLUKKET FRA DE SJANGERNE SOM LIGGER INNENFOR DUST OF DAYLIGHTS KJERNEOMRÅDE. Jeg har hørt på (og likt) både jazz, barnemusikk, klassisk, elektronika (okei, ikke likt SÅ godt da), rock og blues. De som vil finne lister som hevder at James Blake, John Mayer og Lady Gaga har gitt ut plater som er tilpasset de som bruker musikk som bakgrunnsstøy, kan besøke Dagbladet og VG og sånt. Denne listen er for de som LYTTER, og som setter pris på tekster som har et genuint innhold utover en rekke med løselig sammensatte ord som til en viss grad rimer og forsøksvis passer til en melodi.

Okei – da er den unnagjort, så slipper jeg akkurat den diskusjonen på Facebook i ukene fremover.

Årets Beste Plater 2013:

50. The Dexateens – Sunsphere.
Denne sparker rett og slett bare rumpe!

Les anmeldelsen. Lytt på Spotify.

 

49. The Westies – West Side Stories
Michael McDermott har dannet band, og har spilt inn et knippe av sine sololåter i ny tapning. Denne platen hadde befunnet seg milevis høyere på listen hvis den hadde inneholdt nytt materiale. Dette er selvsagt bare en forsmak på hva som vil komme fra The Westies, men den låter så bra at den forsvarer en plass på listen likevel.

Info hos Michael McDermott. Kjøpes på CDBaby (Kun EP) eller hos Michael. Mer info på Westiesmusic.com.

48. Pokey LaFarge – Pokey LaFarge
Den Ken Secor (ex. Old Crow) produserte platen til Pokey er vel strengt tatt bedre enn en 49. plass, men den har av uforståelige grunner blitt litt lite spilt i år. Den må uansett anbefales!

Les mer hos Pokey LaFarge, hvor du også kan kjøpe platen: pokeylafarge.net

47. Jerry Lindqvist – Homegrown Soul
Jerry er ute med en ny langspiller som vi kommer tilbake til så snart som mulig. Den låter utrolig bra, og han har tatt sjumilssteg som låtskriver siden vi skrev om hans forrige plate “Rivertown” i 2011.

Linker til steder å kjøpe plata finner du hos Jerry Lindqvist. Albumtrailer. Platen på Spotify.

46. Drag The River – Drag The River
Amerikas ultimate bar-band, som er alt for bra til å klassifiseres som et bar-band er endelig tilbake med ny plate. Og på Drag The River så låter de jaggu bedre og friskere enn de noen gang har gjort.

Plta får du hos Last Chance Records. Mer info på DragTheRiver.com. Platen på Spotify.

45. Arliss Nancy – Wild American Runners
Nok en plate som har blitt spilt ufortjent lite. Arliss Nancy sparker rumpe som ingen andre, og fortjener å bli hørt! Do it!

Kjøpes og høres på Bandcamp. Eller på Spotify.

44. Lodvar – Home
Min gamle venn Bjørn Lodvar Larsen ga ENDELIG ut platen vi har mast om i 25 år. Spekket av gode tekster, fengende melodier og utsøkte arrangementer, så er Home en respektabel solodebut, som lover godt for kommende leveranser fra den kanten.

Les vår anmeldelse. Kjøpes blant annet på Bandcamp. Følg Lodvar på Facebook.

43. Neko Case – The Worse Things Get, The Harder I Fight, The Harder I Fight, The More I Love You
Neko Case. Hva kan man si… for en dame. For en stemme. Og NESTEN “for en plate”. Men ikke helt perfekt denne gangen heller. Likevel verdt å bruke tid på! Mye tid!

Kan kjøpes via Nekocase.com. Hør platen på Spotify.

42. Patty Griffin – American Kid
Fantastisk plate fra en av mine favoritter, som etter bidraget på kjæresten Robert Plants skuffende Band of Joy viser Hr. Plant akkurat hvor skapet skal stå. Patty blir bare bedre og bedre, og har endelig fått bred appell (selvsagt mye på grunn av Hr. Plant, men før eller siden ville vel verden våknet uansett). Hør platen på Spotify.

