Det er vel ikke Teitur Lassen fra Færøyene folk tenker på når de hører navnet “Teitur”. I et land der Teitur Thordarson har satt sitt preg på fotballen på godt og vondt, så blir han vel fort fokus når navnet kommer opp.
Men Teitur Lassen, som bruker fornavnet sitt som artistnavn, går i hvertfall sin navnebror en høy gang musikalsk. Om han er like god/dårlig som trener er en helt annen sak.
Teitur har nettopp kommet ut med en ny plate, men før den blir anmeldt her på bloggen så må jeg rett og slett få folket til å oppdage hans debutplate, den fantastisk stemningsfulle “Poetry & Aeroplanes” fra 2002.
Jeg oppdaget platen via en eller annen blogg, og ramlet pladask for stemningen i låtene hans.
Fra plata starter med sampla trommer på “Sleep With The Lights On” til den avslutter med “Halfway Between” så er den en reise i stemning og fantastiske tekster som jeg sjelden har hørt på en debutplate.
Jada, jeg sa sampla trommer. JEG hører på en plate med sampla trommer. Og liker den. Og anbefaler den til andre. Verden står neppe til påske.
Teitur skriver sinnsykt gode tekster, og synger med en slags rolig intensitet som det ikke er mange forunt å gjenskape.
“I still sleep with the lights on
I still stay up late alone
I still love another one
I still sleep with the lights on”
Platen er nydelig produsert, og selv om grunnlaget helt klart er veldig akustisk – så er den hele veien krydret med ekstra instrumentering som gjør at det aldri blir kjedelig.
Jeg er sjelden noen fan av store strykerarrangementer, men av og til kler det en låt og sørger for at det hele blir perfekt. Og på den måten smyger denne platen seg avårde. Den fantastiske “I Was Just Thinking” er ingenting annet enn perfeksjon der den forsiktig tusler avgårde – Lassen, en kassegitar og noen særdeles godt plasserte strykere langt i bakgrunnen – samtidig som de likevel er hørbare nok til at de krydrer låten helt perfekt.
Når den så avløses av tunge strykere som backer Teitur og en fyldig vokal i “You’re The Ocean” så er det plutselig akkurat det som skal til for at dette ikke blir nok en ensformig “Singer/Songwriter”-plate.
Temaet på platen er enkelt nok, gutt møter jente, gutt savner jente. Men samtidig skriver Teitur om kjærlighet på en litt forfriskende måte, det blir lite Hjerte&Smerte, og blottet for klisjeer. Og hele veien er det noe med stemningen som han klarer å skape som fanger meg hver gang.
Som i “You’re The Ocean”.
“I’m fire-you’re the ocean
I’m energy-you’re the rhythm
Love is somewhere in between
What you believe and what you dream
I’m just trying to make you mine
You’re the ocean”
Han fortsetter letingen på kjærligheten i tittelmelodien “Poetry & Aeroplanes”, og demonstrerer også her at han så langt i fra bare skriver rosenrøde sanger om perfect love. Her er vi igjen tilbake med kassegitaren som hovedinstrument. Og Teitur sier:
“Alone in these strange streets
I think that I’ve walked them enough
Poetry and Aeroplanes
I am tired of waiting for love”
Min favorittlåt på platen er “Josephine”. En låt som virkelig demonstrerer stemningen han forsøker å oppnå. Og jeg kan ikke få sagt det nok ganger hvor perfekt produsert denne platen er. Alle instrumenter kommer snikende inn og finner seg plasser akkurat der de passer inn, og understreker hele veien stemmen og tekstene til Teitur.
“She stole, my grandmother’s watch, a treasure to touch
To keep time to herself
Her mind, was a very big house, we got lost there for hours
Until August fell.”
Høydepunktene står i kø, og det er flere av dem på denne platen enn jeg har nevnt til nå. “One And Only” er ett, “Amanda’s Dream” er et annet. Og “Shade Of A Shadow” et tredje. En herlig låt om savn… der Teitur faktisk får det til å høres helt greit ut…
“Could I see you one more time, if its ok if you don’t mind?
I’m the shade of a shadow, baby.
Been thinkin’ bout you tonight, how sweetly you bring light.
You’re the ray of the sun, and I’m the shade of a shadow.”
Jeg kan bare på det sterkeste anbefale denne platen, som du helst kjøper hos Teitur selv – så vet vi at pengene dine havner hos den som fortjener dem mest.
Han har også fire andre plater på markedet som jeg glatt anbefaler. “Stay Under The Stars” fra 2005, den nydelige “Kata Hornid” fra 2007- som jeg ikke forstår en pøkk av, siden han synger på Færøysk. Stemningen er likevel magisk hele veien, og jeg har hørt gjennom platen gang på gang uten å forstå et ord.
I 2008 kom “The Singer” og nå i fjor (og i år) kom “Let The Dog Drive Home”. Den kom da ut i Skandinavia i fjor høst, og i resten av verden kommer den ut i slutten av januar.
Platen finnes på Spotify.
Hør “Sleep With The Lights On”:
[media id=117 width=650 height=20]
Hør “Josephine”
[media id=118 width=650 height=20]
