Sons Of Bill – One Town Away

Sons Of Bill har i “One Town Away” fra 2009 levert en saftig plate som trekker inspirasjon fra rock, rockabilly, americana og alt. country. De tre brødrene Wilson fra Virginia har også etablert seg som et av de hardest arbeidende turnéband i USA, og er for tiden på veien sammen med legendariske Drivin’ n ‘Cryin.

Navnet “Sons Of Bill” er en hyllest til faren, Bill Wilson. Professor, låtskriver og ekspert på sørstatskultur. Og tre av hans seks sønner sier de har lært absolutt alt de kan av denne mannen, så når de i 2006 bestemte seg for å flytte hjem til Virigina for å starte et band så ga navnet seg selv. De tre Wilsonbrødrene er Sam, James og Abe – henholdsvis på gitar, vokal og keyboard. Med seg har de kompisene Seth Green (bass) og Todd Wellons (trommer).

Denne plata minner meg på veldig mange områder om kompisen Jason Isbell. James har mye av det samme spekteret i stemmen, og den er som skapt for lengtende countrytoner og pedalsteel. Det er tydelig at de har hørt litt på Drive-By Truckers opp gjennom oppveksten

Fra platen starter med “Joeys Arms” så er tekstene det som driver platen videre. Brødrene Wilson skriver steikandes godt, og det er synlig allerede fra første låt. Det blir altså mye snakk om tekster i dette innlegget, men med god grunn.

Førstelåten “Joeys Arms” er sørstatene opp og i mente. Joey passer ikke helt inn i småbyen der han bor, og får historien sin fortalt i en mørk liten låt.

Joey’s arm has two tattoos
The stars and bars and “born to lose”
With glassy eyes he waits for rain
Says it reminds him of his wedding day
….
And the dirt underneath the methadone and concrete
Has gotta be more than dust bones
‘Cause the south ain’t gonna rise again
but we’re holding out for Jesus
or so they say on AM radio

Platen tar ellers turen innom kjærlighetssorg, som i “Broken Bottles”. Jeg liker VELDIG godt de første to linjene, der stemmene i hodet hans synger med til love songs selv om han slettes ikke ønsker det selv.

Don’t want to hear another love song
The voices in my head are singing along
Telling me to be the next ex-lover to
die in a gutter alone
I’m just so damn sick of it all
Love letters and alcohol
Broken bottles and pain
Here it goes again

Og i låten “Going Home” er James Wilson på vei hjem fra Chicago til Virginia:

I’ve traveled 900 miles, and got 100 more to go
I’m searching for the steel guitar on AM radio
I can smell the Jasmine and honey suckle on the vine
I get that old familiar feeling rolling south down 29

I’m going home

Vi får også en sterk tekst fra James Wilson og Seth Green, som tar opp de mange skolemassakrene i USA de siste årene, i “Never Saw It Coming”:

The kids all went to school just like any other day
but only Frank and Johnny knew some wouldn’t walk away
After sixteen years of getting kicked and laughed at at the gym
I guess sooner or later it just got the best of them

Låten er ikke et forsvar for de som har utført disse horrible gjerningene, men mer et forsøk på å forstå HVORFOR de har gjort som de har gjort. Og som Wilson sier så er det bare tilfeldigheter som gjør at noen blir drapsmenn mens andre velger alternative veier for konfrontasjon:

It all could have been different, and when all is said and done
You could have been the one who took the bullet, could have been
the one that held the gun

Musikalsk er platen veldig variert, men likevel er det en rød tråd gjennom det hele i rotekte amerikana. Vi får elementer av country, sørstatsrock, rockabilly og reinspikka rock’n’roll. Og som sagt så er det tekstene som er det viktige på denne platen – og vel er noen av dem dystre, men det blir aldri for tungt eller melankolsk. Det er tydelig at Bills sønner vil noe med musikken sin – og James bruker den dessuten til rein egenterapi.

Låtskriveransvaret er fordelt mellom de tre brødrene, men med hovedvekt på låtene til James. Det er helt tydelig på innholdet at det er han som har mest å melde og trolig har gått gjennom mest dritt med tanke på damer og småbyer uten fremtid. Noe som blir enda mer tydelig i “So Much For The Blues”:

I’d rather just lay here alone trapped in my head

Han leverer også nok en av mine favorittlinjer på denne platen, i den lett fortvilende “Rock’n’Roll” – der det blir VELDIG tydelig for oss alle at han har vært i et forhold som kanskje ikke har vært helt sunt. Og den andre linjen her er ren kunst.

You’re the only girl I know make me think that love could save my soul
But country songs don’t end that way and I don’t play rock and roll

Platen avsluttes med “The Song Is All That Remains” der gir de oss et innblikk i tomheten en artist kan føle når showet er over, og et hylende og responsivt publikum har gått hjem.

Melody is like a memory
And it circles back the past
You play your songs while people listen
And you pray to God that it will last

Før de fortsetter:

And when the show is over
And once again you’re all alone
The whiskey bottle is empty
And the girls have all gone home
You’re back out on a lonesome highway
With nothing between you and the rain
And you’re hoping God is still listening
When the song is all that remains

Dette er fantastisk Americana, og anbefales på det sterkeste hvis man liker ting som American Aquarium, Jason Isbell, Drive-By Truckers og Cross Canadian Ragweed. Det eneste negative med denne plata er at den ikke finnes på LP…

Kjøp platen hos cdbaby. com

Hør “Never Saw It Coming”:
[media id=820 width=650 height=20]