41. Kacey Musgraves – Same Trailer Different Park
Kacey har liksom vært den store snakkisen, og beviset på at det fortsatt lages genuint bra country. Frk. Musgraves er fortsatt i ferd med å finne formen, og funker foreløpig best i solo/duo-format live, men med den hektiske turnévirksomheten hun bedriver, så vil vel også liveshows med fullt band nå opp til nivået på platen.

Hør platen på Spotify.

40. Steve Martin & Edie Brickell – Love Has Come For You
Denne måtte jo bare på listen. Jeg er veldig glad i Edie Brickell, og samarbeidet med Steve Martin fungerer overraskende bra. Bluegrass så det holder!
Les vår anmeldelse. Hør platen på Spotify.

39. Halden Electric – Women
Et utrolig dobbeltalbum fra Halden Electric, som fort hadde snust på topp 10 og bedre hvis engelskuttalen hadde vært like god som tekstene.

Les vår anmeldelse. Kjøpes hos Rootsy.

38. The Coal Men – Escalator
Dave Colemans Cole Men ble tatt under vingen av Todd Snider i år, og har velfortjent nådd ut til et større publikum enn tidligere med sin Escalator. Full av gode tekster og snedige melodier, så er dette virkelig verdt å sjekke ut!
Les vår anmeldelse. Kjøpes på Bandcamp.

37. Guy Clark – My Favourite Picture of You
Medredaktør Jan innprentet tidlig viktigheten av Guy Clark, og hans status som låtskriver er umulig (og ikke minst uønskelig) å ignorere. Årets bidrag til platebunken er steikandes god, og noe enhver tekstnerd bør plukke opp.
Les vår anmeldelse. Høres på Spotify. Kjøpes hos Guy Clark.

36. Asbjørn Ribe & De – 1400 Ski
Hr. Asbjørn Ribe tok med seg bandet sitt i studio, og kom ut igjen med 1400 Ski. Dette er den beste soloplaten fra Ribes fingre, der personlige funderinger utgjør grunnfjellet som bygger resten av platen.
Les vår anmeldelse. Lytt på Spotify.

35. The Reneaus – The Season
Jeg falt pladask for The Reneaus da de ga ut Room for Roses i 2011. Og dette har bare blitt forsterket med den herlige The Season. Som til alt overmål finnes på deilig vinyl.
Les vår anmeldelse. Lytt til Spotify. Kjøp platen på Bandcamp (CD/Vinyl)

34. Luke Winslow-King – The Coming Tide
Det dukker opp stadig flere artister som kjører full retropakke på en genuin og så alt annet enn arrangert måte enn Mumford & Crap. I den totalt motsatte enden av kvalitetsspekteret hva Mumford angår, så finner vi den utsøkte Luke Winslow-King og en veritabel tidsmaskin av en plate.
Les vår anmeldelse. Kjøpes hos våre venner i Bloodshot. Lytt på Spotify.

33. Anders Bjørnvold – Storkar
Storkaren fra Sørum fikk æren av være første norskspråklige artist på Rootsys label, og forvaltet den æren på ypperlig vis. Kanongode tekster og fett lydbilde gjør denne til en jevnlig spilt plate i heimen.
Les vår anmeldelse. Kjøpes hos Rootsy eller Bandcamp. Lytt på Spotify.

32. Ha Ha Tonka – Lessons
Det var vel ca. 85 av 90 publikummere på årets Backyard Barbeque Festival i Bergen som ikke helt trodde sine egne ører når fyrverkeriet fra Kansas City traff dem som et ekspresstog i mai i år. Århundrets booking, som medførte at bandet solgte et helt uanstendig antall plater etter konserten – fikk en ny fanskare i Bergen denne maikvelden. Og når den nye platen Lessons kom ut, så beviste de at det de levérte i Bergen ikke var tilfeldig…

Les vår anmeldelse. Kjøp hos Ha Ha Tonka. Lytt på Spotify.

