Frem Fra Glemselen: Lone Justice – Lone Justice.

I 1985 kom en av de beste platene i historien ut, som samtidig rett og slett ble offer for sin egen hype.
Siden 1982 hadde Lone Justice bygget seg opp et fantastisk rykte som liveband i L.A., og med sin tidlige country-rock stil, som de etterhvert videreutviklet til en slags tidlig cowpunk – og med Maria McKees fantastiske stemme, så var de et band som hadde alle muligheter for å bli gigantiske på det tidspunktet.

Maria McKee var sammen med Benmont Tench, keyboardist i Tom Petty & The Heartbreakers – og han stilte ofte opp som keyboardist på spillejobbene deres. Ved hjelp av en blodfan i Linda Ronstadt så sikret de seg en kontrakt med Geffen Records. Og så startet hypen. Og så tok David Geffen en Jan Fredrik Karlsen, og polerte vekk alle de røffe, unike kantene som ga dem et særpreg. Platen havnet mellom to stoler, eller tre stoler. Den var hverken country, rock eller punk. Men noe helt midt i mellom som verden på det tidspunktet ikke var klar for. Samtidig så er platen noe av det beste som noen sinne er laget. Så NOE må jo Geffen ha gjort riktig når kan overhalte og pusset opp bandet til sitt ønskede lydbilde. Likevel – når man har hørt bootlegene fra perioden 82-86, og ikke minst de tidlige demoene som ble laget før og rett etter kontraktsigneringen med Geffen – så er det åpenlyst at dette bandet var så uendelig mye bedre enn platen viser. Så UTEN polering vil jeg påstå dette hadde hatt potensiale til å bli tidenes beste LP.

På de første demoene for Geffen gjorde de blant annet en cover av «Sweet Jane» som er så intenst fantastisk at selv en sindig mann som Lou Reed må ha gått rundt med spontanereksjon i flere dager første gang han hørte den. Tidlige versjoner av Merle Haggards «Workin’ Man Blues» og «Someone Told My Story»  er intense og VELDIG country, og gradvis hører man et band som er i ferd med å finne seg selv – og når man hører konserter fra ’84 og ’84, der de gjør låter som «East Of Eden» og Stones «Shine A Light» som bare blåser det lille håret jeg har igjen av hodet.

Uansett, gjort er gjort – og innspilt er innspilt. Platen «Lone Justice» kom ut i 1985, etter tung hyping i musikkpressen. OG trynte ganske kraftig. Den nådde aldri høyere enn 52. plass på Billboard og 52. plass på Amerikanske countrylister – og til tross for releaseturné som supportband for U2 så var det liten interesse å spore hos det platekjøpende publikum. USA er ganske strengt sjangerdominert, og har jo egne hitlister for alle sjangere – og et dertil ofte ensporet publikum. Og platen traff hverken countrypublikumet eller rockpublikumet. Til tross for utsøkte låter som «East Of Eden» og countryrockperlen «After The Flood» – der man hører VELDIG godt hvordan Maria McKee er polert ned og begrenset til rolig fremførelse av vokalen. Tidligere live-versjoner av låten er mindblowing.

Platas beste spor er uten tvil «Ways To Be Wicked», skrevet av Tom Petty og Mike Campbell (som sammen med Benmont Tench bidrar på flere av sporene på platen), tett fulgt av «Sweet, Sweet Baby (I’m Falling)» skrevet av Maria McKee, Benmont Tench, Steven Van Zandt (Little Steven). Little Steven & The Disciples Of Soul spiller selvsagt også på låten. Vi må også nevne «Working Late» og «Soap, Soup and Salvation» – som er svingende countryrockere som viser hva som en gang bodde i dette bandet.

Alt i alt – dette er Obligatorisk Innhold i platesamlingen, til tross for at dette ikke er platen det KUNNE ha vært – så er dette en av tidenes beste album. Og Maria McKee var på den absolutte høyden stemmemessig.

Etter at platen kom ut, og feilet, så sluttet hele bandet. Maria stod igjen alene, og samlet et nytt band. De ga så ut en plate som vi ikke bare skal forbigå i stillhet – men helst beinfly forbi i en stor bue. For makan til makkverk skal man lete lenge etter. Rita Eriksens debutplate er et vakkert stykke kunst til sammenligning. Og det hele koker ned til en trist sortí for et band som kunne vært så mye mer.

Kjøpes f.eks hos CDon.com eller Platekompaniet

Hør «Ways To Be Wicked»: