Mike Campbell & The Dirty Knobs har denne våren utgitt et svært lyttevennlig og drivende godt album “External Combustion”. Campbell trenger trolig ikke noen omfattende introduksjon som tidligere sentral samarbeidspartner og gitarist i Tom Petty & The Heartbreakers, men hans karriere har tatt flere oppsiktsvekkende vendinger etter Tom Pettys tragiske bortgang i 2017.
At han og Neil Finn skulle erstatte Lindsey Buckingham i Fleetwood Mac var det vel ikke alle som så for seg. Campbell har tidligere samarbeidet tett med Stevie Nicks på hennes soloskiver, men å innta en plass i Fleetwood Mac er ikke det samme.
At han kan fylle både sko og forsterke enhver lineup med sitt eminente gitarspill er utvilsomt. Hans bidrag som gitarist og låtskriver eller samarbeidende låtskriver på utallige plater med artister som Johnny Cash, nevnte Fleetwood Mac, Lone Justice, Roger McGuinn, Tracy Chapman, Warren Zevon, George Harrison, John Prine, Bob Dylan og Jackson Brown for å nevne noen få sier at mannen tilhører eliteserien av musikere. Hans låtskrivende bidrag på “The Boys of Summer” med Don Henley er utenom kompaniskapet med Tom Petty et foreløpig høydepunkt.
Jeg sier foreløpig fordi mannen fortjener oppmerksomhet som frontmann i The Dirty Knobs. Jeg har fulgt hans karriere som nesegrus beundrer av hans effektive og smakfulle gitarspill og på den siste skiva får vi presentert dette til fulle. Han synger også tøffere enn noen gang. The Dirty Knobs fortjener forresten honnør for å tilføre Campbell et ekstra gir. Gitarist Jason Sinay, trommeslager Matt Laug og bassisten Lance Morrison gjør storslagne jobber og det låter særdeles tøft. At co produsent George Drakoulias har mer enn en finger med på skiva sier jo også sitt (The Black Crowes, The Jayhawks, Tom Petty, Maria McKee, Primal Scream m.fl.). Drakoulias er selv en legende og kan skru hinsides god lyd. Sa jeg at skiva er spilt inn i Campbells hjemmestudio? Borte bra, men hjemme best.
External Combustion drar i gang med “Wicked Mind” som viser at Campbell bidro mye med råskapen på Tom Pettys utgivelser og strekker her skikkelig på rockefoten. Han har selv uttalt at han liksom aldri helt fikk dratt i gang sine egne rockeprosjekt og sologreier før nå. Bedre seint enn aldri. På den forrige skiva med The Dirty Knobs “Wreckless Abandon” synes jeg det lå noe litt uforløst selv på låta “Pistol Packin’ Mama” der Chris Stapleton bidro sterkt. Ikke det at skiva var dårlig. Den var veldig god, men den nye skiva er rett og slett vassere og “Wicked Mind” er en åpningslåt hvem som helst kunne gitt lillefingeren for.
I don’t think you understand
What kind of man I really am
I’m a sinner with a rebel soul
Got a wicked mind with a heart of gold
På andresporet “Brigitte Bardot” kjøres vi rett ned i en rask swampaktig blues med slidegitar og henslengt vokal. Bandet groover heftig og det er bare å høre og lære. Dette er effektivt og forførende. På tredjesporet “Cheap Talk” roes tempoet ned og vi ledes inn i lett psychedelisk typ filmmusikk med et Beatles/Lennon/ELO aktig refreng som sitter som et skudd. Dette er låtskriverkunst på sitt beste der tekst og musikk smelter sammen til noe større enn delene hver for seg. Et absolutt høydepunkt. For en låt!
It’s not love, is it?
It’s not love
It’s not love, is it?
It’s just cheap talk, baby
Cheap talk, baby, yeah
(Uh, uh, uh)
Så er det rett over i tittelsporet “External Combustion” som med sin synkoperte intro får oss rett inn et Tom Petty type seigt landskap. Men vi finner også her dette stilsikre og helhetlige låtskrivergrepet som viser Campbells evne til å trylle fra catchy tekster og melodilinjer.
Woke up, all my cash was gone
All of this is on the lawn
Can’t get my Chеvrolet out of second gear
How did I gеt stuck in here?
Yeah
Mannen sitter ikke fast i tidligere meritter men blåser oss videre inn ei skive med så mye lekkert gitarspill at det er en fryd. På femtesport “Dirty Job” dukker selveste Ian Hunter (82) opp på vokal i en sjelden gjesteopptreden. De rå riffene Campbell tryller frem kler den gamle Mott The Hoople legenden Hunter. Tunge trommer, kubjelle og rå rå fuzz. Hunter fortjener en ramme som dette bare for å åpne kjeften.
It’s a dirty job
But someone’s gotta do it
I oughta walk away
I oughta tell ’em all to “Screw it”
Herfra og inn er det en parademarsj av låter. “State Of Mind” er en rolig fin countrylåt med nydelig vokal og gjesteopptreden fra Margo Price. På “Lightning Boogie” kjører bandet tempoet opp som får meg til å skru opp lyden et ekstra hakk. Dette er roadtripmateriale. “Rat City” kunne vært signert The Black Crows og viser Campbell som den sløye rockeren han er.
“In This Lifetime” er skivas roligste spor og viser bandet fra en annen side med følsom vokal fra Campbell. Også her med et nydelig refreng med dette oppstykkede grepet som gir låta nydelig dynamikk.
“It Is Written” nikker tydelig mot Dylan før “Electric Gypsy” avslutter ballet. Og for en avslutning det er. Dette kunne Campbell sunget sammen med salige Petty til evig tid. Når du avslutter med kanskje det beste sporet på skiva har du baller. I tillegg har Campbell veldig lite å bevise. Han er en i mine øyne en rockestjerne. En som fortjener å bli lyttet til og en gitarist og låtskriver av de sjeldne. På videoen som fulgte singelen “Electric Gypsy” ser vi bandet spille låta inn i solnedgangen. Når solen en dag står opp igjen håper jeg på mer.