31. Mary Gauthier – Live at Blue Rock
Jada. Jeg veit at det egentlig ikke er lov med liveplater på årslister. Men i fjor fikk Jason Isbell være med, og i år må rett og slett Mary få være med – rett og slett fordi den er helt overjordisk bra! OG den finnes på vinyl. Get it!
Les vår anmeldelse. Kjøpes hos Mary. Lytt på Spotify.

30. Shooter Jennings – The Other Life
Shooter har levért et par gode plater på rappen nå, og The Other Life er nok et godt produkt fra mannen som har brukt en god del av livet på å finne sin egen plass i den musikalske verden. Det kan virke som om Shooter er på sporet nå…

Les vår anmeldelse. Kjøpes hos Shooter. Lytt på Spotify.

29. Left Arm Tan – Alticana
Utrolig band. Utrolig plate, og en selvfølge for alle som er glad i gode tekster og skikkelig kjøremusikk. Sugende melodier som kan minne om Reckless Kelly på sine beste dager, og en plate som må være laget med bilkjøring for øyet.

Les vår anmeldelse. Kjøpes hos CDBaby. Lytt på Spotify.

28. Rod Picott – Hang Your Hopes From A Crooked Nail
Hr. Picott besøkte Bergen i høst, og levérte et knippe låter fra sin nye plate Hang Your Hopes On A Crooked Nail. Platen er ute i Europa, men foreløpig ikke i USA. Det er nok en glitrende plate fra Hr. Picott, som vi kommer nærmere tilbake til her på Dust of Daylight!

27. VON – Ein Fot Innafor
Bandet fra Heidal og Otta er for tiden alt det Hellbillies ikke er. De har intensiteten, spillegleden og ikke minst tekstene som de aldrende herrer fra Hallingdal virker å mangle i disse dager. Fortsetter det som dette, så har disse gutta en strålende fremtid…

Les vår anmeldelse. Lytt på Spotify.

26. The Milk Carton Kids – The Ash & Clay
Vår tids Simon & Garfunkel sier mange. Disse to unge herrer har selvsagt ikke låter av Paul Simons kaliber, men lyden og harmoniene har gjort dette til et fenomen og en plate jeg har spilt titt og ofte i året som har gått.
Les vår anmeldelse. Lytt på Spotify.

25. Daniel Romano – Come Cry With Me
Kongen av retro-country for tiden. Daniel Romano er alt Nashvilles råtne musikkmaskin ikke er. Gnistrende country slik vi skulle ønske det var flere som laget.
Les vår anmeldelse. Lytt på Spotify.

24. Lars Winnerbäck – Hosianna
Årets største skuffelse kom fra Lars Winnerbäck. Det er en ulempe å glede seg til nye plater, men Lasse svikter jo aldri. Plasseringene til denne platen er helt og holdent basert på side B på vinylen. Hadde hele platen vært like bra som side B, så hadde dette vært årets plate – uten noen som helst tvil.

Lytt på Spotify.

23. Robert Moses & The Harmony Crusaders – Self Developing Country
Seint oppdaget, men vi vet hva Fru Pigallop sa: “Bedre sent, enn aldri!”. Platen fra Robert Moses & The Harmony Crusaders bante seg vei inn på årslisten etter at den egentlig var ferdig. En utrolig spennende plate, der stemningene er forankret i Robert Moses’ stemme, og samspillet med Freddy Holms fele og Malin Pettersens vokal.

Les vår anmeldelse. Kjøp blant annet hos Robert Moses. Lytt på Spotify.

22. Seven Doors Hotel – The Arcade
Seven Doors Hotel har begått karrierebeste, og The Arcade sementerer SDH som landets beste alt.country-band. For et band som allerede har vært The Jayhawks, så er det vanskelig å nå stort høyere på alt.country-himmelen, men SDH gir oss her en plate som er spekket med i overkant gode tekster, og som gnistrer av spilleglede. Platen er en fryd for både øyne og ører, og bare stuntet med å reise rundt i Oslo og levére den på døra til de som bestilte plater er verdt plassen alene.

Les anmeldelsen. Kjøpes hos Seven Doors Hotel. Lytt på Spotify.

21. Erik Lukashaugen – Av en sliters memoarer
En annen norsk godbit kom fra Erik Lukashaugen, som Johnny heldigvis omtalte på bloggen. Ellers frykter jeg at den ville glidd ubemerket forbi mine ører. Lukashaugen har tonesatt Hans Børlis udødelige tekster om dagligliv og slit for “folk på skogen”, og gjør dette med en pondus om respekt som virkelig utmerker seg i årets platebunke.

Les anmeldelsen. Lytt på Spotify.

20. Have Gun, Will Travel – Fact, Fiction or Folktale
Have Gun, Will Travel fortsetter sin personlige opptur på Fact, Fiction or Folktale. Bandet fra Florida levérer nok en gang karrierebeste, og som kollega Bryan hos Ninebullets sa; “Jeg går egentlig bare og venter på at disse gutta skal fucke det til, men så blir platene deres bare bedre og bedre istedenfor”.

Les anmeldelsen. Kjøp hos Have Gun, Will Travel. Lytt på Spotify.

19. Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Memory Lane
Olav Larsen har gitt oss en av årets beste LPer og også en av året beste EPer sammen med Aaslandbrothers. Låtene og harmoniene og tekstene og … rett og slett helheten på denne platen gjør at den stadig blir plukket frem for et spinn eller to. Hadde den eksistert på vinyl, så hadde den trolig blitt spilt oftere (og sikkert oppnådd enda høyere plassering).

Les anmeldelsen. Kjøp hos Olav Larsen. Lytt på Spotify.

18. Bendik Brænne – How To Fake It In America
Årets nest beste norske plate kom temmelig overraskende på undertegnede. Brænnes posisjon som saksofonist blant annet for ORBO var velkjent, mens hans talent som låtskriver og musiker innenfor en utvidet Americana-sjanger kom litt brått på. Har du ikke sjekket denne, så er det forlengst på tide!

Les anmeldelsen. Lytt på Spotify.

17. Mando Saenz – Studebaker
Jeg falt pladask for samspillet mellom Saenz og Kim Richey på denne platen, og har latt denne gå jevnt og trutt i bilen. Låtene og harmoniene er det viktige her, og sørger for høy plassering på lista.
Les anmeldelsen. Lytt på Spotify.

16. Drive-By Truckers – Alabama Ass Whuppin’
Jada. Jeg vet det. Men jeg driter i det, for det er Drive-By Truckers. Endelig på vinyl, og mesterlig remastret. Fantastisk!

Lytt på Spotify.

15. Blue Rodeo – In Our Nature
Blue Rodeo skuffer aldri. Ei heller på In Our Nature, som ble innspilt på samme sted og på samme måte som mesterstykket “Five Days In July”. Blue Rodeo feiret 25 år som band i år, og levérte nok en kanonplate hvor Greg Keelor virkelig skinner.

Les anmeldelsen. Lytt på Spotify.

14. Stephen Simmons – Hearsay
Vår gode venn Stephen Simmons ga ut platen Hearsay, som er hans lille hyllest til countrymusikken han vokste opp med. Et prosjekt som vokste ut av en gjeng musikeres lemfeldige omgang med gitarer og whiskey, og ble til en innertier av en plate – spekket med gode tekster.

Les anmeldelsen. Kjøp platen. Lytt på Spotify.

13. Reckless Kelly – Long Night Moon
Endelig var Reckless Kelly tilbake der jeg liker å ha dem. Med sin første plate på eget selskap, så viser de at de fortsatt er et countryrock-band å regne med – etter (for min del) to meget skuffende plater.
Les anmeldelsen. Kjøp platen. Lytt på Spotify.

12. The Backsliders – Hicktopia EP
Jada. Jeg vet det. Denne er gammel. På en måte. Men det er BACKSLIDERS! Og de er gjenforent! Så jeg driter i det. Hicktopia er utgitt i 2013, selv om den ble innspilt for en evighet siden. Så det holder for meg. For fy slakte skinn så bra dette bandet var og ER. Nesten så denne burde fått førsteplassen bare fordi det er Backsliders. Kjøp platen.

11. Drew Kennedy – Wide Listener
Drew Kennedy er en av mine favorittforfattere i denne verden. Han skriver så billedlig og levende om karakterer han kjenner og møter, og formidler det med en helt utrolig stemme. Wide Listener er hans beste plate til nå, og åpningsliten “Age and Color” er en av årets aller ALLER beste låter. Jeg kan egentlig ikke anbefale denne (og forrige) plate nok.

Les anmeldelsen. Kjøp platen. Lytt på Spotify.

10. Austin Lucas – Stay Reckless
Austin Lucas tok like så godt med seg Glossary og laget et av årets aller aller beste album. For en plate. For en artist. For et band. For noen låter. FOR noen tekster. Og SOM vi gleder oss til Europaturné i mars!

Les anmeldelsen. Kjøp platen. Lytt på Spotify.

9. Israel Nash Gripka – Rain Plans
Vår gode venn Israel Nash måtte skuffe et sultent Bergenspublikum, men levérte varene i resten av Norge – når han i høst endelig besøkte Norge med fullt band. Neil Young har vært en fellesnevner for Rain Plans, og det er bred enighet om at dette er platen Neil Young kunne gitt ut et sted rundt Everybody Knows This Is Nowhere. Uten å kopiere Neil, så har Gripka laget en fantastisk plate full av gode låter og herlige gitarer. Neil Young måtte også avlyse Bergenskonserten sin i sommer – men kommer tilbake neste år. Vi håper Gripka snart gjør det samme… (hører du, Vibeke? Vi venter!)

Les anmeldelsen. Kjøp platen. Lytt på Spotify.

8. Holly Williams – The Highway
Holly Williams har en enorm bør på sine skuldre, som hun håndterer på mesterlig vis. Et knippe utsøkte plater ble i år toppet av den enorme The Highway. En hyllest til veien, turnélivet og familien. Låten “Waiting For June” er bortimot det nydeligste som er festet på plate noen sinne. Uten denne platen i platehyllen, så er egentlig platesamlingen lite verdt…

Les anmeldelsen. Lytt på Spotify.

7. Hakan Markussen – The Track
Årets beste norske album med temmelig god margin. Den etterlengtede platen fra Hakan Markussen ble toppet av hans fantastiske opptreden på Backyard Barbeque Festival i år, og sementerte statusen som ikke bare årets beste norske, men samtidig et av årets aller beste album, som lenge snuste på topp5 på listen. Fullspekket av gode tekster og herlige melodier, trygt rattet i mål av alltid eminente Rune Berg – så er dette en selvskreven plate under juletreet for enhver som liker GOD musikk og gode singer/songwriters.

Les anmeldelsen. Kjøp platen. Lytt på Spotify.

6. Caitlin Rose – The Stand In
Caitlin Rose begikk karrierebeste i 2013, da hun ga ut The Stand In. Energisk musikk, gode tekster og en sjarm som bare fosser fra rillene. Spekket med fengende melodier, og i perioder så bra at det er bortimot ulovlig. Flere av låtene har gått på repeat i bilen i sommer, og hun har vist seg som et ytterst hyggelig musikalsk selskap på kryss og tvers i ferienorge. Les anmeldelsen. Kjøp platen. Lytt på Spotify.

5. Robbie Fulks – Gone Away Backwards
Robbie Fulks har laget sin beste plate til nå. Et utsøkt countryalbum som ikke bare viser tekstforfatteren Robbie Fulks fra sin beste side, men også instrumentalisten Robbie skinner her. Han har på denne platen lagt tulletekstene helt bak seg, og er mer alvorlig – men likevel med et humør som er smittende og helt eksepsjonelt. Jeg var så heldig å tilbringe noen dager i Hr. Fulks’ selskap i sommer, og en hyggeligere fyr skal man lete lenge etter. Platen selger i bøtter og spann Over There, og kombinert med returen til Bloodshot – så er dette et karriereoppsving av enorme proposjoner for en artist som urettferdig har havnet litt i bakleksa hos mange. ENDELIG har folket fått øynene opp for mannen igjen, og konserten han holdt i Bergen i år er uten tvil Årets Konsert.

Les anmeldelsen. Kjøp platen. Lytt på Spotify.

4. The David Mayfield Parade – Good Man Down
Jeg er evig takknemlig for at medredaktør Jan Eiesland introduserte meg for denne platen. Jeg har hatt enorm glede av denne i år, og til tross for at den etterhvert har sklidd ned til 4. plass på listen, så er det kanskje platen jeg har spilt mest i 2013. Den har en stemning som er helt unik, og den litt vindskeive produksjonen og vokalen gjør meg varm i hele kroppen av glede. Dette er følelsesmessig årets beste plate, men fornuft og objektivitet må få et ord med i laget – og da får den 4. plass. Jeg vurderte lenge delt 1.plass på plass 1-5 i år, men fant ut at det ble litt for feigt… Hadde den eksistert på vinyl så hadde den vel tatt førsteplassen…

Les anmeldelsen. Kjøp platen. Lytt på Spotify.

3. Son Volt – Honky Tonk
Når Jay Farrar først samler Son Volt igjen, til Son Volt v 4.1 eller hvor vi nå har endt opp, så gjør han det til gangs og vel så det. Årets overlegent beste countryalbum hyller Bakersfield-soundet så gåsehuden spretter. Jays vokal, Mark Spencers pedal steel og Justin Branum og Gary Hunts felespill kombinerer så utrolig at det er vanskelig å se hvordan dette kunne bli gjort bedre. Som Tom Skjeklesæther sa det : «Jay Farrar har skrevet elleve sanger som alle må få plass på en kommende best-of». For Jay briljerer på denne platen. Vokalen hans er gnistrende, og tekstene hans er ren poesi. Selvskreven på pallen, og det sier litt om de to andre hvor bra DE er, når denne må ta til takke med 3. plass. Anmeldelsen min var overstrømmende, og det var FØR jeg hørte vinylen. Jeg har aldri hørt maken til vinylplate noen sinne. Mastringen som er gjort for den vinylplaten er perfeksjonisme, og hvis noen i fremtiden lurer på forskjellen på cd-lyd, mp3-lyd og vinyl-lyd – så er det denne platen som vil bli brukt som benchmark.

Les anmeldelsen. Lytt på Spotify.

2. Jason Isbell – Southeastern
Jeg vurderte et øyeblikk å diskvalifisere Jason Isbell. Southeastern har en veldokumentert feil på vinylen, som gjør den uspillbar. Noen få eksemplarer fra en pressing virker å være ok, men de fleste har overstyrt vokal, og låter dass. Plateselskapet har velvillig byttet tre av mine kopier, uten at jeg har fått en vinyl som låter bedre enn mp3-filene.
Men så har vi det faktum at Jason Isbell har laget sitt livs beste plate. Konserten hans i London var noe av det mest fantastiske jeg har opplevd, og jeg måtte rett etterpå spille gjennom 1.plassen på denne platen, for å dobbelsjekke at den faktisk var så bra som jeg mente. Southeastern er full av sterke, personlige tekster – og Jason har tonet ned gitarøset sitt, og latt tekstene få all plass. Det har samtidig gjort underverker for stemmen hans, som er bedre enn noen gang. Det hjelper selvsagt at han har sluttet å drikke og at stemmen får hvile av og til. For maken til utvikling skal man lete lenge etter.

Les anmeldelsen. Lytt på Spotify.

1. John Moreland – In The Throes
Årets soleklare ener. Helt og holdent på grunnlag av tekstene. For en tekstnerd så går John Moreland alle andre høy gang, og har levért på et helt sinnsykt nivå siden jeg oppdaget ham for noen plater siden. Låten “Nobody Gives A Damn About Songs Anymore” er årets aller beste låt, og In The Throes som helhet er ubestridt Årets Album.

Les anmeldelsen. Kjøp platen. Lytt på Spotify.